• «Her begynner min reise»
• Livets CV

Mitt reise
fra mørke til lys

Svein Åge Mathisen

Dette er min historie. En reise fra et liv preget av mørke, tap og håpløshet – til et liv totalt forvandlet av Jesus Kristus. Dette vitnesbyrdet er et bevis på Guds nåde, kjærlighet og frelsende makt.

De første årene

Jeg ble født i Norge, men som baby ble jeg ført til Cape Town i Sør-Afrika. Som følge av dette ble vi i realiteten forlatt av begge foreldrene våre, og sannheten om det ble aldri fortalt oss, da vi ble anseet for å være for unge til å forstå. Skyldfølelsen og skammen var tung å bære, men det var aldri vårt ansvar.

Barndommens utfordringer

Livet føltes meningsløst, og jeg vokste opp med en dyp følelse av å være uønsket.Allerede som svært liten gjorde jeg flere forsøk på å ta mitt eget liv – handlinger som ikke sprang ut av forståelse, men av fortvilelse.Skolen ble et sted preget av nederlag og ydmykelse, ikke læring, ute av stand til å se hensikten med utdanning i en verden som allerede føltes så urettferdig. Jeg hatet skole.

Opprør, rus og vold

Ungdomstiden var preget av sinne, opprør og destruktive valg. Jeg havnet i rusmiljøer og omgikkes
mennesker som dro meg dypere ned. Samfunnet rundt meg var hardt – preget av vold, rasisme og konflikter.

Grensekrigen

Da jeg var 17 år, vervet jeg meg til det sørafrikanske forsvaret (SADF).
Den brutale virkeligheten i grensekrigen satte ytterligere spor i min allerede sårede sjel. Volden og tapene jeg var vitne til under tjenesten min, etterlot dype følelsesmessige sår.Jeg kom tilbake fra krigen som en forandret mann, og slet med å finne min plass i sivilt liv.Krigens grusomheter brente seg fast i minnet mitt. Jeg kom tilbake som en skygge av den jeg en gang var, fortapt og på jakt etter meningen med livet.

Livet til sjøs: Handelsflåten

I jakten på frihet og eventyr vervet jeg meg i handelsflåten. De store havene ble mitt nye hjem, og jeg fant en midlertidig tilflukt fra min urolige fortid.I fem år seilte jeg på verdenshavene, besøkte utallige havner og opplevde forskjellige kulturer. Likevel forble tomheten i hjertet mitt.Havet ga meg frihet, men jeg var fortsatt preget av fortiden min. Uansett hvor langt jeg seilte, kunne jeg ikke rømme fra mine demoner.

Bunnen

Reisen min førte meg til Norge, hvor livet gikk stadig nedover. Jeg har vært fengslet i fem forskjellige land på grunn av livsstilen og oppførselen min.Jeg tapte alt, inkludert datteren min, og ingen medisinsk eller psykologisk behandling kunne hjelpe meg nå.

Guddommelig inngripen

Det var her, på mitt mørkeste punkt, at jeg møtte Jesu Kristi forvandlende kjærlighet.I oktober 1991 fant Jesus meg og ga meg et nytt liv. For første gang i mitt liv følte jeg meg elsket.I midnattssolens land fant jeg det sanne lyset. Da Jesus rakte ut sin hånd til meg og tilga meg all min synd, og jeg fikk en helt ny start i livet.»

Et nytt liv i Kristus

Jeg omfavnet min nyfunne tro og begynte en reise mot helbredelse og gjenopprettelse. Arrene fra fortiden min ble vitnesbyrd om Guds nåde.I dag tjener jeg Gud i en lokal menighet og hjelper andre som sliter med lignende bakgrunn osv.Mitt liv er et vitnesbyrd om troens forvandlende kraft og de uendelige mulighetene i et forløst liv.Der det før var mørke, er det nå lys. Min fortid definerer meg ikke lenger; jeg er en ny skapning i Kristus Jesus.»

Halleluja!

Forløsning og familie

Tre år senere fikk jeg foreldreretten til datteren min Nadia.Senere, ved et mirakel, møtte jeg min vakre, gudfryktige kone Ingun. Vi giftet oss og har sjelden vært fra hverandre siden.Nå har jeg den familien jeg alltid drømte om som barn.

• «Her begynner min reise»
• Livets CV

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact

• «Her begynner min reise»
• Livets CV

Velkommen til min livshistorie.

Jeg har blitt bedt om å dele min historie og det sterke vitnesbyrdet om hvordan Gud forandret livet mitt.

Det har ikke vært enkelt. Livet mitt begynte med omsorgssvikt og overgrep i Sør-Afrika, erfaringer som tidlig satte dype spor og førte meg inn i en nedadgående spiral av avhengighet, kriminalitet og fortvilelse.Jeg levde uten retning, uten håp, fanget i en ond sirkel som virket umulig å bryte.
Jeg følte meg fortapt. Fremtiden var uklar, og livet bar preg av overlevelse snarere enn mening. Jeg bar på frykt, sinne og en dyp indre tomhet som ingen rusmidler, relasjoner eller eventyr kunne fylle.Men Gud hadde en plan.
Da jeg var trettien år gammel, grep Han inn i livet mitt og ga meg en ny sjanse. Gjennom Hans kjærlighet og nåde fant jeg frihet – frihet fra avhengighet, destruktive mønstre og den konstante frykten som hadde fulgt meg så lenge. Det var en livsforvandlende opplevelse som fylte meg med en fred jeg aldri tidligere hadde kjent, en glede som ikke var avhengig av omstendigheter, og et håp som bar meg videre.Min reise har vært lang og krevende, full av svinger, motbakker og prøvelser. Likevel har Gud vært trofast gjennom alt. Han har aldri forlatt meg, men gått med meg steg for steg – veiledet meg når jeg var rådvill, beskyttet meg når jeg var sårbar, og formet meg gjennom erfaringene jeg bar på.Jeg er evig takknemlig for frelsens gave. Den har gitt meg et nytt liv, en ny identitet og et nytt formål. I dag er mitt ønske og mitt kall å dele det samme håpet og den samme friheten med andre.Jeg tror oppriktig at ingen er for langt borte, ingen er for ødelagt, og ingen historie er for mørk.Alle fortjener en mulighet til å erfare den forvandlende kraften i Guds kjærlighet – uansett fortid, uansett nåværende situasjon.Les videre og bli kjent med min historie, og hvordan Gud førte meg fra mørke til lys.

Hele veien videre

Til en verden

Jeg ble født i Larvik, Norge, den 20. november 1960, av en norsk far og en engelsk mor. Kort tid etter reiste vi til Sør-Afrika for å bo hos min mors foreldre, av grunner jeg den dag i dag ikke kjenner til.På dette tidspunktet var min mor gravid med min søster, Solveig. Vår far, som også var sjømann, skulle komme etter senere med et annet skip. De reiste hver for seg, noe som må ha vært en krevende og usikker situasjon for dem begge.De forsøkte å etablere seg i Cape Town, men møtte store utfordringer med å tilpasse seg en helt ny kultur og livssituasjon. Overgangen fra Norge til Afrika var betydelig. Livet som sjømann er rastløst av natur, og til slutt førte havets kall til at vår far reiste ut igjen. Det ble slutten på forholdet deres.Dermed sto vår mor alene igjen med to små barn. Hun var i begynnelsen av tjueårene, en ung kvinne i en krevende situasjon, med et sterkt ønske om frihet. Etter hvert vendte hun tilbake til en livsstil preget av alkohol og de problemene som fulgte med.Forholdet til hennes egne foreldre var anstrengt, noe som ytterligere forverret situasjonen. Til slutt havnet hun på gatene i Cape Town, i en svært vanskelig livssituasjon.Etter Solveigs fødsel ble vi forlatt av begge våre foreldre og plassert på et barnehjem i Cape Town. Jeg vet ikke hvor lenge vi var der før besteforeldrene våre til slutt tok oss til seg. Sannheten ble aldri forklart for oss; vi ble ansett som for unge til å forstå. Skyld og skam lå tungt i luften, men det var aldri vårt ansvar å bære.Jeg husker moren min som en som av og til dukket opp for å overnatte. Hun klatret inn gjennom soveromsvinduet, noe som ofte førte til konflikter med sin egen mor. Min bestemor var temperamentsfull og handlet ofte impulsivt, for deretter å angre.Til slutt forsvant moren min helt. Hun var borte i mange år før hun en dag kom tilbake med et nytt barn, Shaun. Hans far var en tung alkoholiker, ofte omtalt som «white trash» – et nedsettende uttrykk for mennesker som har falt helt utenfor samfunnet.
Kort tid etter forsvant hun igjen. Flere år senere vendte hun tilbake med sin nye familie, men vi ble aldri en del av livet hennes.Mange år senere fikk jeg høre av Shaun – den eldste av tre brødre og vår yngste søster – at vår mor, i perioder med kraftig alkoholmisbruk, hadde fortalt at hun hadde fått et barn allerede i tenårene. Også denne sannheten hadde vært skjult for oss.Det gikk rykter om en eldre bror eller søster et sted i verden. Likevel ble dette aldri nevnt direkte, heller ikke i de årene vi bodde hos våre besteforeldre. Stillheten rundt disse hemmelighetene var total.

Barnomsorg

I denne perioden måtte besteforeldrene våre arbeide hardt for å få endene til å møtes, og det i et fremmed land. Bestefaren min som var profesjonell musiker fikk jobb ved byens kraftstasjon, ettersom mulighetene i musikkbransjen i Cape Town var svært begrensede. Bestemoren min arbeidet som ekspeditør i en klesbutikk.I disse årene ble vi i stor grad overlatt til tjenestepiker, som oftest lokale fargede kvinner – billig arbeidskraft i apartheidens Sør-Afrika. Når de var alene med oss, hadde de stor frihet til å gjøre som de ville. Deres hovedoppgave var å passe oss barna, noe som innebar å gi oss mat, vaske oss, gjøre husarbeid og forberede middag før besteforeldrene våre kom hjem fra jobb.Dessverre var disse tjenerne sjelden hos oss over lengre tid. Mange forsvant raskt, ofte på grunn av tyveri eller manglende omsorg for vårt velbefinnende. Hvorfor skulle de bry seg? De var selv ofre for et brutalt og undertrykkende apartheidregime.Besteforeldrene våre måtte forlate hjemmet tidlig hver morgen for å rekke toget inn til byen. De hadde ingen familie eller nære venner å støtte seg på i dette fremmede landet – en situasjon jeg senere har kjent meg igjen i gjennom mine egne erfaringer i Norge. Det var en enorm belastning å være helt avhengig av at noen skulle komme til huset hver dag, særlig i en tid uten mobiltelefoner eller andre former for rask kommunikasjon.Ofte ble vi sittende alene hjemme, fastspent i barnestoler i lange perioder – noen ganger opptil ti timer – med skitne bleier og uten mat, uten at noen kom for å ta hånd om oss. Likevel tror jeg den dag i dag at Gud så vår lidelse og våre tårer.Jeg kan også huske tilfeller av seksuelle overgrep som startet da vi var rundt fire–fem år gamle, begått av et ungt par som fungerte som hjelpere i hjemmet.Noen ganger gikk vi helt uten mat, fordi maten vår ble gitt til – eller delt med – barna deres, som de tok med seg. Hva kunne man forvente av mennesker som selv levde i fattigdom og var grovt underbetalt? De tok det de kunne for å overleve.

Meningsløs eksistens

Gjennom hele barndommen bar jeg på selvmordstanker. Jeg husker særlig én hendelse som har brent seg fast i minnet: Jeg forsøkte å hoppe fra et skap ned på en saks. Jeg hadde brukt et laken for å heise saksen opp på sengen, fast bestemt på å gjøre slutt på smerten.Andre ganger rømte jeg hjemmefra. En natt ble jeg oppdaget mens jeg syklet langs motorveien med støttehjul på sykkelen – midt på natten, lenge før jeg hadde begynt på skolen. Jeg var bare et barn, men drevet av en overveldende trang til å flykte. Bort fra alt. Bort fra meg selv.Livet opplevdes dypt urettferdig og uutholdelig tungt å bære. Jeg lengtet desperat etter foreldrene mine, samtidig som jeg foraktet min egen eksistens. Ofte stilte jeg meg selv det samme spørsmålet, igjen og igjen:
Hva hadde vi gjort galt for å fortjene et slikt liv?

Hvorfor skolegang?

Det året jeg skulle begynne på skolen, tok bestemoren min et avgjørende valg. Hun sa opp jobben sin for å ta seg av oss. Det må ha vært en stor belastning for familien, ettersom inntekten ble kraftig redusert.Allerede fra første skoledag utviklet jeg en sterk motvilje mot skolen og forsøkte ofte å rømme. Jeg ble mobbet fra første stund – en liten, spinkel gutt med fregner og et navn som både jeg selv og andre hadde vansker med å uttale. Jeg kom fra en skilt familie, noe som var uvanlig på den tiden og gjorde meg ytterligere annerledes.Jeg manglet grunnleggende lese- og skriveferdigheter og var tydelig understimulert som følge av omsorgssvikt. At vi ikke hadde råd til nye skoleuniformer, forsterket mobbingen, sammen med det faktum at jeg bodde hos eldre besteforeldre.Jeg forsto aldri hensikten med skole og utdanning. Alt jeg ønsket var friheten til å leke. Var det virkelig en forbrytelse? Den gangen føltes det slik.Allerede i løpet av det første skoleåret havnet jeg på rektors kontor og ble utsatt for kroppsstraff – opptil seks slag. Dette ble bare begynnelsen på en lang rekke lignende opplevelser gjennom hele skolegangen.Til slutt strøk jeg i første klasse og ble tvunget til å gå året om igjen. For en syvåring var dette dypt ydmykende. Jeg opplevde at lærerne foraktet meg, og besteforeldrene mine hadde verken helse eller mulighet til å delta på foreldremøter.Å bli hengende etter var forferdelig, særlig når jeg visste at klassekameratene mine var yngre – og at min egen lillesøster nå befant seg på samme faglige nivå som meg.Jeg husker også at jeg ble kjørt til sykehuset for å få trukket ut alle melketennene mine. Besteforeldrene mine hadde ikke mulighet til å være våkne med meg gjennom nettene når tannpinen var på sitt verste, på grunn av arbeidet. Å stå tannløs ble nok en grunn til at jeg ble mobbet på skolen.Etter dette begynte jeg å stjele penner og blyantspissere fra klassekameratene mine. Til slutt ble jeg avslørt. Lærerne kom hjem til oss for å hente de stjålne gjenstandene jeg hadde gjemt øverst i garderoben. De ba besteforeldrene mine om å straffe meg.Jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå å komme hjem etter skoletid. Jeg forsømte leksene og havnet stadig i trøbbel. Snart begynte jeg å stjele småting fra lokale butikker – godteri og fyrstikker. Dette var bare begynnelsen.Tyveriene eskalerte raskt til større og mer verdifulle gjenstander. Jeg brøt meg inn i bygninger og klubbhus, vandaliserte og tok det jeg ønsket. Jeg kjente ingen frykt. Det ga et rush – spennende og sterkt vanedannende.Jeg startet til og med flere store skog- og buskbranner i området. Til slutt kom politiet hjem til oss for å advare besteforeldrene mine og krevde at de måtte straffe meg hardt. Jeg var fullstendig ute av kontroll og handlet uten tanke på konsekvenser.Da jeg var elleve år gammel, måtte jeg gå det samme året på barneskolen for andre gang. Jeg følte meg som en dum fiasko, ute av stand til å forstå det som foregikk i klasserommet – både på grunn av dysleksi og fullstendig mangel på interesse.Nå var jeg to år eldre enn klassekameratene mine. Det var dypt pinlig, og skammen var tung å bære. Mens jevnaldrende gikk videre til ungdomsskolen, hadde jeg fortsatt to år igjen på barneskolen. Det føltes som om jeg kom til å være voksen før jeg noen gang ble ferdig med skolen.Jeg husker slåsskamper med gutter fra ungdomsskolen, mens jeg selv fortsatt gikk på barneskolen. De gjorde narr av meg for det de oppfattet som mine mangler og svakheter. Nok en gang kom jeg hjem med revnet skoleuniform og manglende knapper i skjorten, noe som førte til nye konfrontasjoner med bestemoren min.Problemene gjentok seg i en endeløs sirkel, og jeg så ingen vei ut.

Første virkelige møte

Som barn ble jeg tvunget til å delta i den romersk-katolske tradisjonen, med katekismeundervisning hver lørdag formiddag og gudstjeneste hver søndag.Katekismen, som ble holdt i klosteret på utvalgte lørdager, minnet om en form for søndagsskole. Skumle nonner og prester, kledd i svarte klær, underviste oss i bygninger som ofte var kalde, mørke og uhyggelige.En bestemt lørdag under undervisningen fikk vi se en gammel svart-hvitt-film som skulle få stor betydning for livet mitt.Filmen handlet om en ung foreldreløs gutt som bodde i et kloster. Han ble ofte mobbet og urettferdig anklaget for ugjerningene til andre gutter. I sin søken etter trøst fant han et skjulested på et støvete, rotete loft som fungerte som lagerrom, fylt med ulike kirkelige gjenstander – stoler, bord og et kors i naturlig størrelse.En dag, mens gutten satt alene på loftet, overveldet av sorg, skjedde noe helt ekstraordinært. Jesusfiguren på korset våknet til liv, løftet hodet og så på ham. Da han begynte å tale, banket hjertet mitt voldsomt. I det øyeblikket forsto jeg at Jesus virkelig var ekte og levende. Det føltes som om Han talte direkte til meg, inn i min situasjon. Det åpnet øynene mine og plantet en dyp tro på Gud i hjertet mitt.Fra det øyeblikket ble jeg overbevist om at Jesus på en eller annen måte alltid ville passe på meg. Min tro på Ham ble fast forankret, og jeg visste at jeg aldri kunne tvile på Hans eksistens – uansett hvilke omstendigheter livet senere skulle føre meg inn i.

Uforsvarlig, opprørsk gutt

Myndighetene satte i gang byggingen av en ny motorvei like ved der vi bodde. Den kuttet rett gjennom grensen som skilte det hvite samfunnet fra det fargede. Under anleggsarbeidet ble det gravd en dyp grøft, som senere fyltes av vinterregn og ble forvandlet til en stor innsjø.Vi bygde flåter av polystyrenplater og lekte fantasifulle piratleker sammen med de fargede barna. Vi lekte også krig, og festet leirballer til pinner som vi skjøt av gårde som primitive katapulter. Prosjektilene hadde overraskende lang rekkevidde og kunne gjøre vondt når de traff.Samtidig er det ubehagelige minner knyttet til hvordan det fargede samfunnet ble behandlet. Mange av barna vi hadde lekt med ble brått fjernet fra området. Etter hvert utviklet jeg en merkelig fascinasjon for å utforske de forlatte hjemmene deres – dårlig bygde hus som raskt ble ødelagt og forlatt.På den tiden forsto jeg ikke hva apartheid egentlig var, eller hvilke nasjonale tragedier som utspilte seg rundt oss. Som barn manglet jeg både språk og forståelse for uretten.Men etter hvert som de hvite nabolagene vokste og bredte seg, ble de lokale innbyggerne stadig mer presset ut og ble tvangsflyttet.

Eventyrlyst

Ved enden av veien sto en gammel vingård med et tårn, så forfallent at området var inngjerdet for å hindre adgang. I nærheten lå regjeringens vannverkskontorer, med vakter som stadig patruljerte området, noe som gjorde ulovlig inntrenging både spennende og risikabelt. Likevel klarte jeg å finne en måte å snike meg inn på.Inne i tårnet snodde en gammel tretrapp seg opp langs veggene, omtrent åtte etasjer høy. Flere trinn var ødelagte eller helt borte, og hele konstruksjonen virket ustabil – som om den kunne kollapse når som helst. Duer holdt til der inne; lettskremte fugler som kunne avsløre vår tilstedeværelse med et enkelt flaks.Helt på toppen måtte man hoppe over et gap som strakte seg rett ned i tomrommet – en opplevelse både skremmende og adrenalinfylt. Jeg tilbrakte mye tid der, ofte sammen med en venn, og nøt spenningen og følelsen av frihet ved å gjøre det som var strengt forbudt.I dag finnes det ingen spor igjen av det gamle tårnet, men minnene om frykten, spenningen og friheten sitter fortsatt.

Første arrestasjon

Da jeg var elleve år gammel, ble jeg pågrepet mens jeg forsøkte å bryte meg inn i en manns hus gjennom taket. Jeg trodde huset sto tomt.Det var eventyrlysten som drev meg – ønsket om å utforske området rundt den gamle vingården i nærheten, og spenningen ved å gjøre noe forbudt.Inne i et av lagerrommene oppdaget jeg to biler: en sportsbil og en veteranbil. Uvitende og hensynsløs påførte jeg dem skader. Rusen av fare og ulovlighet overdøvet all fornuft; jeg tenkte ikke på konsekvensene, bare på øyeblikket.Da jeg klatret ned gjennom åpningen jeg hadde laget i taket og landet på et bord i stuen, skjedde det uventede. Huseieren sto plutselig foran meg. Han var rasende og svingte en stor machete.Frykten lammet meg. Uten et ord ble jeg ført rett til politistasjonen, hvor han krevde at jeg skulle settes i fengsel.I ren panikk oppga jeg et falskt navn og en falsk adresse. Uten å forstå rekkevidden av det jeg gjorde, la jeg skylden på en uskyldig gutt ved navn Gerald. Senere fikk jeg vite at han ble hardt straffet av sin far på grunn av mine handlinger.Selv slapp jeg unna med minimale konsekvenser. Skylden, derimot, ble værende. Jeg satte aldri mine ben i det huset igjen.

Brennende begjær

Min første erfaring med brann skjedde på soverommet mitt da jeg tente på leketøykassen min. Da jeg hørte bestemoren min komme, fikk jeg panikk og dyttet kassen under sengen. Flammene spredte seg raskt til både sengen og gardinene da hun kom inn. Resultatet var en streng reprimande som jeg aldri glemte.Senere stjal jeg fyrstikker fra en butikk og lekte i en skog der mange furutrær nylig var felt for å bygge et nytt bibliotek. Jeg tente på en haug med tømmerstokker, og flammene skjøt opp raskt. Jeg løp hjem og latet som ingenting hadde skjedd, men noen hadde sett brannen.Kommunale myndigheter kom senere hjem til oss og krevde at besteforeldrene mine straffet meg. Hele åtte brannbiler måtte til for å slukke flammene og redde biblioteket.En annen gang, på vei hjem fra skolen, la jeg merke til harpiks som sivet fra en stor furu nær tennisbanene i Meadowridge. Jeg tente på det, og flammene spredte seg raskt til hele treet, noe som forårsaket en omfattende brann. Opplevelsen var både spennende og skremmende, men jeg unnslapp konsekvensene.Senere lekte vi uforsvarlig med fyrstikker i et tørt felt med høyt gress. Vi kastet tente fyrstikker inn i vegetasjonen, og en plutselig vind pustet liv i flammene. Brannen spredte seg raskt, og tragisk nok mistet noen hunden sin den dagen.Da brannvesenet kom, returnerte vi for å hjelpe til med å slukke flammene, fullt klar over at Stephens foreldre visste om vår involvering.

Kløende fingre

Jeg husker godt hendelsen da jeg brøt meg inn i speiderhuset på Ladies Mile Road. Jeg klatret opp på taket for å komme meg inn, og inne fant jeg et lagerrom fylt med godteri og brus – et ekte paradis for et barn på den tiden.Jeg tok med meg litt godteri til skolen, og det ga meg midlertidige venner. Jeg returnerte flere ganger, helt til innbruddene ble oppdaget og vinduene sikret.Min «forbryterskarriere» begynte tidlig, lenge før jeg fylte fjorten år. Jeg var dyktig til å skjule aktivitetene mine, og følte verken skyld eller anger. Jeg tror ikke jeg hadde evnen til å utvikle samvittighet på det tidspunktet, og jeg så ikke noe galt i mine handlinger.Jeg kunne lyve, stjele og bedra uten respekt for andre eller deres eiendeler. Jeg følte meg uovervinnelig og fremstod som uskyldig – en kombinasjon som gjorde at jeg fortsatte uten å frykte konsekvensene.

En ny begynnelse

I tenårene ble jeg kjent med flere kristne trosretninger som var svært forskjellige fra det jeg tidligere hadde opplevd. Sammen med venner fikk jeg delta på ungdomsleirer og besøke ungdomsgrupper i andre kirker, blant annet metodister og baptister.For meg handlet disse leirene først og fremst om fellesskap og nye vennskap. Jeg engasjerte meg aldri særlig dypt i det evangeliske innholdet; leirene var like mye en sosial arena – gode steder å møte jenter og knytte bekjentskaper.Da jeg var femten år gammel, forlot jeg besteforeldrene mine i Cape Town og flyttet til Johannesburg for å bo sammen med moren min og hennes nye familie, i 8th Avenue i Bezuidenhout Valley.Overgangen føltes som en ny begynnelse, og for første gang på lenge opplevde jeg at livet hadde mening. Den sommeren ble den morsomste i hele ungdomstiden min. To søte jenter bodde på andre siden av gaten og ønsket å bli kjent med meg.Min nye bestevenn, Vanessa, introduserte meg for både musikk og romantikk. Jeg husker henne fortsatt med varme – hun ga meg mitt første kyss. Selv om hun var min første kjæreste, var jeg umoden og manglet forståelse for hva et forhold egentlig innebar.Senere begynte jeg på Queens High School, hvor jeg ble tatt ut på førstelaget i rugby. Jeg ble populær, fikk mange venner og trivdes godt.Så flyttet vi plutselig til Kensington – en overgang jeg knapt husker i dag.
En dag fulgte jeg moren min og Jack til The Valley Baptist Church i Johannesburg. Forkynnelsen var lidenskapelig og levende, og jeg satt i ærefrykt under gudstjenestene.Dette stod i sterk kontrast til mine tidligere erfaringer fra den katolske kirken. Pastor Piesley hadde en dyp omsorg for de fortapte, en holdning som preget hele menigheten.Sommerleiren vi deltok på ble et høydepunkt i ungdomstiden min. Jeg fikk min egen bibel og begynte til og med å understreke bibelvers.En dag, mens jeg satt på bussen til Queens High School, stjal en medelev pakken min med ti sigaretter. Noen dager senere kom han bort til meg, tydelig opprørt, og fortalte at han følte skyld fordi han hadde stjålet fra en kristen. Samme dag uttrykte han et ønske om å bli frelst. Etter skoletid dro vi hjem til pastoren, hvor vi ba for ham i hagen, og han tok imot Jesus.En av de eldste ga meg da et lite Nytestamente, beregnet på sjelevinnere – en bibel jeg fortsatt har i dag. Dette var første gang jeg ledet noen til Kristus. Han het Stephen Tayler, og jeg tror han senere flyttet tilbake til England. Jeg tenker ofte på ham og håper han fortsatt tjener Herren.Kort tid senere, etter en rugbykamp, fortalte moren min meg at bestefaren min hadde gått bort. Den kvelden reiste vi tilbake til Cape Town for å være sammen med søsteren min og bestemoren min.Det føltes som om livet mitt stoppet helt opp.Fra det øyeblikket begynte livet mitt å ta en mørk og urovekkende retning. Jeg fikk høre at dersom jeg ikke hadde forlatt Cape Town, ville bestefaren min fortsatt vært i live – og at jeg hadde knust hjertet hans.

Dårlige valg

Etter bestefars begravelse, og etter å ha vendt tilbake til et sted fylt av minner, opplevdes livet som fullstendig meningsløst. Det føltes som om mine beste dager allerede lå bak meg, som om alt som hadde hatt verdi, var over.For å komme bort fra de kjente ansiktene og minnene fra barndommen, begynte jeg på Norman Henshilwood High School. Skolen hadde en mer liberal atmosfære, og anonymiteten ga meg en mulighet til å starte på nytt – til å puste friere og forsøke å finne meg selv igjen.Det første året på videregående gikk relativt greit.
Men det obligatoriske kravet om å delta i idrett ble raskt en belastning. Jeg hadde ingen interesse for det, og etter hvert begynte den gamle motviljen mot skolen å vende tilbake.

Høyere, høy

Jeg husker da jeg begynte å røyke – først var det en enkel nytelse, men snart tvang det meg til å ty til tyveri for å få tak i penger til sigaretter.Kort tid etter, mens jeg spilte flipperspill, la noen merke til den gule nikotinfargen på fingrene mine. Da de spurte om jeg røykte cannabis, svarte jeg selvsikkert ja. Fra det øyeblikket var det ingen vei tilbake.Jeg hadde funnet noe som fylte tomrommet i livet mitt, sammen med en flokk nye, spennende venner.
På skolen ble jeg populær blant ulike gjenger, kjent for å være opprørsk og uforutsigbar. Jeg hadde en kreativ og rampete ånd, med en slags likegyldighet overfor både liv og død.Mens mange av vennene mine tilhørte «The Mongrels», foretrakk jeg å gå min egen vei. Jeg vandret målløst gjennom gatene til de tidlige morgentimene, motsto søvnens lokking, og beveget meg som i transe.Jeg husker hvordan medlemmer av det lokale afrikanske samfunnet hvisket når jeg passerte – noen kalte meg «djevelens øyne». Jeg bar på dyptliggende fordommer, var fiendtlig og full av hat.

Moren min og hennes nye familie flyttet til Muizenberg, og jeg fikk et ekstra rom i bakhagen. Der fikk jeg mange nye venner og begynte å bruke cannabis i store mengder.Som sekstenåring sluttet jeg på skolen og identifiserte meg som en vagabond, en strandbum. Jeg tigget penger på gaten og togstasjoner, laget sigaretter av kasserte sigarettstumper, stjal melkepenger fra naboene og begikk enkelte innbrudd. Jeg haiket ofte eller snek meg inn på tog, og noen ganger klamret jeg meg fast på utsiden.Livet føltes ofte som en fest vi hadde sneket oss inn på uten invitasjon. Vi var annerledes – ville, uforsiktige outsidere – men populære på diskotekene, alltid omgitt av vakre jenter, selv om vi aldri ble tatt seriøst som partnere. Vi bar med oss den rå, utemmede ånden fra 1970-tallets headbangers: vi levde i rus, var likegyldige til mote og totalt uberørt av ansvar.Mye av tiden min gikk med til fiske, noe som gjorde at jeansene mine alltid var skitne, ettersom jeg hadde aversjon mot rene klær.Denne livsstilen var dømt til å endre seg da jeg vervet meg i hæren – uten helt å forstå hva det ville innebære.

Muizenberg rus

Muizenberg har alltid hatt en spesiell plass i minnene mine, dypt forbundet med både frihet og kaos i ungdomstiden. Vi bodde i et brunt hus ved siden av Vlei, et naturlig sted for fiske og strandliv, hvor dagene ofte glir sammen i en blanding av sol, musikk og rus.Gjennom ukedagene tilbrakte jeg mye tid på Majestic, enten med flipperspill eller på besøk hos venner. Noen morgener startet dagen på stranden ved siden av Balmoral Hotel, et populært møtested hvor vi delte vin, røyk og historier. Jeg husker spesielt de lange samtalene og latteren som fylte luften.Jeg hadde mange gode venner fra den tiden: Glen og Greg Bok, Rod som bodde hos dem, Aape, Willy, Careck Auld, David Redman, Herbie Meeck, Jimmy «the Bullshiter», den eksentriske David Carew og Shawn McGee. Vi levde dagene fylt med «dagga» og musikk som formet vår ungdom: Deep Purple, Led Zeppelin, Bob Marley, Pink Floyd, Uriah Heep – og hvis vi var heldige, Robin Auld som opptrådte på verandaen. Etter arbeidstid samlet vi oss i paviljongen for minigolf og små eventyr.

Nabolaget hadde sin egen sjarm og fare. I nærheten av stasjonen bodde en mann med en sirkustrappese i hagen sin, og jeg husker hvordan jeg hang opp ned på den, beruset og fri, mens togene suste forbi. Jeg var alltid omgitt av venner – Herbie, Glen, Careck og Aap – og det virket som om spenningen aldri tok slutt.Men alt dette skulle snart forandre seg. Jeg forlot Muizenberg for å verve meg til hæren, og reiste med troppetoget sammen med Rod – det skulle bli siste gang jeg så ham. Jeg møtte Jimmy ved grensen; han var allerede flink til å manøvrere seg frem, og virket å trives i soldatlivet.To år senere etter krigen vendte jeg tilbake til Muizenberg, men alt hadde endret seg. Kanskje var det jeg som hadde forandret meg. Plassen var fortsatt den samme, men jeg følte at jeg hadde tatt et steg inn i en annen verden – en verden som krevde mer av meg enn flipperspill, musikk og frihet.

Bully hunden min

Bully var min kjære hund, en hvit blandingshund som minnet om en ulv. Vi var uatskillelige.Jeg gikk ofte med skitne jeans, en grønn parkas og en lyseblå ullue, og hadde alltid med meg en stokk. Når jeg plystret, kom han løpende – alltid trofast, alltid ved min side.
Mange tilbød å kjøpe ham, men han var kun lojal mot meg. Jeg husker spesielt en gang jeg ved et uhell låste ham inne på toalettet på Muizenberg stasjon mens vi var på 3 Arts midnattskino. Utrolig nok ble han glemt der til neste kveld, men hans kjærlighet til meg vaklet aldri.
Jeg utforsket ofte fjellene alene med Bully. Vi krøp gjennom trange huler, la igjen stearinlys for å finne veien tilbake, og kjente både frykt og spenning. Fjellene var fulle av farer – hjemløse mennesker, giftige slanger og edderkopper, bavianer og andre uforutsigbare møtende skapninger. Likevel føltes det alltid som eventyr, og Bully var min konstante følgesvenn gjennom alt.

Jack Veale, stefar

Jack, kjærlig kalt Gunk, var min mors kjæreste, og sammen omfavnet vi fiskernes liv. Vi tilbrakte mye tid ved et grunn innsjø, hvor vi fisket for å forsørge familien, og min mor var mesterlig på å lage fiskekaker.

Jack, kjærlig kalt Gunk, var min mors kjæreste, og sammen omfavnet vi fiskernes liv. Vi tilbrakte mye tid ved et grunn innsjø, hvor vi fisket for å forsørge familien, og min mor var mesterlig på å lage fiskekaker.Noen ganger fisket vi hele natten, delte en krukke vin og feiret hver fangst med en skål. Kveldene var fylt med historier, da Jack fortalte om sine opplevelser som gatekjemper. Han ble som en farsfigur for meg og tente min nysgjerrighet for evangeliet.Hver dag dro jeg ut i Vlei for å pumpe opp reker som agn – en ulovlig, men spennende aktivitet. Jeg tiltrakk meg mange kunder og tjente litt lommepenger, som ofte gikk til dop, helgeturer til diskotekene på Strandfontein Beach Club og Fishhook Beach.Det var virkelig en bemerkelsesverdig tid – fylt med frihet, spenning og små seire som ga livet en følelse av mening.

Grenskrigen 1978–1980

I juli 1978 forlot jeg hjemmet mitt for å verve meg til hæren. Toget tok meg inn mot byen, og der ved Cape Town Castle ble vi samlet, fylt av en blanding av spenning og uro.Det var i det øyeblikket jeg innså at jeg stod på terskelen til noe jeg senere skulle se på som mitt livs største feil.Vi ble møtt med rop og forbannelser, kjeft og strenge ordre. Friheten vår ble revet fra oss på et øyeblikk, og vi ble fortalt at livene våre ikke lenger tilhørte oss selv – vi var nå militærets eiendom.Hver beslutning, hver bevegelse, hvert pust skulle styres av dem. Frykten lå tungt i luften, og vissheten om at vi ikke kunne trekke oss tilbake, gnagde i oss. Det var for sent.Samtidig raste krigen ved grensen til Angola, og vi forstod at vi var blitt kastet inn i en verden av konflikt og vold som var langt større enn oss selv.Den usikkerheten, maktesløsheten og den umiddelbare faren fylte hver dag med en skremmende intensitet, og ingen kunne unnslippe dens grep.

Grunnleggende opplæring

Noen timer senere steg vi om bord på toget som skulle frakte oss til våre tildelte treningsbataljoner. Vi var unge menn, fra 17 til 25 år gamle, uerfarne og fullstendig uforberedte på hva som ventet oss.Dagen etter ankom vi leiren til det 7. sørafrikanske infanteribataljonen i Burkes Luck, i det brennhete og utilgjengelige nordlige Transvaal. Vi var allerede utslitte etter den lange reisen, men det var bare begynnelsen. Innen få timer ble hodene våre barbert – et symbol på at vi ikke lenger var individer, men en del av et system. Vi ble utstyrt med brune kjeledresser og full militærutrustning, og før vi visste ordet av det, ble vi kastet ut i treningsøvelser som skulle vise oss hva militærlivet virkelig innebar.Temperaturene var allerede over 30 grader Celsius da vi begynte å løpe gjennom bushen med en tung telefonstolpe på skuldrene. Svette piplet fra huden vår, muskler som ikke var vant til den belastningen begynte å verke, og vi spurte oss selv: Hva er formålet med dette?Hva er målet?
Svaret kom raskt: å knekke oss, å bryte ned vår individualitet og tvinge oss til å underkaste oss systemet. Ingen unntak. Treningene var ikke bare fysisk krevende – de var ment å tære på vår psykiske styrke også.Det var en tid for å teste vår utholdenhet, vår vilje til å overleve, og vår evne til å følge ordre uten spørsmål. Det var kanskje de mest utfordrende fem månedene i mitt liv.
Det var en konstant kamp – mot den intense varmen, mot smerten, og ikke minst mot tvilen som snakket til oss i stillheten mellom øvelsene.Tanken på å gi opp kom ofte, men det var umulig å rømme fra virkeligheten vi var tvunget inn i. En virkelighet der det eneste som telte var at vi overlevde – og at vi til slutt ble soldater.

Første grenseutplassering

Vi hadde knapt fullført grunnleggende opplæring før vi ble sendt til grensen.Det var som om vi ble kastet rett inn i helvete, uten noen som helst forberedelse på hva som ventet oss.Vårt oppdrag førte oss til Sørvest-Afrika (Namibia) og Angola, midt i den brutale borgerkrigen mellom SWAPO, UNITA, MPLA og FNLA.
Dette var en konflikt hvor grenser var utvisket, og internasjonale styrker som cubanere, kinesere, østtyskere, russere og leiesoldater var blandet inn, hver med sine egne agendaer.Den lokale svarte afrikanske befolkningen var fanget i kryssilden, brukt som brikker av sine undertrykkere, uten noen mulighet til å kjempe tilbake.Vi ble advart om farene rundt oss, og vi lærte snart at det var som å leve i en uforutsigbar krigssone – at en terrorist kunne skjule seg bak hver stein, vente på å angripe.Vår oppgave på den namibiske siden var å beskytte sørafrikanske interesser og forhindre at terrorister smuglet våpen eller angrep uskyldige bønder og deres familier. Alt vi visste var at vi var utsatt for en konstant trussel – og vi visste at feiltrinn kunne være dødelige.De første seks månedene ble tilbragt i Tsumeb og Tsintsabis, der vi patruljerte regionen som om vi var på en permanent krigsøvelse.Vi ble stasjonert på gårder og i skoler, og skulle sikre sikkerheten til de få som fortsatt levde der, som om vi var deres siste håp. Men vi møtte fienden flere ganger – vi var aldri langt unna dem.Heldigvis ble jeg ikke direkte berørt av landmineeksplosjonene som ble utløst nesten hver dag, men hver gang vi patrolerte, var det som å gå på en knivsegg.Hver skritt kunne være vårt siste. Angrepene kom plutselig, uventet, som lyn fra klar himmel. Vi visste aldri om vi skulle være de som klarte å overleve en kamp eller de som ikke kom tilbake.Det var en tid hvor verden virket både enorm og trengende, og hvert sekund telte.De fem månedene på grensen var ikke bare fysisk utfordrende, men de satte også sinnene våre på prøve. Vi ble presset til våre ytterste grenser, både som soldater og som mennesker.

Andre grenseutplassering

Den påfølgende utplasseringen varte i seks måneder i Rundu og Caprivi, et område som føltes både øde og uforutsigbart.Vi patruljerte i ingenmannsland, stadig på jakt etter spor og tegn på fienden, med en konstant følelse av at faren kunne lure bak hver busk eller hver sving i terrenget. Landskapet var ubarmhjertig, med glovarm sol om dagen og skarpe, kjølige netter, og det krevde all vår oppmerksomhet og utholdenhet.Patruljene langs Okavango-elven førte til direkte møter med fienden på den andre siden av elven. Den dagen ble de påført betydelige tap, og for meg var dette min første kontakt med kamp. Minnet av den opplevelsen sitter fortsatt brent i hodet mitt – lyden av skudd, lukten av jord og blod, adrenalinet som pumpet gjennom kroppen, og den ubeskrivelige blandingen av frykt og besluttsomhet som fulgte med hvert øyeblikk.Betydningen av dette området har alltid hatt en dyp resonans for meg. Selv i dag drømmer jeg ofte om å returnere, til elvens stille strømmer, de uendelige slettene og det rå, uberørte landskapet som både utfordret og formet meg.Rundu og Caprivi er mer enn et sted – det er en del av meg, et kapittel i livet mitt som aldri vil falme.

Siste grenseutplassering

Vårt siste oppdrag førte oss til en av de farligste regionene, Ondangwa og Oshakati, og vi våget oss til og med inn i Angola – et område hvor hver beslutning kunne være forskjellen mellom liv og død.Vi tilbrakte dagene med konstant patruljering, alltid på vakt, med spenning og frykt som lå som et tungt teppe over oss.En hel uke ble vi stasjonert på toppen av et vanntårn, utsatt for solens ubarmhjertige varme om dagen og den bitende kulden om natten. Fra dette høye punktet hadde vi utsikt over det uendelige landskapet og kunne se fiendens bevegelser på lang avstand.Raketter ble avfyrt fra Angola mot Sørvest-Afrika, eksploderende i fjern horisont, og hver gnist og hvert lysglimt var en skremmende påminnelse om hvor nær vi befant oss døden.Hver dag på vanntårnet var en øvelse i tålmodighet, årvåkenhet og mental styrke. Adrenalinet pumpet i kroppen, og hvert øyeblikk kunne være kritisk. Vi visste at vi var små brikker i et mye større spill, men ansvaret og faren føltes umiddelbar, intens og altoppslukende.Det var en tid som testet grensene våre, både fysisk og psykisk, og som etterlot et uutslettelig inntrykk av hva krig virkelig betydde.

Forferdelig ulykke

En tragisk hendelse inntraff en kveld vi skulle slå leir. Vi så en gruppe gutter drive kveg over grensen fra Sørvest-Afrika til Angola. Alwin var med meg, siden vi aldri fikk lov til å være alene, og i et forsøk på å skremme dem ropte vi advarsler og skjøt over hodene deres.Uheldigvis ble en av guttene truffet i bakhodet. Han lå der, livløs og alvorlig skadet, mens vi sto der som paralyserte vitner til det ufattelige. Øyeblikket var tungt av sjokk og skyldfølelse – vi hadde aldri forestilt oss at en handling ment som advarsel kunne ende i døden. Et siste skudd ble avfyrt for å avslutte guttens lidelser, og det etterlot oss med arr som ville følge oss resten av livet.I det øyeblikket kjente jeg en dyp fortvilelse og frykt for at vi skulle miste all menneskelighet i møte med det vi hadde vært med på. For første gang ba jeg Gud om hjelp – ikke som en plikt, men som et desperat rop fra hjertet. Jeg søkte trøst og styrke, og det var i denne stund at jeg virkelig forstod hvor skjør balansen mellom liv og død var, og hvor nødvendig troen kunne være for å holde fast i menneskeligheten.Men krigen fortsatt som om ingenting hendte.

Hjemreise

Da vår syv måneder lange utplassering nærmet seg slutten, ble baseleiren vår truffet av raketter. Lagerbunkeren der mine eiendeler var oppbevart, ble redusert til ruiner, og jeg mistet mitt sørafrikanske ID-kort og flere filmruller – og minner som knyttet meg til krigen.Vi var nå på vei hjem, og ingen av oss var de samme som da vi dro. Vi var ikke lenger bare gutter; vi var forandrede individer, formet av frykt, smerte, ansvar og overlevelse.Det vi hadde sett, hørt og følt, ville følge oss for alltid – et uutslettelig preg på sjelen. Hver erfaring, hver beslutning og hvert øyeblikk i kampens skygge hadde endret oss, og vi visste at vi aldri kunne vende tilbake til den vi en gang var.

Tro og bli døpt! – 1980

En fredagskveld, kort tid etter at jeg hadde kommet hjem fra militærtjenesten, gikk jeg langs veien med intensjonen om å kjøpe narkotika. Plutselig kjente jeg en overveldende kraft fra Gud som tvang meg til å snu og gå mot en kirke jeg nettopp hadde passert. Da jeg kom inn, ble jeg slått av den livlige atmosfæren; folk løftet hendene, ba og talte på ulike språk. Jeg fant en plass bakerst, men blikket mitt ble straks fanget av noe på veggen foran menigheten – noe som skulle endre livet mitt for alltid.I et kort øyeblikk så jeg et bilde projisert på veggen som var tildekket med et forheng: jeg så en ås prydet med tre kors, strålende i et hvitt lys. Mens menigheten var oppslukt i bønn og tilbedelse, følte jeg et ufravikelig kall til å gå frem for å forstå hva jeg hadde sett. Jeg var skeptisk og lurte på om de brukte visuelle effekter, men da jeg fortalte om opplevelsen min, smilte de varmt og spurte om jeg ønsket å bli frelst.Frelst? Jeg forstod ikke begrepet, men før jeg rakk å svare, la de hendene på meg og begynte å be inderlig. Deretter spurte de om jeg var døpt. Døpt? Jeg hadde aldri hørt ordet før, men jeg sa ja til å delta.Uken etter skulle jeg tilbake for dåpen. Jeg inviterte bestemoren min, Nana, som var katolikk. Hun uttrykte sterk misnøye og advarte meg mot å gå videre, men jeg spurte også moren min og stefaren min, "onkel" Jack, om de ville bli med. Onkel Jack, som selv var troende men ennå ikke døpt, sa ja, sammen med min søster Solveig.Jeg tok på meg hvite klær i forberedelse til dåpen og gikk ned i vannet sammen med en annen person. Menigheten hadde et lite basseng for dåp som var skjult bak et forheng i veggen.
Da gardinen ble trukket til side, ble jeg glad da jeg så onkel Jack blant de fremmøtte. Det var på samme sted som jeg hadde sett synet mitt, og det var her jeg ble døpt – selv om jeg ennå ikke fullt ut forstod betydningen av det som hadde skjedd.Da jeg kom hjem til Nana, la hun merke til det fuktige undertøyet mitt og uttrykte sin misnøye, og mente at den katolske kirken ikke ville godta handlingene mine. Men for første gang opplevde jeg en dyp indre ro og visste at alt som hadde skjedd, var riktig.Onkel Jack ble overrasket over å se at ansiktet mitt strålte som et engleansikt da jeg kom opp av vannet. Denne nyvunne klarheten vekket et sterkt ønske i meg om å komme i kontakt med andre kristne. Innen en uke hadde jeg kastet sigarettene mine i sjøen og blitt med i en gruppe som arbeidet for å nå ut til de trengende i slummen.Kort tid etter skjedde en betydelig forandring i livet mitt: min far kom til Sør-Afrika etter nitten år, og tok kontakt for første gang. Han inviterte meg til å bli med ham på skipet og ga meg muligheten til en ny start. Uten jobb og uten planer takket jeg ja.Jeg informerte kirkens eldste om beslutningen min om å forlate Sør-Afrika for å bli sjømann og utforske verden. De la hendene på meg og ba om guddommelig veiledning og beskyttelse under mine reiser, og oppmuntret meg til å dele min tro og mine erfaringer med Jesus med andre mennesker over hele verden.

En ny begynnelse – 1980

Etter nitten år kom faren min med løfter om en ny start og en familie som ventet på meg i Norge. Alt jeg måtte gjøre, var å ordne dokumentene mine og ta nødvendige vaksinasjoner.Bestemoren min uttrykte stor glede over min kommende reise, og jeg kjente en bølge av spenning. Jeg trodde jeg skulle ut på et midlertidig eventyr, for å jobbe på skip og utforske verden.Jeg gikk om bord på flyet til Durban, hvor jeg skulle gjenforenes med faren min og gå om bord på skipet. Uten at jeg visste det, hadde han tatt tiltak i tollen som effektivt eliminerte enhver mulighet for at jeg kunne returnere til Sør-Afrika. Mitt sørafrikanske ID-kort og dokumenter ble ødelagt ved grensen, og jeg sto nå uten mulighet til å vende hjem.For første gang innså jeg alvoret: livet mitt var på vei inn i et helt nytt kapittel, uforutsigbart og ubestikkelig, med en skjebne jeg ikke kunne kontrollere.Å forlate Durban havn var en rørende opplevelse. Tankene mine vandret til hvor lenge det ville ta før jeg fikk se familien min igjen, og en følelse av uro senket seg over meg. Jeg var på vei inn i en ny verden, fylt med ukjente mennesker, et fremmed språk og en kultur jeg ikke kjente.Samtidig følte jeg meg isolert, som en fremmed i et nytt liv.
Min far var godt likt blant mannskapet, men han hadde en forkjærlighet for vodka. Etter arbeidstid tilbrakte vi tid i hans lugar, drakk og hørte på historier om hans nye familie. Snart forsøkte han å forme meg etter sitt eget bilde. Han insisterte på at jeg måtte barbere barten hvis jeg ønsket å bli akseptert i familien hans, uten å forstå hvem jeg virkelig var, eller at det var han selv som hadde distansert seg fra sin egen familie.Jeg nektet å tolerere denne behandlingen, og i neste havn tok jeg avskjed med min antatte frelser og søkte trøst i marihuana, den eneste lindringen jeg kjente til. Dette involverte en av besetningsmedlemmene og førte til problemer for ham. Min far innså for sent at han hadde tatt meg med fra Sør-Afrika uten å forstå meg, og forventet at jeg skulle tilpasse meg hans idealer og de andre norske guttenes forventninger.Under NATO-manøvrer i Nordsjøen fikk jeg ikke lov til å være om bord, og ble derfor sendt videre til Norge.Jeg husker tydelig da jeg ankom Fornebu flyplass, tok en taxi til Oslo sentralstasjon, og derfra et tog til Larvik for å møte en familie jeg bare hadde sett på bilder.Reidun, min fars nye kone, ønsket meg velkommen, selv om hun bare kunne litt engelsk. For henne må dette også ha vært en uvant situasjon, med tanke på at hun knapt var eldre enn meg. Hjemmet deres minnet om «The Sound of Music» – alt var perfekt organisert, og mine nye brødre virket opplært til å adlyde farens strenge kommandoer. Han var en tyrann i hjemmet, og alle syntes redde for å gjøre ham misfornøyd – et skarpt kontrast til den selvsikre og sjarmerende mannen han viste seg som overfor vennene på skipene.Jeg spiste hamburgere nesten hver dag, da Reidun ikke kjente til mine andre matvaner.Jeg møtte også min fars foreldre og søsteren hans, som ikke kunne engelsk. For å gjøre meg glad tok de med øl, og gjennom årene hadde de forsøkt å holde kontakten med julekort og små gaver. Da vi møttes, ga de oss smykker i gave. Deres innsats var tydelig, men min far hadde aldri sendt et eneste kort, og hans fravær i kontakten gjorde seg sterkt bemerket.Reiduns yngre søster, Anita, var usedvanlig snill. Hun og kjæresten hennes tok meg med på turer til lokale attraksjoner, og Anitas flytende engelsk gjorde at vi kunne tilbringe mye tid sammen. Hennes vennlighet og omsorg gjorde overgangen til Norge langt enklere for meg.Noen uker senere, da faren min kom hjem, besøkte vi myndighetene for å ordne min bosetting som norsk statsborger. Jeg kjente en bølge av sinne da de insisterte på at jeg måtte gjennomføre verneplikt på nytt, uten å ta hensyn til at jeg nettopp hadde kommet hjem fra en krig. Jeg fikk imidlertid vite at dersom jeg jobbet som sjømann i internasjonale farvann de neste fem årene, kunne jeg bli fritatt.Uken etter reiste jeg fra Norge til Miami for å begynne på min første ordentlige jobb som sjømann. Det var en lettelse å komme vekk fra faren min, da forholdet vårt hadde vært anstrengt. Han var spesielt opprørt over utgiftene jeg nå fikk, som tog- og drosjekostnader til flyplassen.Farvel Norge. Nå kjente jeg en ny frihet og mulighet til å forme livet mitt på egen hånd.

Verden er virkelig ganske liten.

I løpet av min første uke i Fredrikstad befant jeg meg på en bar sammen med flere seilere. En norsk mann spurte hvor jeg kom fra, og da jeg fortalte det, ringte han raskt en venn og inviterte meg inn i samtalen.Til min overraskelse endte jeg snart i en samtale med en ung kvinne som nylig hadde kommet tilbake til Norge fra Cape Town. Det som var enda mer bemerkelsesverdig, var at hun hadde en tante som bodde i samme nabolag som jeg vokste opp i, og at hun tidligere hadde vært forlovet med en gutt som spilte fotball med meg på U16-laget, som min bestefar trente. Hvis ikke det er merkelig, vet jeg ikke hva som er det.Hennes navn var Joy. Moren hennes kom fra Cape Town, mens faren var norsk hvalfanger. Joy var trofast og kjærlig, alltid uselvisk og villig til å gi uten å forvente noe tilbake. Uten hennes støtte ville livet mitt sannsynligvis ha tatt en katastrofal vending. Hun jobbet i den lokale banken, men hun la alltid tid til å hjelpe meg.Joy dukket ofte opp uventet og spurte etter regninger og viktige dokumenter. Jeg forstod sjelden hva som foregikk og prøvde heller ikke å forstå, noe som resulterte i en kaotisk opphopning av papirer. Likevel gjorde hun alltid sitt ytterste for å organisere tingene mine.På grunn av min uforutsigbare livsstil brukte jeg ofte mer enn jeg hadde råd til, tok opp lån uten sikkerhet og kjøpte varer på kreditt, mens jeg levde i troen på at jeg alltid kunne stikke av dersom situasjonen ble vanskelig.Hun ordnet til og med en leilighet til meg i byen, hos noen venner av moren hennes som også kom fra Cape Town. Disse eldre menneskene hadde levd gjennom krig og hadde etablert strenge regler for å bo hos dem. Selv om vi hadde et hjertelig forhold, gjorde min livsstil det utfordrende å bo der, og jeg tror de var lettet da jeg endelig flyttet ut.En dag dro vi til et hus som skulle auksjoneres bort. Hun mente jeg kunne takle ansvaret ved å eie et hjem, og at det ville være en verdifull lærdom for meg.Til min overraskelse vant jeg auksjonen og kjøpte huset uten å ha sett det fra innsiden. Jeg ble tiltrukket av det fordi det hadde nytt tak, var bygget av murstein og lå praktisk til nær en bussholdeplass.Dette huset ble mitt eget fristed, et sted fritt for ytre kontroll. Jeg hengte til og med opp det sørafrikanske flagget på nasjonale helligdager.
Det er virkelig mitt, og jeg vil alltid være takknemlig for Joy – for hennes vennlighet og omsorg overfor noen som hadde følt seg fortapt på et ukjent sted.

Opprør.

Jeg bodde i en leilighet i Fredrikstad sammen med kjæresten min, som jeg hadde blitt sammen med igjen. Planen var at min første lønn skulle sendes til henne for å dekke husleie og andre utgifter. Men den kvelden mottok jeg en faks fra henne: hun hadde dratt for å jobbe på et annet skip til sjøs.Rotterdam 1982
Etter noen drinker gikk jeg langs kaien mot byen, fylt av sinne og frustrasjon. Jeg bestemte meg for å bruke husleien på narkotika og en tatovering, men plutselig følte jeg en nærværende, guddommelig kraft som oppfordret meg til å ikke merke kroppen min på den måten. Likevel hevet jeg knyttneven mot himmelen og proklamerte: «Jeg gjør som jeg vil.»Det ble starten på en serie tatoveringer, hver med personlig betydning, med ambisjonen om å dekke hele kroppen min. Jeg var stolt av dem og viste dem ofte frem uten skam. Mens jeg senere var i Texas, fikk jeg et sertifikat som bekreftet at tatoveringen var garantert i ti år etter min død!Etter fem måneder til sjøs vendte jeg tilbake til Fredrikstad, og forventet at kjæresten min skulle ankomme en uke senere. Den ene uken ble til to, hvor jeg kastet bort penger på narkotika og levde i en hedonistisk livsstil. Da hun endelig kom tilbake, virket hun følelsesmessig fjern. Neste morgen fikk jeg høre at hun hadde blitt overfalt og voldtatt mens hun jobbet på et annet skip i havnen.Mine dårlige ord og manglende forståelse for hennes smerte førte til at jeg ble kastet ut av hjemmet vårt, og jeg falt igjen inn i en nedadgående spiral.Å være konstant høy dempet følelsene mine, men ga meg samtidig en falsk styrke. Etter noen dager dro jeg for å bli med på et annet skip, på jakt etter flukt og ny retning i livet.

Guddommelig inngripen

I 1982 befant jeg meg i en tilstand av dyp fortvilelse, preget av ettervirkningene av et katastrofalt forhold. Strandet i et fremmed land følte jeg meg fullstendig alene, uten noen å vende meg til for støtte eller hjelp.Motvillig oppsøkte jeg min far, ettersom myndighetene nektet å hjelpe meg. Jeg kunne ikke språket, og min bakgrunn fra apartheidens Sør-Afrika gjorde situasjonen enda vanskeligere.Isolert og desorientert følte jeg en viss lettelse da faren min ordnet slik at jeg kunne gå om bord på et skip i løpet av få dager. Men lettelsen var kortvarig. Kort tid etter mottok jeg et brev fra ham, der han uttrykte sin skuffelse og ba meg om aldri å vende tilbake til hans hjem eller familie.I et øyeblikk av total håpløshet vendte jeg meg til alkoholen og begynte å vurdere å avslutte livet. Jeg fylte lommene med tunge bolter og sjakler for å tynge meg ned, satte meg på kanten av landgangen, full og fortapt, klar til å kaste meg i vannet. Da skjedde noe uventet: en taxibåt dukket opp. Jeg vinket den inn og gikk i land, fortsatt klamrende til whiskyflasken, fylt av raseri over det som føltes som et meningsløst liv, og med spørsmålet brennende i meg: Hva er egentlig hensikten med at jeg er her?Jeg satte meg på stranden – i dette muslimske landet var det ikke forbudt å drikke der – og sinnet kokte over. En gruppe britiske marinesoldater kom bort og kom med en ufin kommentar. Det utløste en voldelig konfrontasjon som eskalerte så raskt at det jordanske militærpolitiet måtte gripe inn.Jeg endte opp fengslet i et mørkt fangehull, omgitt av tvilsomme skikkelser. Timer senere ble jeg ført ned en korridor med våpen rettet mot meg og inn i et rom fylt med militære offiserer. Håndjernskledd, forslått og iført bare jeans sto jeg foran dem, fylt av forakt og fortsatt klamrende til en følelse av uovervinnelighet.Under det som skulle være et avhør, tok samtalen en uventet vending. Jeg begynte å fortelle om Jesus, om et syn jeg hadde hatt og om dåpen min, til tross for min begrensede bibelkunnskap. Så – i et øyeblikk – forandret alt seg.Jeg mistet fullstendig bevisstheten.
I dag er jeg overbevist om at det var guddommelig inngripen. Den dagen opplevde jeg den levende Guds hånd gripe inn i mitt liv. Det fantes ingen naturlig forklaring på at jeg skulle slippe unna. Her var det ikke uvanlig at mennesker forsvant sporløst, eller at kropper endte opp i havet.I neste øyeblikk befant jeg meg i baksetet på en jeep sammen med flere soldater. De dyttet meg ut mens bilen var i fart og etterlot meg i havneområdet, i håp om at jeg skulle finne veien tilbake til skipet. Jeg var barbent, iført bare jeans og ekstremt tørst. I stedet gikk jeg tilbake mot hotellområdet for å slukke tørsten, mens jeg forsøkte å forstå hva som hadde skjedd de siste dagene. Minnet mitt var fullstendig blankt.Da jeg returnerte til havnen, oppdaget jeg at jeg akkurat hadde gått glipp av den siste taxibåten for kvelden. Den forlot kaien rett foran øynene mine. Jeg ropte og vinket, men fikk bare et frekt håndsignal tilbake. I desperasjon løp jeg opp ståltrappen bak meg til havnetårnet, hvor jeg kunne overse området. Inne ba jeg mannen der om å ringe båten tilbake. Han lo og nektet. I det samme kom en annen mann inn og låste døren bak seg.Jeg forsto alvoret i situasjonen. Panikken tok over. Jeg grep en stol og kastet den gjennom vinduet. Med en ny stol i hånden truet jeg dem begge, som et trengt dyr uten noe å tape. Til slutt ringte de taxibåten og lot meg gå. På vei ned trappen begynte de å spytte etter meg.
Rasende snudde jeg for å konfrontere dem – men da hørte jeg hornet fra taxibåten som ventet. De hadde flaks. Jeg måtte komme meg bort derfra.Tilbake på skipet ble jeg straks kalt inn til kapteinens kontor. Han var tydelig opprørt. Mannskapet hadde trodd jeg var død. De hadde lett etter meg uten hell; ingen visste hvor jeg hadde vært. Jeg fortalte hele historien, og siden de hadde kjent faren min i mange år, forsto de reaksjonen min da jeg viste dem brevet han hadde sendt meg.Av Guds nåde er jeg fortsatt her.
Og reisen fortsetter.

Reisen tilbake

Jeg husker at jeg fulgte nyhetssendingene her i Europa om Sør‑Afrika. Propagandanivået var så massivt at det var nærmest umulig å skille sannhet fra løgn. Det ble rapportert at en massakre var nært forestående, og at alle hvite mennesker kom til å bli slaktet. Bekymringen for familien min og vennene mine drev meg til å reise hjem.Da lønnen min ble satt inn på konto, overskred jeg bevisst kredittrammen. Jeg visste at hvis jeg handlet raskt, kunne jeg ta ut hele lønnen minst to ganger fra ulike minibanker. Dagen etter kjøpte jeg billett til Sør‑Afrika og dro.Planen min var å overraske bestemoren min ved å dukke opp uanmeldt på bakdøren hennes med en flaske skotsk whisky. Vi skulle dele noen glass og snakke sammen, slik vi alltid hadde gjort. Hun hadde alltid vært god mot meg.Først nylig oppdaget jeg en bunke brev hun hadde skrevet til meg mens jeg var til sjøs. Jeg tror hun elsket meg på sin egen måte, selv om jeg ikke forsto det den gangen. Jeg besvarte aldri kjærligheten hennes, for jeg visste ikke hva kjærlighet egentlig var.Som så ofte før ble jeg rastløs og måtte videre igjen. Steven, en av mine nærmeste og eldste barndomsvenner, delte mange av mine interesser – blant annet bruken av marihuana, eller «dagga», som vi kalte det i Cape Town.Etter å ha vært borte i flere år la jeg merke til at ting hadde endret seg. Dagga alene var ikke lenger nok, med mindre det ble kombinert med mandrax-tabletter. Denne nye blandingen ga en sterkere rus, men var også langt farligere.For å få tak i stoffene måtte vi dra til Grassy Park, på den andre siden av grensen inn i de fargede områdene i de sørlige forstedene. Det var et svært farlig område for hvite, men vi tenkte sjelden på risikoen. Alt handlet om å få tak i det vi ville ha. Vi hadde også bekjente der, og mye avhengte av å kjenne de riktige menneskene.Livet føltes som én lang fest, og vi opplevde oss selv som uovervinnelige. Det var én hendelse hvor jeg havnet i alvorlige problemer og ble fengslet, mens Steven ble funnet brutalt mishandlet i Grassy Park. Det er et mysterium hvordan han overlevde det.Flere år senere døde Steven tragisk i en motorsykkelulykke. Jeg savner ham dypt. Han var et genuint godt og elskelig menneske, og det føles dypt urettferdig at han ikke lenger er her.
Det var jeg som ønsket å dø.

En hårfin unnslippelse

Cádiz, som ligger nær grensen til Gibraltar, er et av stedene jeg bærer med meg som spesielt kjært fra begynnelsen av 1983. Jeg ble fengslet av stemningen, den storslåtte utsikten mot Gibraltar og den friske, salte lukten av havet. Den lokale maten og kaffen var utsøkt, og kulturen var behagelig avslappet.Det var lett å få venner, og nattelivet var pulserende og grenseløst – en ekte syndens by. I denne perioden levde jeg uten anger, og jeg bar på hemmeligheter om opplevelsene mine som jeg aldri har fortalt, og aldri vil fortelle.En dag som brente seg fast i minnet, var jeg involvert i en handel med noen spanjoler. Idet avtalen skulle fullføres, dukket en hånd plutselig opp, rev til seg pengene og løp. Vi satte etter ham gjennom gatene, og da vi kom ned trappene som førte til en kirkegård, slo en indre advarsel inn i meg. Instinktivt stoppet jeg og ropte til kameraten min at han måtte gjøre det samme. I samme øyeblikk oppdaget jeg en gjeng som ventet på oss inne på kirkegården. Vi snudde momentant og løp tilbake mot byen, med dem hakk i hæl.Når jeg ser tilbake på dette øyeblikket, er jeg ofte overbevist om at det var guddommelig inngripen som reddet meg. Hadde jeg ikke nølt akkurat da, kunne jeg ha møtt en tragisk skjebne.Nok en gang ble jeg spart – for enda en dag.

De hadde tro på Gud på mine vegne

Etter flere år til sjøs befant jeg meg om bord på et skip i Caymanøyene, nærmere bestemt Cayman Brac. Det karibiske havet der er bemerkelsesverdig klart – selv på hundre meters dyp – og uimotståelig innbydende. Vi pleide ofte å hoppe ut fra brovingen for å få fart nok til å dykke under skipet mens det lå for anker i bukten. En dag sprakk trommehinnen min, og jeg måtte i land for medisinsk behandling, noe som resulterte i et ukelangt sykehusopphold.Skipet seilte videre uten meg. Det var første gang jeg ble etterlatt, og opplevelsen har brent seg fast i minnet. Det fantes ingen biler på øya, så en sykepleier var så vennlig å kjøre meg til flyplassen på scooteren sin. Flyplassen besto av en enkel landingsstripe for små fly, og jeg husker at jeg satt på bagasjen min under flyturen til Grand Cayman. Også flyet videre til Miami var lite; vi fløy lavt, og utsikten over Karibia og øyene under oss føltes nesten uvirkelig.Mens jeg fortsatt lå på sykehuset en søndag morgen, kom en gruppe fra en lokal menighet for å ha fellesskap med et av sine medlemmer, en ung mann på omtrent samme alder som meg. Jeg lå i sengen og la puslespill da en eldre kvinne kom bort og spurte hvem jeg var og hvor jeg kom fra. Før jeg visste ordet av det, hadde hele gruppen samlet seg rundt sengen min og ba til Gud for meg.Dette var en helt ny opplevelse. De var alle av afrikansk opprinnelse, og jeg kunne oppriktig kjenne deres medfølelse for meg – en fremmed, formet av en bakgrunn preget av apartheid. Vanligvis var mennesker reserverte når de møtte noen fra Sør‑Afrika; vi ble ofte sett på som rasister, og det skapte en merkbar spenning.Den dag i dag tenker jeg tilbake på dette øyeblikket og undrer meg over om deres bønner var medvirkende til min frelse. Det er et av livets ubesvarte spørsmål: Hvem var det egentlig som ba for min forløsning?Navnet på sykehuset fyller meg fortsatt med glede.
FAITH Hospital.Ære være Gud.

Han forlot meg aldri – 1985

Dette skulle bli min siste reise til sjøs; jeg hadde nettopp gått om bord på MS Vikara i Sverige. Livet mitt var i fullstendig kaos, så det å få arbeid igjen var en lettelse. Da vi begynte ferden inn i Nordsjøen på vei mot Buenos Aires, Argentina, vendte jeg tilbake til lugaren min etter middag den kvelden – og opplevde noe som skulle forandre livet mitt dypt.Jesus viste seg for meg!Idet jeg lukket døren, ble jeg plutselig transportert til et annet rike. Jeg sto ved køyesengen min, men følte at jeg hadde forlatt kroppen min og befant meg ved Jesu føtter. Han var praktfull og strålende, sittende på en trone. Ved siden av ham sto en velstelt mann som minnet om en pastor, evangelist.Jesus talte til meg og spurte om jeg var villig til å oppgi mine selvdestruktive veier og følge Ham. Overveldet av følelser gråt jeg og svarte: «Ja.»
Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle leve for Gud. Livet mitt var i totalt kaos, forverret av omstendighetene i et fremmed land hvor jeg hadde mistet alt.Da jeg løftet blikket, så jeg at den andre mannen begynte å gå bort. Da han så tilbake på meg, forvandlet uttrykket hans seg til raseri og hat. Jeg kjente ham igjen: det var Satan selv. På et øyeblikk befant jeg meg tilbake i kroppen min, sjokkert og fullstendig alene.I desperasjon etter noen å betro meg til, søkte jeg opp en eldre australier om bord. Jeg delte opplevelsen med ham, i håp om veiledning. Alt han kunne fortelle meg var at lugaren tidligere hadde vært okkupert av en reformert alkoholiker, hva nå det betydde. I min fortvilelse søkte jeg trøst i whisky og la meg.I de påfølgende nettene ble jeg vekket av levende, men urovekkende drømmer. Jeg så, med detaljer så klare som virkeligheten, jordens ødeleggelse. Jeg forestilte meg selv stirrende ut fra en hule på et fjell, hvor enorme haglstein raste ned og ødela alt, som bilder fra Hiroshima etter atombomben. Jeg så stormer av slik kraft at de så ut som traktformede virvler som dro alt inn i verdensrommet. Hvordan kunne noen overleve slike katastrofale stormer når alt var lagt i ruiner?Hvorfor ble dette vist meg? Mange år senere gjenkjente jeg disse hendelsene i Bibelen.

«Og et stort hagl falt over menneskene fra himmelen, hvert enkelt stein veide omtrent en talent (26–36 kg); og menneskene spottet Gud for haglens plage, for den var uhyre stor.»
Åpenbaringen 16:21

Ved ankomst i Buenos Aires skulle hele mannskapet sendes hjem, da skipet var solgt under reisen. Vi tilbrakte natten på et luksushotell.Der befant jeg meg i en farlig situasjon med narkotikakartellet, med en pistol rettet mot meg, og trodde livet mitt var over. Jeg klarte å unnslippe, men havnet straks i fare igjen da mafiaen begynte å lete gjennom hvert rom på hotellet etter meg. Først da jeg nådde flyplassen følte jeg et snev av trygghet.Tilbake i Norge ventet en usikker fremtid.Det skulle ta ytterligere seks år med prøvelser før jeg vendte om fra mine synder. Gud er virkelig god.En ting er sikkert, min venn – enten du tror det eller ikke: Jeg er et levende vitnesbyrd på kjærligheten fra en barmhjertig Gud, som sendte Sin Sønn, Jesus, for å frelse oss fra oss selv og fra helvete.År senere forsøkte Satan å bruke denne opplevelsen mot meg, og hevdet at det jeg hadde sett var en konsekvens av å bli etterlatt etter bortrykkelsen. Han er en løgner og løgnenes far – ikke la deg narre. Ved Guds nåde blir vi frelst, og gjennom Hans nåde vil vi holde stand. Himmelen er vårt sanne hjem.

Dagen nærmer seg, og jeg håper inderlig at du er forberedt på bortrykkelsen.

Jesus skal vende tilbake for å samle de som har dødd i tro, og de som er frelst. Er du blant dem?

Å løpe vekk – i søken etter sannheten

I 1987 vendte jeg tilbake til Sør-Afrika etter å ha vært borte i omtrent fire år. I løpet av den tiden hadde jeg arbeidet på en fabrikk i Fredrikstad, og kjæresten jeg hadde da var blitt gravid. Jeg følte et akutt behov for å flykte fra alt. Jeg klarte ikke å forholde meg til henne, og jeg var ikke egnet til å bli far.Forholdet var en katastrofe – jeg måtte komme meg vekk fra alt. Jeg hadde klart å samle sammen akkurat nok penger til en enveisbillett. Jeg hadde ingen intensjon om å reise tilbake til Norge.Livet mitt var i fullstendig oppløsning. Da jeg fortalte bestemoren min om den kommende babyen og mitt ønske om å flykte fra ansvaret, ble hun dypt opprørt.Det mest bekymringsfulle var min manglende evne til å tåle forholdet til kjæresten min, forsterket av at graviditeten hadde kommet på et helt ubeleilig tidspunkt. Vårt forhold hadde mer preg av desperasjon enn kjærlighet; jeg følte meg isolert og plaget.Til slutt kjøpte bestemoren min en billett for meg tilbake til Norge og insisterte på at jeg måtte ta ansvar for barnet.Før jeg dro, holdt vi en hagefest sammen med familiemedlemmer. Min mor, Jack og noen venner var til stede, og etter hvert som kvelden skred frem, ble stemningen livlig med mye drikking. Likevel følte jeg meg tvunget til å forstyrre festen. Det var mange uløste spørsmål som tynget meg, og jeg søkte svar.
Hvorfor hadde vi blitt forlatt?
Hva var årsaken til hemmelighetene og løgnene?
Min frustrasjon over moren og bestemoren min vokste til et stort sammenstøt.Bitterheten i meg vokste seg sterkere, og jeg følte meg enda mer isolert og uten identitet. Jeg lengtet nå etter å vende tilbake til Norge, hvor jeg følte en større tilhørighet.Jeg forlot Sør-Afrika uten noe ønske om å returnere eller å opprettholde kontakt med familien min.

Nadia kom inn i livene våre

Jeg vendte tilbake til Norge for å være sammen med kjæresten min, Catharina, som da var fem måneder gravid. Jeg fikk tilbake den gamle jobben min og forsøkte å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg arbeidet på farens skiltfabrikk, hvor jeg hadde en stabil stilling i produksjonen.I denne perioden brukte vi fortsatt rusmidler, men en dag fikk Catharina alkoholforgiftning og måtte legges inn på sykehus. Jeg var oppriktig redd for barnet, men ved Guds nåde kom hun seg. Denne hendelsen ble et vendepunkt for Catharina; hun sluttet å røyke og bruke narkotika, og hun klarte seg bemerkelsesverdig godt. Jeg ble stadig mer engasjert i arbeidet mitt.Jeg jobbet overtid da jeg fikk beskjeden om at Catharina var i fødsel, og jeg rakk akkurat frem til sykehuset. Jeg var til stede gjennom hele fødselen, filmet øyeblikkene og ventet spent på at barnet skulle komme til verden. Noen dager tidligere, mens rulleteksten gikk etter en film på TV, hadde jeg sittet og tenkt på et passende navn til datteren vår, etter at vi hadde fått vite at det var en jente.I det øyeblikket hun ble født, utbrøt jeg: «Det er Nadia.» Jeg kan ikke forklare hvorfor akkurat det navnet kom til meg, men det føltes riktig. Jeg husker at jeg holdt henne i armene mens helsepersonellet tok seg av moren hennes og undersøkte henne nøye – jeg hadde hørt historier om foreldre som dro hjem med feil baby. I det øyeblikket følte jeg meg som verdens stolteste far.Da vi kom hjem dagen etter, uttrykte Catharina et sterkt ønske om narkotika, og vi falt raskt tilbake i våre gamle mønstre – nå med ansvaret for et barn. Familien hennes insisterte på at barnet skulle døpes, i tråd med tradisjonen, og dagen for seremonien kom. Jeg tenkte ikke så mye over det før vi sto inne i statskirken; atmosfæren føltes dypt feil og vekket minner fra min egen dåp som nittenåring, den gang jeg manglet forståelse for rett og galt.Jeg husker tydelig første gang Nadia lo. Jeg hadde sittet fengslet i omtrent tre uker da de kom på besøk. Da hun fikk øye på meg, brast hun ut i latter – et øyeblikk jeg aldri vil glemme.Når jeg ser tilbake på foreldrerollen vår, innser jeg at vi ikke strakk til. Vi brukte rusmidler for å mestre hverdagen, for stress og irritasjon var våre konstante følgesvenner. Det kalde norske klimaet gjorde at all hasjrøyking foregikk innendørs, og Nadia vokste dermed opp i et halvt nedruset miljø.Hver dag var en kamp for å overleve. Etter lange arbeidsdager kom jeg hjem utslitt, mens Catharina, som hadde vært hjemme med Nadia hele dagen, var like frustrert. Hver kveld hastet hun inn til byen for å skaffe narkotika og treffe venner. Hun viste morsinstinkter innimellom, men jeg tviler på at hun fullt ut forsto ansvarets tyngde. Det var tider hvor situasjonen ble uutholdelig for meg, og det var smertefullt å se hvordan Nadia ble påvirket. Jeg var selv heller ikke en sunn innflytelse, da jeg slet med store sinneproblemer.Etter rundt tre lange år klarte jeg ikke mer. Jeg var utbrent, frustrert, sint og følte meg forrådt. Alt rundt meg raste sammen.I et øyeblikk av desperasjon ringte jeg en kollega og ba om å få låne pistolen hans, under påskudd av at jeg måtte ta meg av noen katter. Hvis ikke han hadde merket at noe var galt og nektet meg våpenet den kvelden, kunne det ha blitt slutten på livet mitt. Jeg var overveldet av ønsket om å avslutte alt – jeg følte at jeg ikke hadde noe igjen å miste og stilte spørsmål ved selve meningen med min eksistens.Neste morgen meldte jeg meg syk og ba om hjelp. Jeg var fullstendig utslitt og ute av stand til å tenke klart. En venn hjalp meg med å skaffe en leilighet, noe som ga stor lettelse ved at jeg fikk avstand til henne. Jeg endte opp med å ha Nadia hos meg nesten hver helg, ettersom moren ønsket mer frihet til å være med venner, og Nadias situasjon forverret seg raskt.Jeg elsket hvert øyeblikk sammen med Nadia; vi hadde et helt spesielt bånd. For første gang i livet mitt hadde jeg en grunn til å leve – hun betydde alt for meg. Å ha noen som elsket meg, gjorde en enorm forskjell.Året etter kjøpte jeg vårt første hus på auksjon, uten å ha sett innsiden. Det var bygget i murstein, hadde nytt tak og en bussholdeplass rett over gaten. Hva mer kunne jeg ønske meg?
Endelig hadde jeg mitt eget hjem – noe jeg aldri før hadde hatt. Kanskje dette ansvaret ville føre til at jeg vokste som menneske.

Oredalsveien 49 – Fredrikstad

Jeg fikk dette huset gjennom en venn som heter Joy, en kvinne fra Cape Town som jobbet i den lokale banken. Joy har alltid vært et medmenneske fullt av omsorg og støtte, og hun var en av de første jeg ble kjent med da jeg kom til Fredrikstad. Hun har alltid vært som en søster for meg, og stilte opp når livet ble vanskelig. Jeg forsto aldri helt hvordan regninger, økonomi og ansvar fungerte.Huset, bygget i 1948, var gammelt og i dårlig stand. De forrige beboerne hadde forsømt det fullstendig – de hadde ikke engang klippet plenen. Jeg kjøpte det for en svært lav pris, og arbeidsgiveren min hjalp meg med egenkapitalen til lånet.Jeg fraktet alle eiendelene mine til huset på sykkel, og klarte det på én eneste tur. Mens jeg gikk rundt og utforsket eiendommen, kom noen inn og stjal sykkelen min. Slik startet mitt nye liv – på sitt helt spesielle vis.Senere skaffet jeg meg en slegge og slo et stort hull i en vegg i kjelleren. Dette var mitt hjem, og jeg var fast bestemt på å hevde min uavhengighet. På norske nasjonaldager, som 17. mai, hang jeg stolt det sørafrikanske flagget i hagen.Huset mitt ble etter hvert en slags fristat. Venner kom og gikk hele tiden, ofte med narkotika, så jeg trengte sjelden å gå ut for å skaffe noe selv.I kjelleren hadde jeg en bar, komplett med stereoanlegg og store høyttalere jeg hadde kjøpt i Nederland. Jeg spilte reggae og metal på et volum som fikk hele huset til å vibrere, noe som ofte forstyrret naboene.På denne tiden var det vanlig at rusbrukere i Norge hadde store hunder. Det skapte frykt blant naboene og fungerte som en hindring for politiet, samtidig som det sørget for en jevn strøm av folk til huset mitt.Vi samlet oss på verandaen foran huset og ga oss hen uten tanke på konsekvenser. Politiet patruljerte ofte området eller sto parkert i nærheten, som om de alltid visste når noe ulovlig foregikk.I helger og ferier hadde jeg datteren min, Nadia, hos meg, og hun vokste opp omgitt av uforutsigbare mennesker og rusbrukere. Jeg hadde vanskelig for å forholde meg til «vanlige» mennesker – jeg opplevde dem som kjedelige og grå.Samtidig følte jeg meg også til tider utenfor blant rusmiljøet. Jeg var en av de få som faktisk hadde jobb, mens de fleste levde på trygd. I motsetning til dem eide jeg mitt eget hus.Etter hvert tok depresjon, angst og frykt over livet mitt. Jeg dekket til vinduene for at ingen skulle se at jeg var hjemme. Kostholdet mitt besto stort sett av nattlige turer til bensinstasjonen for chips og cola i ukedagene, og grillet kylling som eneste ordentlige måltid i helgene når Nadia var hos meg.Situasjonen min forverret seg stadig, og jeg følte meg mer og mer som en fremmed i denne verden. Det var som om andre så på meg som et romvesen. Jeg mistet raskt følelsen av hvem jeg var, og klamret meg til identiteten min med bare en tynn tråd igjen.På et tidspunkt oppdaget en engelsk kvinne hvor dårlig jeg hadde det, og tok meg med til en psykiater. Men psykiateren avviste meg og sa rett ut at han ikke kunne hjelpe noen som var så dypt skadet og kom fra en fremmed kultur. Han mente jeg var for krevende, og at jeg sannsynligvis ville ende opp på gaten. Det gjorde meg rasende. Hvordan kunne situasjonen bli verre, når jeg allerede kjempet så hardt – først og fremst for datterens skyld?Jeg trengte hjelp desperat. Livet mitt var allerede i rennesteinen.

Begynnelsen på en forvandlende reise – 1991

Det er nå oktober 1991.
Dette er en dag som er brent inn i min hukommelse, et avgjørende øyeblikk som omformet min identitet og satte kursen for fremtiden min.På en tirsdag befant jeg meg hjemme sammen med to venner. Vi røykte hasj og nøt øyeblikket. Plutselig dreide samtalen seg mot Bibelen og endetiden, til tross for vår begrensede forståelse. Vi hadde hørt historier om djevelen, antikrist og det uhyggelige «dyrets merke», 666.Da jeg gikk ned trappen for å gå på toalettet, ba jeg stille til Jesus om hjelp i vår diskusjon. Jeg tvilte på at bønnen min ville bli hørt, for jeg så på meg selv som en fullstendig fiasko, uten identitet, påvirket av narkotika og med psykiske problemer.Da jeg kom tilbake til stuen, ble jeg sjokkert. Ordene begynte å strømme ut av meg, og vennene mine ble fengslet av det som ble sagt. Den Hellige Ånd talte gjennom meg om endetiden og sannheten i Guds Ord – emner jeg aldri før hadde møtt. Selv jeg ble overveldet av det som utspilte seg.Etter at vennene mine hadde gått, var jeg alene. Alt føltes forandret. Jeg oppdaget min Nye Testament-bibel, som jeg alltid hadde hatt i nærheten, men aldri åpnet. Bare det å holde den ga meg en form for trøst. Jeg tok imot Jesus og spurte om det var mulig å finne fred i hjertet mitt, uten egentlig å forvente noe svar.Han hørte min bønn og gav meg mer enn jeg kunne ha forestilt meg. Jeg opplevde en dyp fred, uten angst, frykt eller lyst til å bruke narkotika.Plutselig følte jeg et sterkt behov for å finne en menighet, men hvor skulle jeg begynne?En kollega på jobben identifiserte seg som kristen, og dagen etter delte jeg min historie med ham og spurte om jeg kunne bli med til hans menighet. Torsdag kveld kom han for å hente meg, og jeg var fylt av forventning.Jeg fikk ikke noe utbytte av dette møtet, og under alterkallet føltes det som om føttene mine var fastankret i bakken. Mange mennesker hadde samlet seg foran for bønn. Han som talte oppmuntret oss til å løfte foten – da ville Jesus ta seg av resten. På et øyeblikk befant jeg meg der fremme, med hendene hevet og tårer som strømmet fra ansiktet mitt. Jesus forvandlet livet mitt; jeg visste at jeg var tilgitt og frelst.Ingen hadde bedt for meg, men det spilte ingen rolle. Da jeg åpnet øynene, så jeg folk ligge på gulvet til venstre for meg, noe som var helt uforståelig. Livet mitt hadde blitt forandret for alltid, og jeg følte en tilhørighet til Jesus.Da jeg forlot menigheten den kvelden, føltes opplevelsen surrealistisk; nattehimmelen var uvanlig klar. Alt virket friskt og nytt, som om jeg aldri før hadde sett verden på denne måten. Hatet var erstattet av kjærlighet, og livet fikk plutselig dyp betydning.Dagen etter, på jobb, så kollegene mine på meg med forbløffelse og holdt avstand. De kunne se og føle forandringen i meg. Jeg hadde blitt verdens lykkeligste menneske, uten skam over min nyvunne tro.Nåde, vidunderlig nåde! En elendig synder hadde endelig funnet hjem; Jesus elsker meg! Halleluja! Halleluja! Halleluja! Halleluja!Dette markerte begynnelsen på resten av livet mitt; Jesus er virkelig, og livet er virkelig verdt å leve.
Når jeg reflekterer over den første uken som kristen, ser jeg frem til neste møte. Menigheten hvor jeg fant frelse hadde møter på torsdager. Den eneste kristne jeg kjente, en kollega med kone, tilbød seg vennlig å kjøre meg til menigheten, til tross for at hun da kjempet mot kreft.Da jeg kom inn i menigheten, startet musikken. En gjeste-predikant fra Amerika begynte å dele erfaringer fra sitt arbeid, og fortalte om mange som hadde funnet frelse gjennom hans innsats – også i flere europeiske byer. Selv om dette var oppmuntrende, spurte jeg meg selv: Var dette skryt? Mine venner led – hadde Gud glemt Norge?Til tross for mine mange år på gata, omgitt av kriminelle, rusmisbrukere og fattige, hadde jeg aldri møtt noen som nevnte Jesus, bortsett fra i banneord. Jeg var derfor forvirret over evangelistens påstander.Midt under møtet ble det annonsert kaffepause. Jeg følte meg ukomfortabel og gikk ut. To kvinner forsøkte å overtale meg til å komme tilbake, men en annen kvinne stoppet dem og sa: «La ham gå.» I ettertid forsto jeg at dette var profetisk.Jeg dro hjem og søkte Guds veiledning om hvor jeg skulle være.Fredag etter jobb bestemte jeg meg for å klippe håret, ta ut øretøringen og kle meg pent i møte med Herren. Jeg ba om Guds ledelse og gikk ut uten noe klart mål.Det første stedet jeg ble ledet til, var en stor bygning jeg passerte daglig. Jeg skjønte ikke hvorfor, for den hadde ingen kirkeskilt. Navnet på døren var International Restoration Revival Missions. Jeg banket på front- og bakdør, men fikk ingen respons.Jeg fortsatte nedover gaten og kom til en frimenighet (luthersk). Lysene var på, og parkeringsplassen full. Jeg banket på frontdøren – låst. Jeg så folk gjennom et kjeller-vindu spille piano og synge. Jeg banket på vinduet, men fikk fortsatt ingen respons.Til slutt dro jeg til Fredrikstads sentrum og ble ledet til et sted kalt Åpent Hus. Jeg hadde aldri hørt om det før. Jeg banket på bakdøren, men ingen var hjemme. Jeg tente en sigarett, da kom en mann ut og fortalte at møtet foregikk i en annen bygning rundt hjørnet. Vi gikk dit sammen.Jeg kom inn akkurat idet møtet var på vei mot slutten, med folk som gikk frem til forbønn. Evangelisten, fra Colombia, arbeidet med narkomane i Europa. Jeg ba om bønn på engelsk, og opplevelsen ga meg trøst.Senere den kvelden ankom en mann som het Thor Polsrud, som jeg hadde hørt gode ting om. Han hadde tidligere vært en av byens mest notoriske alkoholikere, men hadde funnet frelse gjennom Jesus.Han hadde nettopp vært på et bønnemøte hvor folk hadde bedt for min frelse. Vi dro deretter til et lite hus-møte, hvor jeg ble tatt imot i en fantastisk gruppe nye venner.Neste dag, lørdag, skulle Thor hente meg til hans menighet. Jeg var spent, og noe ekstraordinært skjedde: menigheten han gikk til, var bygningen Gud hadde ledet meg til dagen før.Jeg hadde virkelig blitt ledet av Gud da jeg banket på og ringte på den samme bygningen, hvor et bønnemøte på tredje etasje pågikk.Tro det eller ei – det er sant.
Takk, Jesus!

Første møte på Vekkelsessenteret

Dette var den første bygningen Gud ledet meg til den fredagskvelden i oktober 1991.Jeg husker tydelig følelsen da jeg kom inn i foajeen og gikk opp trappen til andre etasje, hvor menigheten ventet på at møtet skulle begynne.Idet jeg trådte inn i det fullpakkede rommet, opplevde jeg noe jeg aldri før hadde kjent – en guddommelig atmosfære, gjennomsyret av den levende Guds nærvær. Det var som om luften var elektrisk, fylt av en dyp forventning om det som skulle skje.Jeg fant en plass på høyre side og satte meg ned, usikker på hva jeg hadde i vente. Merkelig nok føltes det som om jeg hadde vært der før – som å komme hjem.Da musikken startet, begynte et stort kor, akkompagnert av musikere, å spille og synge livlige sanger. Minst fire personer spilte trekkspill, sammen med gitarer, cymbaler og trommer, og skapte et kraftfullt og levende lydbilde. Stilen og tekstene var ikke det jeg vanligvis ville valgt, men jeg merket en dybde i dem som manglet i all musikk jeg tidligere hadde hørt.Budskapet i sangene traff akkurat det jeg trengte, og jeg kjente en indre fred bre seg i meg. Alle sto og klappet i takt, i ren glede, og det var utrolig forfriskende.Plutselig reiste en mann seg og begynte å tale ord på et språk jeg ikke forsto. Hele forsamlingen ble stille i ærbødighet. Deretter reiste en annen person seg og tydet budskapet. I det øyeblikket kjente jeg Guds nærvær på en helt personlig måte. Budskapet var rettet direkte til meg, og tårene begynte å strømme.Etter en stund kom en annen mann frem og begynte å lese og forkynne fra Bibelen med en intensitet jeg aldri hadde sett før. Forkynnelsen var utrolig kraftfull. Selv om jeg ikke forsto alt, lengtet jeg etter mer. Han talte med slik autoritet at jeg satt fullstendig fengslet.Da det ble kalt til forbønn, nølte jeg et øyeblikk mens jeg observerte, men kjente så et sterkt behov for å gå frem. En eldre mann kom bort til meg og ba for meg. Han ba meg løfte armene, mens han la hendene sine på hjertet og hodet mitt.Følelsen som fulgte var overveldende – som å stå under en foss. Det føltes som om vann strømmet gjennom meg og renset meg på dypet. Det var helt utrolig vidunderlig.Etter møtet gikk jeg ut for å ta en røyk sammen med en annen mann. Jeg fortalte ham om kampen jeg kjente inni meg etter forkynnelsen. Tanker fra satan forsøkte å gjøre meg motløs og hvisket at jeg ikke passet inn, at jeg burde vente til jeg ble eldre, eller til jeg dro tilbake til Sør-Afrika.Mannen rådet meg til å gå inn igjen og snakke med noen, så det gjorde jeg.
Jeg snakket med en kvinne som jeg først trodde hadde sett mistenksomt på meg, men det viste seg at hun bare var overrasket over besøket mitt og var oppriktig glad for å se meg.Etter møtet var det servering av kaker og kaffe. Jeg kom til å sitte ved siden av en eldre kvinne som plutselig la hånden sin på armen min og begynte å be for meg. Snart sluttet flere seg til. I det øyeblikket kjente jeg en voldsom indre forløsning, som om iskalde krystaller forlot kroppen min. Da jeg åpnet øynene, var jeg omgitt av kjærlighet. Jeg ønsket ikke å forlate dette fellesskapet – det føltes som jeg var kommet hjem.Fra den kvelden deltok jeg på hvert eneste møte. Jeg kunne rett og slett ikke få nok.

Halleluja! Jeg er FRI

Radikalt frelst av nåde!
Finnes det egentlig noen annen vei?
Bibelen taler om omvendelse; jeg visste ikke hva det betydde, men én ting kan jeg si med full visshet: da jeg møtte Mesteren, ble alt forandret.Nå elsker jeg Jesus av hele mitt hjerte. Det er forunderlig å forstå at Han hele tiden var der, med åpne armer, og ventet på meg.Det er virkelig en ufattelig nåde at Guds Sønn kom til denne jorden for å lide og dø på korset i mitt sted. Uskyldig og ren utøste Han sitt dyrebare blod for å løse en synder som meg.Salme 40,3:
«Han dro meg opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på fjell og gjorde mine skritt faste.»Hans kjærlighet til meg kan ikke beskrives med ord. Jeg burde ha omkommet for mange år siden i min synd.
Likevel så Han noe i meg og har en plan for min fremtid.For et privilegium det er å være frelst!Jeg er så takknemlig for at jeg sa «JA» da Han kom meg i møte. På et øyeblikk forvandlet Han meg og gjorde meg til et vitne.Allerede før mitt første besøk i Hans hus, mens jeg ropte til Ham om hjelp i min egen stue, satte Han meg fri fra rusens begjær.Alt jeg søkte var FRED – fred i sinn og sjel.Fred som hos et uskyldig barn – og i stedet ga Han meg alt.«Jeg elsker deg, Jesus.»

Banordene opphørte!

En dag på jobben, mens jeg pusset et metallstykke på en slipemaskin, opplevde jeg et øyeblikk av fullstendig sjokk.En venn kom bort for å prate, og plutselig gled metallet, og jeg skrapte av huden på fingrene mine. I det øyeblikket var de eneste ordene som slapp ut av munnen min: «Å kjære Jesus.»Jeg var så sjokkert, for jeg hadde vært vant til å bruke banneord svært ofte, værre en en sjømann.
Forvandlingen var utrolig. Tidligere følte jeg meg maktesløs til å kontrollere banneordene mine, men nå hadde livet mitt tatt en ny retning. Halleluja!

Frigjort fra røyking

Innen to uker var jeg fri fra nikotintrang. Jeg husker at jeg så på de gule, misfargede fingrene mine, et synlig merke på min synd. Selv i menigheten følte jeg en dyp skam når jeg løftet hendene, som om flekkene skinte for alle å se.Jeg søkte bønn om frigjøring fra røyking, og hastet deretter hjem for å kvitte meg med alle røykrelaterte gjenstander. Jeg plasserte dem i ovnen, tente på og ba om fullstendig frigjøring, og ba Gud om at hvis jeg skulle bli fristet, måtte jeg heller bli alvorlig syk.På mirakuløst vis svarte Han på den bønnen, og jeg har vært fri siden. Det var virkelig et mirakel; selv de oransje nikotinflekkene forsvant umiddelbart, uten bruk av kjemikalier.Lukten av røyk frastøter meg nå; jeg kan oppdage en røyker på betydelig avstand.Halleluja! Jeg er virkelig FRi!Jeg tror fast at røyking er et av Satans første grep på et menneskes liv. Jeg har sett mange bli frigjort fra narkotika, men de sliter fortsatt med å overvinne røyking. Satans første og siste klo på et menneske.Gud har gitt meg evnen til å hjelpe andre som er belastet av samme problem. Jeg vil dele mer senere.Satans grep er permanent fjernet fra mitt liv. Jeg forsøkte utallige ganger å frigjøre meg selv, men fant meg ofte i en verre situasjon.Jeg er så takknemlig til Gud for Hans mirakuløse kraft, for Jesus ofret sitt liv for å sette meg fri. Halleluja!

Håpløs og hjelpeløs

Ved en anledning spurte en psykolog om omfanget av mitt rusmiddelbruk, og jeg svarte ærlig at jeg kunne ha fylt hele kontoret hans med mengden jeg hadde konsumert. I Cape Town ble røyking betraktet som en kunstform, noe som også reflekteres i bildene fra den tiden.I Europa er de vanligste stoffene hasj, amfetamin og misbruk av piller, noe som skaper en helt annen opplevelse og kulturell kontekst sammenlignet med min oppvekst.Jeg er utrolig takknemlig til Gud for at Han har frigjort meg fra den livsstilen og alle dens tilknyttede utfordringer. Jeg var dypt inne i den, selv om jeg ikke var klar over det på den tiden.Fra den aller første opplevelsen nøt jeg følelsen av å være høy. I dag, mange år senere, sørger jeg over tapet av mer enn femti venner, bare i Norge, på grunn av denne livsstilen, mens verden ser ut til å presse på for legalisering.Jeg er lettet over at jeg aldri eksperimenterte med heroin; jeg hadde en viss respekt for det og var fullt klar over dets dødelige konsekvenser. Jeg var ikke villig til å synke til nivået der jeg ville bli stemplet som narkoman.Jeg hadde en liten Rastafari-reputasjon, med en av de største samlingene av reggae-musikk, som spilte en betydelig rolle i livet mitt.

Bibelen ble min inspirasjonskilde

Jeg glemmer ikke den dagen etter et møte da pastoren min så at jeg holdt Bibelen min, og spurte om jeg leste i den. Jeg ble litt paff, for jeg hadde alltid trodd at Bibelen kun var ment for bruk på møter – omtrent som en oppslagsbok.Spørsmålet hans overrasket meg, for det hadde aldri slått meg at man faktisk kunne lese og forstå innholdet. Han oppmuntret meg til å prøve. Kanskje var tiden kommet for å åpne den. Men hvor skulle jeg begynne?Jeg bestemte meg for å åpne Bibelen tilfeldig og lese det første avsnittet som fanget blikket mitt:

Deretter åpnet jeg Bibelen tilfeldig enda en gang og leste følgende:

Dette syntes jeg var forvirrende, for jeg forsto ikke helt hva budskapet innebar. Men tro det eller ei – samme kveld åpnet jeg Bibelen igjen og fant nok et lignende vers:

Dagen etter grunnet jeg på betydningen av dette gjennomgående temaet, som dukket opp flere steder i Bibelen.
Etter jobb dro jeg på restaurant for å spise middag sammen med noen brødre fra menigheten. Jeg delte denne bibelopplevelsen med dem, og en av brødrene oppmuntret meg til å fortsette å lese videre.Så jeg åpnet Bibelen igjen og begynte å lese der og da, på restauranten. Plutselig kom Guds Ånd over meg; jeg begynte å skjelve ukontrollert, og forståelsen av Guds ord ble åpnet på en helt ny måte da jeg leste disse versene:

Åpenbaringen i mitt eget liv slo meg med slik kraft at jeg i sjokk forlot restauranten og skyndte meg hjem så raskt jeg kunne. På veien møtte jeg pastoren min og hans kone idet de forlot menighetens lokaler. Han så med én gang at noe stort hadde skjedd i livet mitt. Jeg fortalte om det som hendte, og gikk videre.
Forandringene i livet mitt skjedde i et forrykende tempo, og jeg kjente en sterk trang til å hjelpe andre og dele det gode budskapet om min levende Frelser, Jesus Kristus.Jeg utviklet en umettelig tørst etter Guds ord og brukte hvert ledige øyeblikk på å lese. Det er nesten ufattelig å tenke på at jeg, som ikke hadde lest én eneste bok på trettién år på grunn av dysleksi, nå var brennende ivrig etter å bli bedre kjent med min Forløser.Jeg leste overalt – på bussen, i kantina på jobben – og klarte ikke legge Bibelen fra meg.Jeg husker at jeg gikk ofte forbi politistasjonen i byen og nesten ønsket at de skulle stoppe meg og sjekke lommene mine, slik de hadde gjort før. Sigarettpakken var erstattet av en Bibel, som nå hadde blitt min nye rus.Det var som om livet endelig hadde fått mening, var mere fargerikt, og nå elsker jeg alle mennesker. Livet med Jesus er underbart og jeg visste ikke at det var mulig. Jesus er virkelig og Han lever!Plutselig, - nå krysset jeg ikke lenger gaten før lyset ble grønt. Jeg er så fylt av takknemlighet for dette nye livet: – en elendig synder ble frelst av bare nåde. Halleluja!

Han tok bort min skam

Kroppen min var full av arr og dekket av stygge tatoveringer. Tennene mine var ødelagt av forsømmelse og rusmisbruk. Jeg veide knapt seksti kilo, formet av et liv preget av omsorgssvikt og ensomhet i en fremmed kultur, der jeg snakket et språk jeg aldri helt hadde lært å mestre.Tatoveringer
Etter at jeg ble frelst og fikk en fornyet samvittighet, har jeg ofte angret dypt på at jeg ikke lyttet til den guddommelige advarselen den gangen. Jeg husker at jeg ba Gud om å fjerne tatoveringene fra kroppen min, men slik ble det ikke. I dag står de igjen som skjemmende påminnelser om et liv jeg i stor grad har lagt bak meg – og for det er jeg takknemlig til Gud.En grunn til å smile
Etter noen år overvant jeg endelig frykten for tannleger. Pastoren min kjente en tannlege som kunne hjelpe meg, og da han så tennene mine og hørte vitnesbyrdet mitt, forsto han at dette ville bli et omfattende arbeid.Jeg gikk til ham hver måned i omtrent et år, og han ba meg aldri om betaling. Han helbredet ikke bare frykten min for tannlegen, men ga meg også friheten til å smile uten å dekke munnen.Jeg er virkelig rikt velsignet.

Det er avgjørende at alle får vite

Jeg følte et sterkt kall til å dele budskapet om Jesus med alle jeg møtte. Jeg levde i overbevisningen om at bortrykkelsen var nært forestående, og at det var helt nødvendig at alle ble frelst.Mange kritiserte meg og spurte om jeg virkelig trodde jeg kunne redde hele verden. Svaret mitt var et klart og tydelig ja.
I menigheten vår hadde vi store mengder traktater og et månedlig blad som skulle deles ut.Trykkpressene gikk kontinuerlig, og ryggsekken min var alltid full. Ingen skulle få passere uten å høre om Jesu kjærlighet. Jeg som tidligere hadde vært sjenert og reservert overfor fremmede, opplevde nå en enorm glede i å komme i kontakt med alle.På arbeidsplassen la jeg diskret traktater i produktene vi sendte ut, og jeg satte opp et stativ med blader og traktater ved stemplingsuret. Jeg fjernet alle upassende pornobilder og pinups fra arbeidsplassen min og erstattet dem med bilder av kaker.Kort tid etter min omvendelse ble også en ung mann ved navn Thor Ivar Grønli frelst. Det var som om Gud hadde ført oss sammen for å nå de fortapte og tjene i Hans rike. Vi brant for å forkynne de gode nyhetene om Jesus Kristus, og traktatene ble et viktig redskap i møtet med mennesker.Vi var ute hver eneste dag og natt, uansett årstid eller anledning, og delte traktater fra hus til hus og gikk gjennom hver eneste gate. Vi besøkte også sykehjem for å dele våre vitnesbyrd om Jesus og Hans kjærlighet til menneskene. I helgene dro vi videre til nabobyer for å fortsette arbeidet.Sammen opplevde vi mange sterke øyeblikk. Spesielt husker jeg en fredagskveld i en by der ungdom vanligvis avviste traktater og så på oss som forvirrede mennesker. Men denne kvelden samlet det seg plutselig en stor folkemengde rundt oss, ivrige etter å høre mer om Jesus. Vi var på rett sted til rett tid, og mange ble berørt av budskapet.Ved en rekke anledninger opplevde jeg at Gud ga helt konkrete budskap til enkeltpersoner – ord av visdom som ikke kom fra meg selv, men gjennom Den hellige ånd. Mange ble forbløffet over hvordan jeg kunne vite hva de slet med, og forsto at dette var åpenbaring fra Gud.En kveld sto en av oss i samtale med to satanister. En annen mann i nærheten overhørte samtalen, og nettopp denne kvelden tok han imot Jesus og opplevde en forvandling i livet sitt – bare fordi han uforvarende hadde lyttet.Guds godhet er virkelig grenseløs.

Håpets budskap

Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe deg til å erfare den sanne kjærligheten som bare finnes i et personlig forhold til Jesus.Han venter på deg med åpne armer.
Han forandret et menneske som meg – en som følte seg verdiløs, forkastet og som søppel – og gjorde meg til en himmelens prins.Hva er det du venter på?

• «Her begynner min reise»
• Livets CV

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact

• «Her begynner min reise»
• Livets CV

Livets CV

Svein Åge Mathisen

Også kjent som Swain Matherson – «Sam»

Livshendelser og erfaring

Utdanning

Militærtjeneste

Arbeidserfaring

Interesser og hobbyer

Familie

• «Her begynner min reise»
• Livets CV

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact

• Welcome to my story!
• Lifes CV

A Journey of Faith
from Darkness to Light

Svein Åge Mathisen

This is the story of my journey from a life of darkness and despair to one of hope and redemption. It's a testament to the transformative power of faith and the incredible love and grace of Jesus Christ.

Early Years

Born in Norway, I was taken to Cape Town, South Africa as a baby. As a result, we were effectively abandoned by both parents, and the truth was never disclosed to us, as we were deemed too young to understand. The burden of guilt and shame was difficult to bear, yet it was never our responsibility.

Childhood Struggles

Life seemed meaningless and I felt unwanted. As a young child, I attempted to end my life multiple times. School was a catastrophe, and I dropped out early, questioning the need for education.

Turbulent Youth

Things spiraled out of control. I fell in with the wrong crowd, got into drugs, and was driven by hate and rebellion. Cape Town in the early seventies was not an easy place to survive, with widespread problems of poverty, apartheid, and the border war trauma."I never knew the warmth of a loving family. The streets raised me, teaching harsh lessons of survival."

The Border War

At 17, I enlisted into the South African Defence Force (SADF). The brutal realities of the Border War further scarred my already wounded soul.
The violence and loss I witnessed during my service left deep emotional wounds. I returned from the war a changed man, struggling to find my place in civilian life.The horrors of war etched themselves into my mind. I came back a shell of who I once was, lost and searching for meaning.

Life at Sea: Merchant Marines

Seeking escape and adventure, I joined the merchant marines. The vast oceans became my new home, and I found a temporary respite from my troubled past.
For five years, I sailed the world's seas, visiting countless ports and experiencing diverse cultures. Yet, the emptiness in my heart remained."The sea offered freedom, but I was still a prisoner of my past. No matter how far I sailed, I couldn't outrun my demons."

Rock Bottom

My journey led me to Norway, where life spiraled downward. I was imprisoned in five different countries due to my lifestyle and behavior. I lost everything, including my daughter, and no amount of medical or psychological intervention could fix me.

Divine Intervention

It was here, at my lowest point, that I encountered the transformative love of Jesus Christ.
In October 1991, Jesus found me and gave me a new life. Felt loved for the very first time."In the land of the midnight sun, I found the true Light. When Jesus reached out to me, offering forgiveness and a new beginning."

A New Life in Christ

Embracing my newfound faith, I began the journey of healing and restoration. The scars of my past became testimonies of God's grace.
Today, I serve in a local ministry, helping others who are struggling with similar backgrounds. My life is a testament to the transformative power of faith and the endless possibilities of a life redeemed."Where once there was darkness, now there is light. My past no longer defines me; I am a new creation in Christ."

Halleluja!

Redemption and Family

Three years later, I regained custody of my daughter Nadia. Later, by a miracle, I met my beautiful, God-fearing wife Ingun. We married and have rarely been apart since. I now have the family I always longed for as a child.

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact

• Welcome to my story!
• Lifes CV

• Welcome to my story!
• Lifes CV

Welcome to my story!

I've been asked to share my journey, and the powerful testimony of how God changed my life.

It wasn't easy. My life started with neglect and abuse in South Africa, leading to a downward spiral of addiction, crime, and despair. I felt lost and hopeless, caught in a cycle of darkness that seemed impossible to escape.But God had a plan. He reached into my life at the age of 31, giving me a new chance. Through his love and grace, I found freedom from addiction, destructive habits, and the fear that had haunted me for so long. It was a life-changing transformation that filled me with peace, joy, hope and love.My journey has taken me through many twists and turns, but through it all, God has remained faithful. He's been with me every step of the way, guiding, protecting, and teaching me.
I am forever grateful for the gift of salvation, and I am committed to sharing the same hope and freedom with others. I believe everyone deserves a chance to experience the transformative power of God's love, no matter their past or present struggles.Read on to discover my story, and how God brought me from darkness to light.

From now on

Into a world

Born in Larvik, Norway, on November 20, 1960, my mother soon departed for South Africa, returning to her parents for reasons unknown to me. At that time, she was pregnant with my sister, Solveig, while our father also a sailor, was to join us later. They traveled separately by ship, which must have been a challenging experience for both of them.They attempted to establish a life in Cape Town but faced significant difficulties adapting to a new culture, transitioning from Norway to Africa. The life of a sailor is inherently restless, and the call of the sea ultimately led our father to leave, marking the end of their relationship.Consequently, my mother found herself alone with two children in her early twenties, a challenging situation for a young woman yearning for freedom. She reverted to her previous lifestyle, which included drinking and its associated troubles. Strained relations with her parents exacerbated her situation, leading her to the streets of Cape Town, where she fell into a dire state.Ultimately, we were abandoned by our parents after Solveig's birth and left at an orphanage in Cape Town. I am uncertain how long we remained there until our grandparents eventually took us into their home.
The truth was never disclosed to us, as we were deemed too young to understand. The burden of guilt and shame was difficult to bear, yet it was never our responsibility.I remember her as someone who occasionally came to spend the night, entering through the bedroom window, often resulting in conflicts with her mother. My grandmother was a fierce individual, quick to react in ways she likely regretted later.My mother eventually felt the need to escape, disappearing for many years before returning with a new child, Shaun. His father was a severe alcoholic, often referred to as "white trash," a term denoting a failure in society.Short while after she disappeared again, and years later returned with her new family, we were never to be included in her life.Years later, I learned from Shaun the eldest of three brothers and our little sister, that during her drunken episodes, my mother had mentioned having another child in her teenage years, a truth that was also concealed from us.
There were whispers of an older brother or sister somewhere in the world. Interestingly, even while living with my grandparents, they never alluded to this child.

Childcare

During that period, our grandparents had to toil relentlessly to make ends meet in a foreign land. My grandfather embarked on a new career at the city power station, as opportunities in the music industry in Cape Town were scarce. My grandmother found employment as a saleswoman in a clothing store.
Throughout those years, we were cared for by maids, who were often local coloured people, inexpensive labor. However, when left alone with them, they had the freedom to act as they pleased. Their primary responsibilities included looking after us children, which encompassed feeding and cleaning, among other tasks. They also had to manage household chores and prepare dinner before our grandparents returned from work.
Unfortunately, these caregivers rarely stayed long, as they often resorted to theft and exhibited little concern for our well-being. After all, why would they care? They were themselves victims of the oppressive apartheid regime.
Our grandparents had to leave home early to catch the train into the city for work. They had no family or close friends to rely on in this foreign environment, a situation I can relate to from my own experience in Norway. Trusting that someone would come to the house each day was a challenge, especially in an era without mobile phones.
We often found ourselves confined to a baby chair for extended periods, sometimes up to ten hours, left in soiled diapers and hungry, with no one to attend to our needs. Yet, I firmly believe that God witnessed our suffering and saw our tears.
I can even recall instances of sexual abuse that began when I was around five years old, perpetra ted by a young couple. At times, we went without food, as our meals were given to or shared with their children, who accompanied them. What could one expect from individuals who were impoverished and underpaid? They took whatever they could.

Meaningless Existence

Throughout my childhood, I often contemplated ending my life. I recall an incident where I attempted to leap from a cupboard onto a pair of scissors, using sheets to elevate the scissors on the bed. On other occasions, I ran away from home; once, I was discovered riding my bicycle with training wheels along the motorway at night, long before I was of school age. I felt an overwhelming urge to escape. Life appeared profoundly unjust and distressing, and I yearned for my parents. I despised my existence. What did we do wrong to deserve this life.

Why Education?

The year I was set to begin school, my grandmother made the decision to leave her job to care for us, a choice that must have posed significant challenges for my family due to the reduced income.
From my very first day at school, I developed a strong aversion to it and frequently attempted to flee. I was bullied from the outset, a frail boy with freckles and a name that myself and others struggled to pronounce, hailing from a divorced family, which was uncommon at that time.
Additionally, I lacked basic literacy skills and was under-stimulated due to neglect. Our inability to afford new school uniforms further fueled the bullying, as did the fact that I lived with elderly grandparents.
I never grasped the purpose of education. All I desired was the freedom to play; was that truly a crime? Back then, it certainly seemed to be.
Even during my first year, I found myself in the principal's office, receiving corporal punishment (a maximum of six strokes), which was merely the beginning of a series of such experiences throughout my schooling.
I ultimately failed my first year and was forced to repeat it, a humiliating experience for a seven-year-old. I felt as though the teachers held a disdain for me, and my grandparents were never available to participate in school meetings. It was a dreadful experience to be left behind, especially knowing that my classmates were younger, and even my little sister was now at the same academic level.
I recall being taken to the hospital to have all my baby teeth extracted, as my grandparents could not afford to stay awake with me during my toothaches due to their work commitments. Being toothless became yet another reason for me to be bullied at school. Subsequently, I resorted to stealing pens and sharpeners from my classmates, which ultimately led to my discovery. The teachers visited our home to retrieve the stolen items I had concealed atop my wardrobe. They requested that my grandparents impose punishment on me for my actions.
I did everything possible to avoid returning home after school, neglecting my homework and frequently finding myself in trouble. I began stealing small items from local stores, such as candy and matches. However, this was merely the beginning; I escalated to stealing larger and more valuable items, breaking into buildings and clubhouses to vandalize and take what I wanted. I felt no fear; it was thrilling and addictive.
I even started several significant forest and bush fires in the area. The police eventually came to our home to warn my grandparents, insisting that they discipline me severely. I was out of control, acting without thought.
At the age of eleven, I had to repeat the same year in primary school for the second time. I felt like a foolish failure, unable to grasp what was happening in class due to my dyslexia and lack of interest. Now, I was two years older than my classmates, which was deeply embarrassing, and I struggled with the shame of it all. While my peers were advancing to high school, I still had two years left in primary school, feeling as though I would be an adult before I ever graduated.
I remember getting into fights with high school boys while still in primary school because they mocked me for my perceived failures.
Once again, I returned home with a torn uniform and missing buttons on my shirt, which led to yet another confrontation with my grandmother. The cycle of trouble seemed never-ending.

First encounter

As a young child, I was compelled to participate in the Roman Catholic tradition, attending catechism classes on Saturday mornings and church services every Sunday. The catechism sessions held at the monastery on certain Saturdays resembled a form of Sunday school, where scary nuns and priests donned black garments, and the atmosphere within the buildings was often cold and eerie.
However, one particular Saturday during catechism, we were shown an old black-and-white film that profoundly impacted my life. The narrative centered around a young orphan boy residing in a monastery. He was frequently bullied and unjustly blamed for the misdeeds of other boys. In search of solace, he discovered a hiding spot in a dusty, cluttered loft that served as a storage area, filled with various church items, including chairs, tables, and even a life-sized crucifix.
On one occasion, while the boy sat in that loft, overwhelmed with sorrow, something extraordinary occurred. The figure of Jesus on the crucifix came to life, lifted His head, and gazed at the boy. As He spoke, my heart raced, and I realized that Jesus was indeed real and alive. It felt as though He was addressing my very existence, opening my eyes and instilling a deep belief in God within my heart.
At that moment, I became certain that Jesus would always look after me in some manner. My faith was firmly established in Him, and I knew I could never doubt His existence, regardless of the circumstances.

Reckless, rebellious boy

The government initiated the construction of a new highway just up the road from our location, cutting through the boundary that separated the white community from the colored community. During the excavation process, a substantial ditch was created for the highway, which subsequently filled with winter rains, transforming it into a lake. We constructed rafts from polystyrene sheets and engaged in imaginative play as pirates, with the colored children. We engaged in mock battles using clay balls attached to sticks, which were flicked like a catapult. These projectiles had considerable range and could inflict significant pain upon impact. There are troubling memories associated with how the colored community was treated; they were abruptly removed from the area, and a few of them had been our friends. Over time, I developed a fascination for exploring their abandoned homes, which were poorly constructed and easily destructible. At that age, I was unaware of apartheid and the broader national tragedies. However, as our white neighborhoods expanded, the local residents were increasingly marginalized.

Adventurous spirit

At the end of the road stood an old winery featuring a tower, which was in such disrepair that it was surrounded by a fence to prevent entry. The government’s waterworks offices were located nearby, resulting in considerable activity in the area, in addition to the presence of watchmen. This heightened the risk of trespassing, yet I discovered a means of access. Inside the tower, an old wooden staircase spiraled upward along the walls, extending about eight stories high. Several steps were broken or missing, and the structure appeared precarious, ready to collapse at any moment. Pigeons inhabited the space, easily startled and capable of alerting the watchmen. At the top, one had to leap over a gap that extended downwards, a thrilling yet daunting experience. I spent considerable time there, often accompanied by a friend. I relished the thrill and excitement of engaging in activities deemed forbidden. Today, there is no trace of the old tower.

First arrest

At the age of eleven, I found myself apprehended while attempting to break into a man's house through the roof, mistakenly believing it to be unoccupied. My intention was to seek adventure in the vicinity of an old winery located nearby. Inside one of the storage rooms, I discovered two cars—a sports car and a vintage model—which I inadvertently damaged. The thrill of the act, coupled with a sense of danger, fueled my actions. As I descended onto the table in the living room through the opening I had created, the homeowner appeared, brandishing a large machete and visibly furious. He transported me to the police station, insisting on my incarceration. In a moment of panic, I provided a false name and address, inadvertently implicating an innocent individual named Gerald. As a result, Gerald faced significant repercussions, including punishment from his father due to my misdeeds. I escaped with minimal consequences but never returned to that house again.

Burning desire

My initial experience with fire occurred in my bedroom when I ignited my toy box. Upon hearing my grandmother approaching, I panicked and shoved the box under the bed, leading to my bed and curtains catching fire by the time she entered the room. This incident resulted in a severe reprimand.
On another occasion, I stole matches from a store and, while playing in a forest where numerous pine trees had been felled for a library construction, I decided to ignite a pile of logs. The flames quickly escalated, and I fled home, pretending nothing had transpired. However, someone witnessed the event, and municipal authorities arrived at my home, demanding punishment in front of my grandparents. It took eight fire engines to extinguish the blaze and protect the new library.
Another incident occurred on my way home from school when I noticed resin oozing from a large pine tree near the tennis courts in Meadowridge. I lit it, and the flames rapidly engulfed the tree, resulting in a widespread fire. This experience was terrifying, yet I managed to evade any consequences.
On another occasion, we engaged in the reckless act of playing with matches in a parched field of tall grass. As we carelessly flicked the ignited matches into the dry vegetation, a sudden gust of wind ignited a fire that rapidly spread throughout the area. Tragically, someone lost their dog that day. After the fire brigade arrived, we returned to assist in extinguishing the flames, fully aware that Stephen's parents were aware of our involvement.

Itchy fingers

I recall the incident of breaking into the Scout club located on Ladies Mile Road, where I managed to gain entry by climbing onto the roof. Inside, I discovered a storage room filled with sweets and cola, which felt like paradise during that time. I took some sweets to school, which temporarily won me friends. I returned several times until they eventually discovered the break-in and secured the windows.
My foray into crime began at an early age, well before I turned fourteen. I was adept at concealing my activities, feeling neither guilt nor remorse. I do not believe I possessed the intelligence to have a conscience, and I perceived nothing wrong in my actions. I was capable of lying, stealing, and deceiving, showing no respect for others or their belongings. I felt invincible, presenting an innocent facade.

A new beginning

During my teenage years, I encountered various denominations that were markedly different from what I had previously known. We were permitted to attend youth camps with friends and visit other church youth groups, such as the Methodists and Baptists.
These youth camps served primarily as opportunities to forge new friendships; I never engaged deeply with the evangelical aspects. They were excellent venues for meeting girls and making acquaintances.
At the age of fifteen, I left my grandparents in Cape Town to live with my mother and her new family in Johannesburg, specifically on 8th Avenue in Bezuidenhout Valley. This transition felt like a fresh start, and I sensed that life held new meaning. That summer was the most enjoyable of my life; two lovely girls lived across the street and expressed a desire to befriend me. My new best friend, Vanessa, introduced me to music and romance, and I fondly remember her as the one who gave me my first kiss. Although she was my first girlfriend, I was still quite immature and lacked understanding. I later enrolled at Queens High, where I joined the first rugby team, gaining popularity and numerous friends. Then, quite suddenly, we moved to Kensington, a transition I barely recall.
One day, I accompanied my mother and Jack to The Valley Baptist Church in Johannesburg. The sermons were filled with passion and energy, and I sat in awe during the services, which were a stark contrast to my experiences in the Catholic Church.Pastor Piesley possessed a deep concern for the lost, a sentiment shared by the congregation. My experiences at summer camp were among the most memorable of my youth; I received my own Bible and even took the initiative to underline several verses.
One day, while riding the bus to Queens High School, a fellow student stole my pack of ten cigarettes. A few days later, he approached me, visibly distressed, confessing that he felt guilty for stealing from a Christian. He expressed a desire to be saved that very day, so after school, we made our way to the pastor's house. We prayed for him in the garden, and he accepted salvation. I recall that one of the elders present gifted me a New Testament Bible intended for soul winners, which I still possess. This marked the first occasion on which I led someone to Jesus; his name was Stephen Tayler, and I believe he eventually returned to England. I often think of him and hope he continues to serve the Lord.
Later, after a rugby match, my mother informed me of my grandfather's passing. That evening, we traveled to Cape Town to be with my sister and grandmother, and it felt as though my life had come to an end. From that moment on, my life began to descend into a troubling path, as I was told that had I not left Cape Town, my grandfather would still be alive, and that I had broken his heart.

Bad decisions

Following my grandfather's funeral and returning to a place filled with memories, life appeared devoid of purpose; my days of glory seemed to have concluded.
I enrolled at Norman Henshilwood High School, seeking an escape from the familiar faces of my childhood. This institution offered a more liberated atmosphere, allowing me to reinvent myself in anonymity. As the first year of high school progressed, everything appeared to be going smoothly. Despite the requirement to engage in sports, I had no desire to participate and found myself disliking school once more.

Higher, high

I recall the initiation into smoking, which initially brought me a sense of pleasure, compelling me to resort to theft for funds to purchase cigarettes.Shortly thereafter, while playing pinball, some individuals approached and noticed the yellow tint of nicotine on my fingers. When they inquired if I smoked cannabis, I confidently affirmed, and from that moment, there was no turning back. I had finally discovered something that filled the void in my life, along with a host of new and intriguing friends.At school, I gained popularity among various gangs, earning a reputation for being quite rebellious. I possessed a creatively mischievous spirit and exhibited a disregard for both life and death. While most of my companions were affiliated with 'The Mongrels,' I preferred to operate independently, pursuing my own path. I would wander aimlessly until the early hours of the morning, resisting the urge to sleep. It was as if I were in a trance, endlessly walking.I remember the local African community whispering as I passed them on the streets, with some even remarking that I had the eyes of the Devil. I harbored deep-seated prejudices, harboring animosity towards everyone, and full of hate.

My mom and her new family relocated to Muizenberg, where I was granted access to a spare room situated in the back garden. In that environment, I formed numerous new friendships and engaged in excessive cannabis use. I left school at the age of sixteen, identifying as a drifter and beach bum.I resorted to begging for money on the streets and at train stations, fashioned cigarettes from discarded butts, pilfered milk money from other homes, and committed some burglaries. I would often hitch rides or sneak onto trains, even occasionally clinging to the exterior.Life often felt like a party we wandered into without an invitation. We were nothing like the others—wild, careless misfits. Somehow we were still popular at the discos, always flanked by beautiful girls, though never regarded as serious partners.We carried the raw spirit of 1970s headbangers: living in altered states, indifferent to fashion, and untouched by responsibility.Much of my time was spent fishing, which resulted in my jeans being perpetually dirty, as I had an aversion to clean clothing.This way of life was destined to change, as I had enlisted in the army without fully comprehending what that entailed.

Muizenberg dayz

Muizenberg holds a significant place in my memories, deeply intertwined with my past. We resided in a brown house adjacent to the vlei, making it a natural setting for fishing and enjoying the beach.Throughout the week, I would often spend my time at the Majestic playing pinball or visiting friends' homes. Occasionally, my day would commence with wine on the beach adjacent to the Balmoral Hotel, a popular morning gathering spot where we would share wine and partake in a pipe.I fondly recall some old friends from that era. I would spend time with Glen and Greg Bok, along with Rod, who resided with them. Others included Aape, Willy, Careck Auld, David Redman, Herbie Meeck, Jimmy the Bullshiter, the eccentric David Carew, and Shawn McGee. I often reminisce about those days filled with smoking parcels of ‘dagga’ while enjoying great music. The soundtrack of our lives included Deep Purple, Led Zeppelin, Bob Marley, Pink Floyd, Uriah Heep, and, if fortune smiled upon us, Robin Auld performing on the front porch. We would also gather at the pavilion to play putt-putt after hours.

Near the station, there was an individual who had a circus trapeze in his garden. I remember hanging upside down on it, completely inebriated, watching the trains pass by with Herbie, Glen, Careck, and Aap. It seemed that there was always something happening during those days.
I recall leaving all of that behind to join the army, traveling on the troop train with Rod, which turned out to be the last time I saw him. I encountered Jimmy on the border; he was adept at getting what he desired and seemed to enjoy army life. After my service, two years, I returned to Muizenberg, but it felt as though everything had changed—perhaps it was I who had changed.

Bully the dog

Bully was my cherished dog, a white mix resembling a wolf. We were inseparable; I often wore dirty jeans, a green parka jacket, and a light blue woolen cap, carrying a stick as I walked. He would come running at the sound of my whistle, embodying true companionship. Many expressed interest in purchasing him, but he was devoted solely to me. I recall an incident when I accidentally locked him in the restroom at Muizenberg station while we attended the 3 Arts midnight movies. Remarkably, he remained there till the following evening, having been forgotten, yet his affection for me never wavered.
I often explored the mountains alone, remembering adventures in the caves where I had to crawl on my stomach, leaving candles behind to light my way back out. The mountains held many dangers—homeless people, venomous snakes and spiders, baboons, and more.

Jack Veale, stepfather

Jack, affectionately known as Gunk, was my mother’s boyfriend , that time, they married later, together we embraced the life of fishermen. We spent considerable time around the vlei, fishing to provide for the familiy, with my mother being quite skilled at making fish cakes.Occasionally, we would fish through the night, sharing a jug of wine and celebrating each catch with a toast. Our evenings were filled with stories, as he recounted his experiences as a street fighter, becoming a father figure to me and inspiring my interest in the Gospel.
Daily, I would venture into the vlei to pump prawns for bait, an illegal yet exhilarating activity. I attracted numerous customers and earned some pocket money. This income was essential for my weekend outings to discotheques at Strandfontein beach club and Fishhook beach. Indeed, those were remarkable times.

Border War 1978 – 1980

In July 1978, I departed from home to join the army. I took the train to the city and gathered at the Cape Town Castle. It was at that moment I realized I was about to embark on what I would later consider the gravest mistake of my life. We were met with shouts and curses, directed to follow orders, stripping us of our freedoms. We were informed that our lives were no longer our own; we had become property of the military, with no possibility of retreat. And war had broken out on the border to Angola.

Basic Training

A few hours later, we boarded a train to our designated training battalions. We were young men, ranging from seventeen to twenty-five years of age. The following day, we arrived at the 7 South African Infantry Battalion camp in Burkes Luck, located in the northern Transvaal. Within hours, our heads were shaved, and we were outfitted in brown overalls, equipped with full military gear, and thrust into training exercises. With temperatures exceeding 30 degrees Celsius, we found ourselves running through the bush while carrying a telephone pole on our shoulders. What was the purpose of this? Ah, yes! The objective was to break us down and instill discipline. It was perhaps the most challenging five months of my life.

First Border Deployment

We had barely completed our basic training when we were dispatched to the border. Our mission took us to South West Africa (Namibia) and Angola, amidst the civil war involving SWAPO, UNITA, MPLA, and FNLA. The conflict drew in various international forces, including Cubans, Chinese, East Germans, Russians, and mercenaries. The local black African population found themselves caught in the crossfire, used as pawns by their oppressors. The environment was scorching and teeming with wildlife, and we were warned that a terrorist lurked behind every rock. Our assignment on the Namibian side was to safeguard South African interests against the infiltration of terrorists who were smuggling weapons and attacking innocent farmers and their families.
Our initial six-month border duty took place in Tsumeb and Tsintsabis, where we patrolled the region and were stationed at farms and schools to ensure their safety. We encountered the enemy on several occasions, and fortunately, I was not involved in any landmine explosions that occurred nearly every day.

Second tour

The subsequent deployment lasted six months in Rundu and Caprivi, during which we conducted patrols in the no man's land region and searched the border for tracks.
Our patrols along the Okavango River included encounters with the enemy across the river, resulting in significant casualties that day for the enemy. This experience marked my first exposure to combat and remains etched in my memory.
The significance of this area resonates deeply within me, and I often wish to return.

Last tour

Our final assignment took us to one of the most perilous regions, Ondangwa and Oshakati, where we even ventured into Angola.
Much of our time was spent on patrol, including a week stationed atop a water tower. From this vantage point, we observed rockets being launched from within Angola towards South West Africa.

Terrible accident

A tragic incident occurred while we were gathering wood for a fire; we witnessed a group of boys herding cattle across the border from South West Africa into Angola. Accompanied by Alwin, as we were never permitted to wander alone, we shouted a warning to the boys and fired shots over their heads to frighten them. Unfortunately, one boy, was struck in the back of the head.
He lay there, gravely injured, and we were faced with a dire situation. One shot concluded his pain, leaving us with scars that would last a lifetime.
This was the first moment I found myself pleading with God for help, fearing we might lose our sanity due to this incident.

Going home

As our seven-month tour drew to a close, our base camp was struck by rockets, hitting the storage bunker where my belongings were kept. I lost my South African ID card and several rolls of film.
We were now on our way home, no longer boys, but changed individuals, marked by our experiences for life.

Believe and be Baptized! – 1980

One Friday evening, shortly after returning home from military service, I was walking along the road with the intention of purchasing drugs. Suddenly, I felt an overwhelming force from God that compelled me to turn back towards a church I had just passed. Upon entering, I was taken aback by the lively atmosphere; people were raising their hands and speaking in various languages. I found a seat towards the back, but before I could fully comprehend the situation, I noticed something on the wall at the front of the congregation that would profoundly alter the course of my life.
For a brief moment, I perceived what appeared to be a film projected onto the wall, which was draped with a curtain. However, I could distinctly see a hill adorned with three crosses, radiating a brilliant white light. As the congregation engaged in prayer and worship, I felt compelled to approach the front to discern the nature of what I had witnessed. I was curious if they were attempting to deceive me with visual effects. When I shared my experience, their excitement was palpable, and they inquired if I wished to be saved.
Saved? I was puzzled by their terminology, but before I could respond, they placed their hands on me and began to pray fervently. Following this, they asked if I had been baptized. Baptized? I had never encountered that concept before, so I agreed to participate.
The following week, I was scheduled to return for my baptism. I invited my grandmother, who, being Catholic, expressed her disapproval and cautioned me against proceeding. I then asked my mother and my stepfather, Uncle Jack, to join me; however, my mother was unavailable. Uncle Jack, a believer himself but not yet baptized, agreed to attend with my sister Solveig.
I donned white garments in preparation for the baptism and was escorted to a room at the front of the building, where I entered the water alongside another individual. As the curtain separating the congregation was drawn back, I was delighted to see Uncle Jack seated among the attendees. The very spot where I had experienced my vision was the same location where I was baptized. And just like that, it was accomplished, though I did not fully grasp the significance of what had transpired.
Upon returning home to my grandmother, Nana, I found her visibly distressed upon noticing my damp underwear. She expressed her disapproval, stating that my actions were regrettable and that the Catholic Church would not approve. However, for the first time, I experienced a profound sense of tranquility, feeling that the events unfolding in my life were entirely appropriate.
Uncle Jack was taken aback and remarked that when I emerged from the water, my face radiated like that of an angel. This newfound clarity ignited a desire within me to connect with fellow Christians. Within a week, I discarded my cigarettes into the sea and joined a group dedicated to reaching out to those in need in the slums.
A significant shift occurred in my life shortly thereafter, as my father's ship arrived in South Africa the following week. After nineteen years, he finally reached out to me, inviting me to join him on the ship and offering a fresh start. With no job and lacking ambition, I accepted his offer.
I vividly recall informing the church elders of my decision to leave South Africa to become a sailor and explore the world. They laid their hands on me, praying for divine guidance and protection during my travels. They encouraged me to share my experiences with Jesus with others around the globe.

A New Beginning – 1980

After a span of nineteen years, my father arrived with promises of a fresh start and a family awaiting me in Norway. All that was required of me was to arrange my documentation and receive the necessary vaccinations. My grandmother expressed immense joy for my upcoming journey, and I felt a surge of excitement. I believed I was merely embarking on a temporary adventure to work on ships and explore the world.
I boarded the plane to Durban, where I was to reunite with my father and embark on the ship. Unbeknownst to me, my father had taken measures at customs that effectively eliminated any possibility of my returning to South Africa. With my South African identification card and documents destroyed at the border, I found myself unable to return home, now requiring a visa for entry.
Departing from Durban harbor was a poignant experience; I pondered how long it would be before I would see my family again, a sense of unease settling in. I was entering a new world filled with unfamiliar people, a foreign language, and a new culture, all while feeling isolated. My father was well-regarded among the crew, yet he harbored a significant fondness for vodka. After work, we would spend time in his cabin drinking, during which he would share stories about his new family. It did not take long for him to attempt to mold me into his image, insisting that I shave my mustache if I wished to be accepted into his family. He seemed oblivious to my identity, neglecting to recognize that he was the one who had distanced himself from his own family.
I refused to tolerate this treatment, and at the next port, I bid farewell to my supposed salvation and sought solace in marijuana, the only comfort I knew that worked. This decision involved one of the crew members, leading to significant trouble for him. My father came to regret his decision to take me away from South Africa without understanding who I truly was, expecting me to conform to his ideals and those of other Norwegian boys. He came too late.
In Holland, the ship was assigned to participate in NATO maneuvers in the North Sea. During this period, I was not permitted on board, so I was sent onward to Norway. I vividly recall my arrival at Fornebu airport and taking a taxi to the central train station in Oslo. There, I boarded a train to Larvik to meet a family I had only seen in photographs.
Reidun, my father's new wife, was present to greet me, though she spoke only a limited amount of English. It must have been an unusual experience for her as well, considering she was only a few years my senior. Their home evoked memories of "The Sound of Music," as everything was impeccably organized, and my new brothers seemed conditioned to respond to our father's commands. He was a tyrant, and everyone appeared apprehensive about displeasing him, which starkly contrasted with the persona he displayed to his friends on the ships. I found myself eating hamburgers almost daily, as she was unaware of my other preferences.
I also met my father's parents and his sister, who could not communicate in English. In an attempt to make me happy, they brought beer. Over the years, they had tried to maintain contact by sending Christmas cards, and upon our confirmation, they gifted us jewelry. At least their efforts were evident; my father, on the other hand, never sent a single card.
Reidun's younger sister, Anita, was exceptionally kind. She and her boyfriend took me on tours of the local attractions. Anita was fluent in English, which allowed us to spend considerable time together. A few weeks later, when my father returned home, we visited the government offices to facilitate my settlement as a Norwegian citizen. I felt a surge of anger when they insisted I undertake national service again, disregarding the fact that I had just returned from a war. However, I learned that if I worked as a seaman in international waters for the next five years, I could be exempted.
The following week, I departed Norway for Miami, embarking on my first genuine job as a seaman. It was a relief to distance myself from my father, as our relationship was strained. He was particularly upset about the expenses I incurred, such as train and taxi fares to the airport.

The world is indeed quite small.

During my initial week in Fredrikstad, I found myself in a bar alongside several fellow sailors. A Norwegian gentleman inquired about my place of origin, and upon sharing it, he excused himself to make a phone call to a friend. He then invited me to engage in conversation with this friend. To my surprise, I soon found myself speaking with a young woman who had just returned to Norway from Cape Town. Remarkably, she had an aunt residing in the same neighborhood where I was raised, and she had also been engaged to a boy who played soccer with me on the under-sixteen team coached by my grandfather. If that isn’t peculiar, I am uncertain what is.
Her name is Joy; her mother hails from Cape Town, while her father was a Norwegian whaler. Joy embodies faithfulness and love, always giving selflessly without expectation. My life would likely have taken a disastrous turn had it not been for her support. She was employed at the local bank.
Joy would often appear unexpectedly, requesting to review my bills and important documents. I never grasped, nor did I attempt to comprehend, that aspect of life, resulting in a chaotic accumulation of papers. She consistently went out of her way to assist me in organizing my affairs, a recurring theme in our interactions. Due to my lifestyle, I frequently spent beyond my means, took out loans without collateral, and purchased items on credit without repayment, all while harboring the notion that I could simply escape if my situation worsened.
She even arranged for me to secure an apartment in town with some friends of her mother, who were also from Cape Town. These elderly individuals had lived through the war and imposed numerous rules for residing in their home. While we maintained a cordial relationship, my lifestyle made it challenging for me to stay there, and I believe they were relieved to see me go.
One day, Joy visited a house that was set to be auctioned. She believed that I could handle the responsibility of owning a home and that it would be a valuable lesson for me. To my surprise, I won the auction and purchased the house without ever stepping inside to inspect it. I was drawn to it because it featured a new roof, was constructed of brick, and was conveniently located near a bus stop. This house became my own sanctuary, free from external control. I even displayed my South African flag on national holidays. It is truly mine, and I owe my gratitude to Joy. I will always appreciate her kindness towards someone who felt lost in an unfamiliar place.

Rebellion.

Rotterdam 1982
I resided in an apartment in Fredrikstad with my girlfriend, with whom I had reconciled. The expectation was that my first paycheck would be sent to her to cover rent and other expenses. However, that evening, I received a fax from her indicating that she had left to join another ship at sea.
After consuming a few drinks, I found myself walking along the pier towards the city, filled with anger. I resolved to spend the rent money on drugs and a tattoo when, unexpectedly, I felt a divine presence urging me not to proceed, advising against marking my body in such a manner. In defiance, I raised my fist to the heavens and proclaimed, “I will do as I please.” I went ahead and got tattooed, marking the beginning of a series of tattoos, each carrying personal significance. My ambition was to cover my body entirely. I took great pride in them and often showcased them, feeling no shame.
While in Texas, I received a certificate stating that my new tattoo was guaranteed for ten years post-mortem.
After five months at sea, I returned to Fredrikstad, expecting my girlfriend to arrive a week later. That week turned into two, during which I squandered a considerable amount on drugs and a hedonistic lifestyle until she finally returned. She appeared emotionally distant, and the following morning, I learned that she had been assaulted and raped while visiting another ship in port. My ill-chosen words led to my expulsion from our home, and I found myself on a downward spiral again.
Being perpetually high dulled many of my emotions, prompting me to leave after a few days to join another ship.

Divine Intervention

In 1982, I found myself in a state of despair, grappling with the aftermath of a disastrous relationship. Stranded in a foreign country, I felt utterly alone, with no one to turn to for support.
Reluctantly, I sought assistance from my father, as the government refused to aid me due to my inability to communicate in the local language and my origins from apartheid South Africa.
Isolated and disoriented, I was relieved when my father arranged for me to board a ship within a few days.
However, my relief was short-lived; shortly after, I received a letter from him expressing his disappointment and instructing me never to return to his home and family.
In a moment of despair, I turned to alcohol and began to contemplate finally ending my life. I filled my pockets with heavy bolts and shackles to weigh myself down and sat on the edge of the gangway, drunk and despondent, ready to plunge into the water. Then, unexpectedly, a taxi boat appeared. I waved it in and went ashore, clutching the bottle of whisky, overwhelmed by anger at what felt like a meaningless existence and questioning the purpose of my life.
As I sat on the beach, where drinking was not prohibited in this Muslim country, my anger boiled over. When a group of British marines approached and made an insensitive remark, I was provoked into a violent confrontation, which escalated to the point that the Jordanian military police had to intervene.
I found myself imprisoned in a dark dungeon, surrounded by unsavory individuals. Hours later, I was escorted down a corridor at gunpoint and brought into a room filled with military officials. Handcuffed and battered, I stood before them in nothing but jeans, harboring disdain for my captors, still clinging to a sense of invincibility.
However, during my trial, the conversation unexpectedly shifted. I began to share my experiences with Jesus, recounting a vision I had and my baptism, despite my limited knowledge of the Bible. Then, in an instant, everything changed—what had just transpired?
I lost consciousness entirely.
Today, I firmly believe in divine intervention, and on that day, I witnessed the hand of the one true God come to my aid. There was no chance that those individuals would allow me to escape. It was not uncommon for bodies to end up in the sea or to vanish without a trace.
In the next moment, I found myself in the back of a jeep with several soldiers, who then pushed me out while the vehicle was still in motion. They discarded me in the harbor area, hoping I would make my way to my ship. I was barefoot, clad only in a pair of jeans, and extremely thirsty. Instead, I walked back to the hotel resorts to quench my thirst, now pondering what had transpired over the past few days. However, my memory was a complete void.
I returned to the harbor area, only to find that I had just missed the last taxi boat of the evening, which departed right in front of me. I shouted for it to return, but received only an obscene gesture in response. I hurried up the steel stairs behind me to the harbor tower, where I could oversee the area. Upon entering the room, I implored the man inside to call the taxi boat back for me. He laughed and refused to assist. At that moment, another man entered the room and locked the door behind him. Recognizing the dire situation, I lost my composure, seized a chair, and hurled it through the window. Grabbing another chair, I threatened to inflict harm on the two men, feeling like a cornered animal with nothing to lose. They eventually called the taxi boat and allowed me to leave. As I began to descend the stairs, they started spitting on me. Infuriated, I rushed back up, intent on confronting them, but then I heard the horn of the taxi boat waiting for me. They were fortunate; I needed to escape this place swiftly.
Upon my return to the ship, I was summoned to the captain's office. He was visibly upset, as the crew had believed I was dead. They had made attempts to locate me, but to no avail; no one knew my whereabouts. I recounted my ordeal, and since they had known my father for many years, when I presented them with the letter he had sent me, they fully understood my reaction.
By the grace of God, I find myself still present, and the journey continues.

A journey back home.

I recall watching the news broadcasts here in Europe concerning South Africa, where the level of propaganda was so overwhelming that discerning truth from falsehood became nearly impossible. Reports indicated that a massacre was imminent, with claims that all white individuals would be slaughtered. My concern for my family and friends compelled me to return home.
I exceeded my bank account limit when my salary was deposited, knowing that if I acted swiftly, I could withdraw my entire paycheck at least twice from different ATMs. The following day, I secured a ticket to South Africa and departed.
I planned to surprise my grandmother by unexpectedly appearing at her back door with a bottle of scotch whisky. We would share a few drinks and engage in pleasant conversation. She had always treated me with kindness.
Just recently, I discovered numerous letters she had written to me during my time at sea. I believe she loved me in her own way, though I failed to recognize it at the time. I never reciprocated her affection, as I was unaware of what love truly meant.
As was often the case, I felt restless and needed to venture out again. Steven, one of my closest and oldest friends from childhood, shared many of my interests, including the use of marijuana, referred to as 'dagga' in Cape Town.
Having been away for several years, I noticed that the landscape had shifted; dagga alone was no longer sufficient unless it was combined with 'mandrax' pills. This new combination offered a heightened experience, albeit a more perilous one. To acquire these substances, we had to venture into Grassy Park, which lay beyond the border into the colored districts of the Southern suburbs. It was a notably hazardous area for white individuals, yet we seldom considered the risks; our primary focus was on obtaining what we desired. We also had acquaintances in these neighborhoods, and much of our success depended on knowing the right people.
Life resembled a continuous celebration, and we often felt invincible. There was a particular incident where I found myself in significant trouble, resulting in my imprisonment, while Steven was discovered severely beaten in Grassy Park. It remains a mystery how he managed to survive that ordeal. Years later, Steven tragically lost his life in a motorcycle accident, and I must express how much I miss him. He was genuinely a kind and lovable individual, and it feels profoundly unjust that he is no longer with us. I was the one who wanted to die.

A Narrow Escape

Cádiz, located near the border of Gibraltar, is one of my cherished destinations from the early 1983. I was captivated by the ambiance, the stunning views of Gibraltar, and the invigorating scent of the sea. The local cuisine and coffee were delightful, and the culture was refreshingly relaxed. Making friends was effortless, and the vibrant nightlife, filled with indulgence, was reminiscent of a sin city. During my time there, I lived without regret, harboring secrets about my experiences that I would never disclose.
One unforgettable day, I was engaged in a deal with some Spanish individuals. As we were finalizing the transaction, an unexpected hand appeared, snatching the money and fleeing. We pursued him through the streets, and as we descended the stairs leading to a cemetery, an instinctive warning halted me. I immediately stopped and urged my companion to do the same. It was then that I noticed a gang waiting for us within the cemetery. We quickly turned and fled back into the town, with them in hot pursuit. Reflecting on that moment, I often believe it was divine intervention that saved me; had I not hesitated, I might have met a tragic fate. Once again, I was spared for another day.

They had faith in God on my behalf.

After spending several years at sea, I found myself aboard a ship in the Cayman Islands, specifically Cayman Brac. The Caribbean waters here are remarkably clear, even at depths of 100 meters, and incredibly inviting. We often dove off the bridge wing to gain momentum for diving beneath the ship while it was anchored in the bay. However, one day I suffered a ruptured eardrum and had to go ashore for medical attention, resulting in a week-long stay at the hospital.
The ship departed, leaving me behind—a new experience that remains etched in my memory. There were no vehicles on the island, so a nurse kindly transported me to the airport on her scooter. The airport consisted of a small landing strip for tiny planes, and I recall sitting on my bag during the flight to Grand Cayman. The subsequent flight to Miami was similarly small; we did not ascend to a great altitude, and the aerial view of the Caribbean and its islands felt surreal.
While I was still hospitalized one Sunday morning, a group from a local church visited to fellowship with one of their members, a young man around my age. As I lay in bed assembling a puzzle, an elderly woman approached me, inquiring about my identity and origin. Before long, the entire group gathered around my bed and prayed to God on my behalf. This was an unprecedented experience for me; they were all of African descent, and I could genuinely feel their compassion for me, a stranger with a background shaped by apartheid.
Typically, individuals were wary when encountering someone from South Africa, as we were often perceived as racist, which created a palpable tension.
Even now, I reflect on that day and wonder if their prayers were instrumental in my salvation. It remains one of those unanswered questions: who was it that prayed for my deliverance? The name of that hospital continues to bring me joy.
FAITH Hospital. Glory!

He never abandoned me – 1985

This was to be my final voyage at sea; I had just boarded the 'MS Vikara' in Sweden. My life was in disarray, so securing employment once more was a welcome relief. As we began our passage into the North Sea en route to Buenos Aires, Argentina, I returned to my cabin that evening after dinner, only to encounter an experience that would profoundly alter my life.
Jesus appeared to me! As I closed the door, I was suddenly transported to a different realm. Standing by my bunk, I perceived that I had exited my body and found myself at the feet of Jesus. He was magnificent and radiant, seated upon a throne. Beside Him stood a well-groomed man, reminiscent of a preacher. Jesus then spoke, inquiring whether I was ready to cease my self-destructive ways and follow Him. Overcome with emotion, I wept and replied, "Yes." However, I was uncertain how to live for God, as my life was in utter chaos, compounded by my circumstances in a foreign land where I had lost everything.
As I looked up, I noticed the other man beginning to walk away. When he glanced back at me, his expression transformed into one of fury and hatred. I recognized him; it was Satan himself. In an instant, I found myself back in my body, shocked and utterly alone.
In my desperation for someone to confide in, I sought out an elderly man from Australia on board. I shared my experience with him, hoping for guidance. He could only inform me that the previous occupant of my cabin had been a reformed alcoholic, whatever that meant. In my despair, I sought solace in whiskey and went to bed.
In the following nights, I was awakened by vivid yet unsettling dreams. I witnessed, in intricate detail, the devastation of the earth. I envisioned myself peering out from a cave on a mountain, where colossal hailstones obliterated everything, reminiscent of images from Hiroshima post-atomic bomb. I beheld storms of such ferocity that they appeared to be funnels drawing everything into the void of outer space. How could anyone endure such cataclysmic storms when all was laid to waste?Why was this revealed to me? Many years later, I encountered these events in the Bible.
Revelation 16:21
And a great hail fell upon men from heaven, each stone weighing about a talent (26 to 36 kg); and men blasphemed God because of the plague of hail, for the plague was exceedingly great.
Upon arriving in Buenos Aires, the entire crew was to be sent home as the ship had been sold during the journey. We spent the night in a luxurious hotel. There, I found myself in a perilous situation with the drug cartel, facing a gun pointed at me, and I believed my life was at an end. I managed to escape, only to find myself in further danger when the mafia began searching every room in the hotel for me. I was relieved to reach the airport, where I felt a sense of safety. Returning to Norway, I faced an uncertain future.
It would take six more years of hardship before I repented of my sins. God is indeed good.
One thing is certain, my friend, whether you believe it or not: I am a living testament to the love of a merciful God, who sent His Son, Jesus, to save us from ourselves and from hell.
Years later, Satan attempted to use this experience against me, claiming that what I witnessed was a result of being left behind after the rapture. He is a liar and the father of lies, so do not be misled by him. By grace, we are saved, and through His grace, we will persevere. Heaven is our true home.
John 1:12
But as many as received Him, to them He gave the power to become the sons of God, even to those who believe in His name: the name of Jesus.
The day is approaching, and I sincerely hope you are prepared for the rapture.
1 Thessalonians 4:17
Then we who are alive and remain shall be caught up together with them in the clouds to meet the Lord in the air, and thus we shall always be with the Lord.
1 Thessalonians 4:16
For the Lord Himself will descend from heaven with a shout, with the voice of the archangel, and with the trumpet of God; and the dead in Christ will rise first.
Mark 13: 32-33
No one knows the day or the hour, not even the angels in heaven, nor the Son, but only the Father. Therefore, be vigilant, watch, and pray, for you do not know when the time will come.
Jesus will return to gather those who have died in faith and those who are saved. Are you among them?

Running away - wanting truth

In 1987, I returned to South Africa after spending approximately four years away. During that time, I had been employed in a factory in Fredrikstad, and with my girlfriend expecting a child, I felt the urgent need to escape from everything, I couldn't stand her and was not father material.
The relationship was a disaster, I had to run away from it all. I had managed to gather just enough cash for a one-way flight. I had no intention of going back to Norway.
My life was in disarray. When I informed my grandmother about the impending arrival of the baby and my desire to flee from my responsibilities, she became extremely upset. The most troubling aspect was my inability to endure my relationship with my girlfriend, compounded by the fact that the pregnancy occurred at an inopportune moment. Our relationship was rooted in desperation rather than love; I was isolated and troubled.
My grandmother ultimately purchased a ticket for me to return to Norway, insisting that I must take responsibility for the child.
Before my departure, we held a garden party with family members. My mother, Jack, and a few friends attended, and as the evening progressed, the atmosphere became lively with much drinking. However, I felt compelled to disrupt the festivities. There were numerous unresolved questions weighing on my mind, and I sought answers. Why had we been abandoned? What were the reasons behind the secrets and lies? My frustration with my mother and grandmother escalated, leading to a significant confrontation.
The resentment within me intensified, leaving me feeling even more isolated and devoid of identity. I longed to return to Norway, where I felt a greater sense of belonging. I departed from South Africa with no desire to return or to maintain any contact with my family.

Nadia entered our lives.

I returned to Norway to be with my girlfriend Catharina, who was five months pregnant at the time. I regained my previous job and endeavored to make the best of our circumstances. I was employed at her father's sign factory, where I held a stable position in production. During this period, we were still using drugs, but one day Catharina suffered from alcohol poisoning and had to be hospitalized for treatment. I genuinely feared for the baby, but by the grace of God, she recovered. This incident served as a wake-up call for Catharina; she ceased smoking and using drugs, and she managed remarkably well. I became increasingly dedicated to my work.
I was working overtime when I received the news that Catharina was in labor, and I arrived at the hospital just in time. I was present throughout the entire birthing process, capturing moments on camera and eagerly anticipating the arrival of our child. A few days prior, while watching the credits roll after a film on television, I had been contemplating a suitable name for my daughter, having learned that we were expecting a girl. The moment she was born, I exclaimed, "It's Nadia." I cannot explain why that name came to me, but it felt right. I remember holding her in my arms while the medical staff attended to her mother, carefully examining her because I had heard stories of parents leaving the hospital with the wrong baby. In that moment, I felt like the proudest father in the world.
Upon returning home the following day, Catharina expressed a strong desire for drugs, and we resumed our usual lives, now with the added responsibility of a child. Her family insisted on having the baby baptized, adhering to tradition, and the day of the ceremony arrived. I did not give it much thought until we found ourselves in the state church; the atmosphere felt profoundly wrong, and it brought back memories of my own baptism at the age of nineteen, a time when I lacked understanding of right and wrong.
I vividly recall the first time Nadia laughed. I had been incarcerated for approximately three weeks when they came to visit. Upon seeing me, she erupted into laughter, a moment I will always remember.
Reflecting on our parenting, I realize we were inadequate. We relied on drugs to cope, as stress and irritability were constant companions. Living in Norway's cold climate meant that all our hash smoking occurred indoors, resulting in Nadia growing up in a semi-stoned environment.
Each day was a struggle for survival. After a long day at work, I would return home exhausted, while Catharina, having spent the day confined with Nadia, was equally frustrated. Every night, she would rush into town to obtain drugs and socialize with friends. Although she exhibited maternal instincts at times, I doubt she fully grasped the weight of her responsibilities. There were moments when the situation became unbearable for me, and witnessing Nadia's treatment was deeply troubling. I was also an unhealthy influence on her development, grappling with significant anger issues.
After approximately three long years, I could no longer endure the circumstances. I felt burnt out, frustrated, angry, and betrayed. Everything around me seemed to crumble.
In a moment of desperation, I contacted a colleague at work, requesting to borrow his pistol under the pretense of needing it to deal with some cats we had. That night, had he not sensed my distress and refused to lend me the weapon, it could have marked the end of my life. I was overwhelmed by the urge to end it all, feeling as though I had nothing left to lose, questioning my very existence.
The following morning, I reported my illness and sought assistance. I was utterly exhausted and unable to think clearly. A friend managed to secure an apartment for me, which provided significant relief by allowing me to distance myself from her. I ended up caring for Nadia nearly every weekend, as her mother desired more freedom to spend time with her friends, and Nadia's well-being was deteriorating rapidly.
I cherished every moment with Nadia; we shared a unique bond. For the first time in my life, I found a reason to live, as she meant everything to me. Having someone who loved me made a profound difference.
The subsequent year, I purchased our first house at an auction without having seen the interior. It featured brick walls, a new roof, and a bus stop conveniently located across the street. What more could I ask for? At last, I had my own home, something I had never owned before. Perhaps this responsibility would lead to personal growth.

Oredalsveien 49 – Fredrikstad

I acquired this house through a friend named Joy, a woman from Cape Town who worked at the local bank. Joy has always been a compassionate and supportive friend, one of the first individuals I met upon arriving in Fredrikstad. She has consistently been like a sister to me, offering help when challenges arose. I never fully grasped the intricacies of bills, finances, and responsibilities.
The house, built in 1948, was old and in disrepair. The previous occupants had neglected it, failing even to maintain the lawn. I purchased it at a very low price, and my employer assisted me with the loan deposit.
I transported all my belongings to the house using a bicycle, managing to do so in a single trip. However, while I was exploring the property, someone entered and stole my bicycle. Thus, my new life began on an interesting note. Later, I acquired a sledgehammer and created a large opening in the basement wall. This was my home, and I was determined to assert my independence. On national holidays in Norway, such as May 17th, I proudly displayed my South African flag in the garden.
My place became a kind of free state, with friends constantly dropping by and bringing drugs, so I rarely had to go out to buy anything myself.
In the basement, I had a bar, complete with a stereo system and large speakers that I had purchased in the Netherlands. I would play reggae and metal music at such a volume that it caused the house to vibrate, which often disturbed the neighbors.
During that period in Norway, it was common for drug users to have big dogs, which instilled fear in the neighbors, and was a hindrance for the police, ensuring a steady stream of clientele at my home.
We would gather on the front porch, indulging without concern for repercussions. The police would frequently patrol the area or linger nearby, seemingly aware whenever illicit activities were occurring.
On weekends and holidays, I would have my daughter Nadia with me, and she grew up surrounded by unconventional individuals and users. I found it difficult to relate to "normal" people, perceiving them as boring and dull.
However, even among fellow users, I sometimes felt somewhat isolated. I was one of the few who maintained employment, while most relied on social welfare. Unlike them, I owned my own home.
Over time, feelings of depression, anguish, and fear began to dominate my life. I would cover the windows to prevent anyone from seeing that I was home. My sustenance consisted of late-night trips to the service station for chips and cola during the week, with grilled chicken as my only meal of substance on weekends when Nadia visited.
My situation deteriorated, and I increasingly felt like an outsider in this world. It was as if others perceived me as an alien, and I was rapidly losing my sense of self, clinging to my identity by a mere thread.
At one point, an English woman recognized my struggles and took me to see a psychiatrist. However, the psychiatrist dismissed me, stating that they could not assist someone so deeply troubled and from a foreign culture. He deemed me too much of a burden, suggesting that I would likely end up in the gutter. This infuriated me; how could my situation worsen when I was striving so hard for the sake of my daughter? I was in desperate need of assistance. My life was already in the gutter.

The commencement of a transformative journey – 1991

October 1991
This is a day etched in my memory, a pivotal moment that reshaped my identity and set the course for my future.
On a Tuesday, I found myself at home with two friends, enjoying hashish and reveling in the moment. Our conversation unexpectedly shifted to the Bible and the concept of the end times, despite our limited understanding. We had heard tales of the Devil and the Antichrist, and the ominous mark of the beast, ‘666’.
As I made my way downstairs to the restroom, I uttered a silent plea to Jesus, asking for assistance in our debate. I doubted that my request would be acknowledged, as I viewed myself as a complete failure, lacking an identity, under the influence of drugs, and grappling with poor mental health.
Upon returning to the living room, I was astonished as words began to pour forth from me, captivating my friends. The Holy Spirit of God spoke through me regarding the end times and the truths contained within the Word of God, topics I had never previously encountered. I, too, was taken aback by the unfolding events.
Once my friends departed, I was left in solitude, and everything appeared altered. I discovered my New Testament Bible, which I had always kept nearby but had never opened. It provided me with a sense of comfort simply by being in my home. Holding it, I reached out to Jesus, inquiring whether it was possible to find peace within my heart, not truly expecting a response.
He heard my plea and bestowed upon me more than I could have ever envisioned. I experienced a profound sense of peace, devoid of anguish, fear, or any desire to use drugs.
Now, I felt an urgent need to locate a church, but where to begin?
There was a colleague at work who identified as a Christian, so the following day, I shared my story with him and inquired if I could accompany him to his church. That Thursday evening, he came to pick me up, and I was filled with anticipation.
I did not derive any benefit from the service, and during the altar call, I felt as though my feet were firmly anchored to the ground. Many individuals were gathered at the front for prayer. The brother then encouraged us, stating that simply lifting our foot would allow Jesus to take care of the rest. In an instant, I found myself moving forward, standing at the front with my hands raised and tears streaming from my face, not merely trickling down my cheeks. Jesus transformed my life; I knew I was forgiven and saved.
No one had come to pray for me, but that was inconsequential. When I opened my eyes, I noticed people lying on the floor to my left, which was quite astonishing. My life had been irrevocably changed, and I felt a sense of belonging to Jesus.
As I left the church that evening, the experience felt surreal; the night sky appeared unusually bright. Everything seemed fresh and new, as if I had never perceived the world in this way before. Hatred had been replaced by love, and suddenly, life held profound significance.
The following day at work, my colleagues gazed at me in astonishment, maintaining their distance. They could see and sense the transformation within me. I had become the happiest person in the world, unashamed of my newfound experience.
Grace, magnificent grace! A wretched sinner had finally returned home; Jesus loves me! Hallelujah! Hallelujah! Hallelujah! Hallelujah!
This marked the beginning of the rest of my life; Jesus is real, and life is truly worth living.
As I reflect on my initial week as a Christian, I eagerly anticipate my next visit to church. The congregation where I found salvation held meetings on Thursday evenings. The only Christian I was acquainted with, a colleague from work, along with his wife, kindly offered to drive me to their church, despite her battle with cancer at that time.
Upon entering the church, the music commenced, followed by a guest preacher from America who began to share insights about his ministry. He spoke of the numerous individuals finding salvation globally, including many in various European cities through his efforts. He recounted stories of thousands who had embraced faith through his ministry. While this was indeed uplifting, I found myself questioning the nature of his message. Was it mere boasting? My friends were suffering; had God forgotten about Norway?
Despite my extensive experiences on the streets, surrounded by the most troubled individuals, including criminals, drug addicts, and the impoverished, I had never encountered anyone who mentioned the name of Jesus, except in moments of profanity. Thus, I was perplexed by the preacher's claims.
Midway through the service, a coffee break was announced, and I felt compelled to leave, sensing discomfort in the atmosphere. As I walked away, grappling with my confusion, two women approached me, attempting to persuade me to return. However, another woman intervened, instructing them to let me go, saying, "Let him go." In hindsight, I recognized her words as prophetic. I departed, making my way home while seeking God's guidance on where He intended for me to be.
The following Friday, after work, I decided to get a haircut, remove my earring, and dress appropriately in preparation to meet my Lord. I prayed for divine direction, stepping out that evening without a clear destination in mind.
The initial location I was directed to was a substantial building that I passed by daily on my commute to and from work. I found myself questioning the reason for this choice, as there were no indications that it was a church. The sign displayed the name International Restoration Revival Missions, which held no significance for me. I knocked on both the front and back doors, but received no response.
Continuing down the street, I encountered a Free Church (Lutheran) where the lights were illuminated and vehicles occupied the parking lot. I knocked on the front door, but it was locked, and no one seemed to hear me. As I circled the building, I noticed individuals through a basement window engaged in playing the piano and singing. I knocked on the window, yet still received no reply.
Feeling compelled to proceed, I arrived in the city center of Fredrikstad, where I was drawn to a place called “Open House.” I had never heard of it before, but suddenly found myself knocking on the back door. With no one home, I decided to give up and light a cigarette. At that moment, a man emerged from the door and informed me that the meeting was being held in another building around the corner. We proceeded there together.
I entered just as the meeting was concluding, with attendees going up for prayer, and it felt uplifting to be present. The preacher, who hailed from Colombia, was there to minister to drug addicts in Europe. I thought it would be beneficial to have someone pray for me in English, and his prayer brought me a sense of comfort.
Later that evening, another individual arrived late to the meeting, Thor Polsrud, a person I had heard positive things about. He had once been one of the most notorious alcoholics in town, known for his dreadful reputation, until he found redemption through Jesus. He had just come from a prayer meeting elsewhere, where they had learned of my salvation and had prayed for me. Subsequently, we attended a small gathering at someone’s home, where I was welcomed into a wonderful group of new friends.
The following day, Saturday, Thor was scheduled to pick me up and take me to his church. I was filled with excitement when an extraordinary event occurred. The church he attended was the very first building that God had guided me to the previous Friday. I was genuinely led by God when I knocked and rang the doorbell of that same establishment, where a prayer meeting was taking place on the third floor. Believe it or not, it is true. Thank you, Jesus.

First Encounter at the Revival Centre

The initial structure that God guided me to on that Friday evening in October 1991. I recall the sensation of entering the foyer and ascending the stairs to the second floor, where the congregation awaited the commencement of the meeting. Upon entering the packed room, I experienced an unprecedented feeling—a divine atmosphere, enveloped in the presence of the living God. It was as if there was an electric energy in the air, accompanied by a profound anticipation for the forthcoming events. I found a seat on the right side and sat down, uncertain of what to expect. Strangely, it felt as though I had been there before, akin to returning home.
As the music began, a large choir accompanied by musicians commenced playing and singing exhilarating melodies. At least four individuals played the accordion, alongside guitars, cymbals, and drums, creating a vibrant sound. The style and lyrics of the songs were unique, not what I would typically choose, yet I sensed a depth within them that was absent in all my previous musical experiences.
The messages conveyed in the songs resonated with my needs, allowing me to find inner peace. Everyone stood and clapped along to the music in joyous celebration, which was truly refreshing.
Suddenly, a man stood and proclaimed words in a language unfamiliar to me, prompting everyone to pause in reverence. Another individual then rose to translate the message, and I felt the presence of God; it was profoundly personal. The message spoke directly to me, and tears streamed down my face.
After some time, another man approached the front and began reading and preaching from the Bible with remarkable fervor; the message was incredibly powerful. Although I did not grasp every detail, I found myself yearning for more. He delivered his message with such intensity that I sat, utterly captivated.
When the call for prayer was made, I hesitated for a moment, observing, but eventually felt compelled to go forward for prayer. An elderly man approached me and interceded, instructing me to raise my arms while he placed his hands on my heart and head. The sensation was overwhelming, akin to standing beneath a waterfall.I experienced the sensation of water flowing through me, providing a profound sense of purification. It was truly remarkable.
Following the meeting, I stepped outside to share a smoke with another individual. I confided in him about the inner struggle I felt after the sermon. Satan tried to discourage me, whispering that I didn’t fit in, that I should wait until I was older, and that it would be better to wait until I returned to South Africa. The other man suggested that I go back inside and speak to someone, so I did. I spoke with a woman whom I initially thought was giving me an unwelcome look, only to discover that she was simply surprised by my visit and genuinely glad to see me, while others gathered around the tables enjoying cake and coffee.
While I sat alone, an elderly woman placed her arm on mine and began to pray for me, soon joined by others. At that moment, I felt an overwhelming surge within me, as if icy crystals were leaving my body. Upon opening my eyes, I was enveloped by their love, and I found myself reluctant to leave this gathering; it felt like home. From that evening onward, I participated in every meeting, unable to get enough.

Hallelujah! I am FREE.

Radically saved by grace! Is there truly any other way? The Bible speaks of repentance; I was unfamiliar with its meaning, but I can assure you that upon encountering the Master, everything changed. I now love Jesus with all my heart. It is remarkable to realize that He was always there, with open arms, waiting for me.
Indeed, it is an incredible grace that God's Son would come to this earth to suffer and die on the cross in my stead. Innocent and pure, He shed His precious blood to redeem a sinner like me.
Psalm 40:2 states, "He brought me up out of the pit of destruction, out of the miry clay, and He set my feet upon a rock, making my footsteps firm."
His love for me is indescribable; I should have perished years ago in my sin. Yet, He saw something in me and has a plan for my future. What a privilege it is to be saved! I am so grateful that I said 'YES' when He approached me. In an instant, He transformed me and used me as a witness.
Before my first visit to His house, while I was crying out to Him for help in my own living room, He delivered me from the cravings of drugs.
All I sought was PEACE—peace in my mind and soul.
Peace like that of an innocent child, and instead, He bestowed upon me everything. "I love you, Jesus.”

Swearing ceased!

One day at work, while I was sanding a piece of metal on a grinder, I experienced a moment of utter shock. A friend approached to chat, and unexpectedly, the metal slipped, causing me to scrape the skin off my fingers. In that moment of shock, the only words that escaped my lips were “O dear Jesus.” I was astonished, as I had been accustomed to using profanity very frequently, particularly in response to accidents.
The transformation was unbelievable. Previously, I felt powerless to control my swearing, but now my life had taken a new direction. Hallelujah!
Psalm 40:3
He put a new song in my mouth, a song of praise to our God;
Many will see and fear.

Liberated from smoking

Within two weeks, I was freed from nicotine cravings. I recall looking at my yellow-stained fingers, a visible mark of my sin. Even in church, I felt a deep sense of shame when raising my hands, as if the stains were shining for all to see.
I sought prayer for deliverance from smoking, then hurried home to dispose of all smoking-related items, placing them in the oven. I ignited them and prayed for complete deliverance, asking God that if I were to be tempted, I would become gravely ill instead.
Remarkably, He answered that prayer, and I have remained free ever since. It was indeed a miracle; even the orange nicotine stains vanished instantly without the use of chemicals.
The smell of smoke now repulses me; I can detect a smoker from a considerable distance.
Hallelujah! I am truly FREE!
I firmly believe that smoking is one of Satan’s initial grips on a person’s life. I have witnessed many individuals liberated from drugs, yet they struggle to overcome smoking. Satans first and last claw on a person.
God has enabled me to assist others burdened by the same issue. I will share more later.
The grip of Satan has been removed from my life permanently. I attempted numerous times to liberate myself but often found myself in a worse situation. I am grateful to God for His miraculous power, as Jesus sacrificed His life to set me free. Hallelujah!

Hopeless and helpless

On one occasion, a psychologist inquired about the extent of my drug smoking history, to which I candidly replied that I could have filled his entire office with the amount I had consumed. In Cape Town, smoking was regarded as an art form, as illustrated in the accompanying images from that era.
In Europe, the prevalent substances are hashish, amphetamines, and the misuse of pills, creating a different experience and cultural context compared to my upbringing.
I am immensely grateful to God for having delivered me from that lifestyle and all its associated challenges. I was deeply entrenched in it, though I was unaware at the time. From that very first experience, I enjoyed the feeling of being high. Today, five years later, I mourn the loss of over fifty friends and counting, just in Norway due to this lifestyle, while the world seems to be pushing for its legalization.
I am relieved that I never experimented with heroin; I held a certain respect for it, fully aware of its lethal consequences. I was not willing to descend to the level of being labeled a junkie. I had a bit of a Rastafari reputation, boasting one of the largest collections of reggae music, which played a significant role in my life.

My Bible became a source of inspiration.

I will always remember the day after a meeting when my pastor noticed me holding my Bible and inquired if I read it. I was taken aback, as I had thought it was meant solely for use during church services, much like a songbook. His question surprised me, as I had never considered that we could read and comprehend its contents. He encouraged me to give it a try. Perhaps it was indeed time for me to explore its pages. But where should I begin?
I decided to open it at random and read the first passage that caught my eye:
Matthew 19:23-24. Jesus said to his disciples, "Truly, I tell you, it is difficult for a rich man to enter the kingdom of heaven. Again, I tell you, it is easier for a camel to pass through the eye of a needle than for a rich man to enter the kingdom of God.”
Subsequently, I randomly opened the Bible once more and read the following passage:
Mark 10:24-25
But Jesus said to them again, “Children, how hard it is to enter the kingdom of God! It is easier for a camel to pass through the eye of a needle than for a wealthy individual to enter the kingdom of God.”
I found this quite perplexing, as I did not fully grasp the implications of the message. However, believe it or not, that evening I opened my Bible again and discovered another similar passage:
Luke 18:25
For it is easier for a camel to go through a needle’s eye than for a rich man to enter the kingdom of God.
The following day, I pondered the significance of this recurring theme in different sections of the Bible. After work, I went to a restaurant to have dinner with several brothers from the church. I shared my recent Bible experience with them, and one brother encouraged me to continue reading. So, I opened my Bible and read further while still at the restaurant. Suddenly, the Spirit of God enveloped me, causing me to shake uncontrollably, and my understanding of the Word of God was profoundly illuminated as I read these verses:
Mark 10:29-30
Jesus said, “Truly, I say to you, there is no one who has left house or brothers or sisters or mother or father or children or lands for my sake and for the gospel, who will not receive a hundredfold now in this time—houses and brothers and sisters and mothers and children and lands, with persecutions, and in the age to come, eternal life.”
The revelation of my life left me in such a state of shock that I hurriedly exited the restaurant, compelled to return home as quick as possible. As I made my way home, I encountered my pastor and his wife leaving the church. He recognized that something significant had transpired in my life, acknowledged the event, and quickly went on his way. The pace of change in my life was astonishing, and I felt an overwhelming desire to assist others and share the joyous news of my living Savior, Jesus Christ.
I developed an insatiable thirst for His Word, dedicating every spare moment to reading. It is remarkable to consider that someone who had never read a single book in thirty-one years due to dyslexia was now fervently eager to deepen my understanding of my Redeemer. I found myself reading everywhere—on the bus, in the workplace canteen—unable to set the book aside.
I recall passing the police station in town, wishing they would come and check my pockets as they had done in the past. My cigarettes had been replaced by a Bible, which became my new source of exhilaration. It felt as though my life had finally gained purpose.
I no longer crossed the street until the traffic lights turned green, filled with gratitude for this new existence, a wretched sinner saved solely by grace. Hallelujah!

He took away my shame

My body was scarred and covered in ugly tattoos, my teeth ruined by neglect and drug use. I weighed barely sixty kilograms, shaped by a life of neglect and loneliness in a foreign culture, speaking a language I had never fully mastered.
Tatoos
However, after experiencing salvation and gaining a renewed sense of conscience, I deeply regret not heeding that divine warning at the time. I recall pleading with God to remove the tattoos from my body, but that was not to be. Today, they serve as unsightly reminders of a life that I have largely left behind, for which I am grateful to God.
A reason to smile
After some years, I finally overcame my fear of dentists. My pastor knew a man who could help me, and when he saw my teeth and heard my testimony, he understood it would be a major undertaking. I visited him twice a month for about a year, and he never once asked for payment. He not only healed my fear of the dentist but also gave me the freedom to smile without covering my mouth. I am truly blessed.

It is imperative that everyone knows.

I felt compelled to share the message of Jesus with everyone I encountered, believing that the rapture was imminent and that it was essential for all to be saved. While many criticized my efforts, questioning whether I aimed to save the entire world, my answer was a resounding yes.
At our church, we had an abundance of tracts and a monthly magazine designated for distribution. The presses were constantly in operation, and my backpack was perpetually filled, ensuring that no one could pass by without hearing about the love of Jesus. Once timid in conversing with strangers, I now found joy in connecting with everyone.
In my workplace, I discreetly included tracts in the products we shipped out and set up a stand near the punch-in clock featuring magazines and tracts. I removed all inappropriate pinups from my workspace and replaced them with images of cakes.
Shortly after my conversion, another young man named Thor Ivar Grønli also found salvation. It seemed as though God had united us to reach out to lost souls and serve in His kingdom. We were fervent in our mission to share the good news of Jesus Christ, utilizing tracts to engage with people.
We ventured out every day and night, regardless of the season or occasion, tirelessly distributing tracts from house to house and covering every street. We even visited nursing homes to share our experiences of Jesus and His love for humanity. On weekends, we extended our outreach to neighboring towns.
Together, we had remarkable experiences, particularly one memorable Friday night in a town where young people typically dismissed tracts, viewing us as misguided individuals. However, on that evening, a large crowd gathered around us, eager to learn more about Jesus. We were fortunate to be in the right place at the right time, and many were touched by our message.
On numerous occasions, I witnessed God providing unique messages tailored to each individual, imparting words of wisdom not from myself but through the Holy Spirit. Many were astonished at how I seemed to know their struggles, realizing that it was indeed a divine revelation.
A certain individual, while engaging in a conversation with two satanists, was overheard by another man in close proximity. That evening, he accepted Jesus and experienced a remarkable transformation, all as a result of his unintentional eavesdropping. The goodness of God is truly remarkable.

A MESSAGE OF HOPE

I wish I could help you experience the true love that is only found in a personal relationship with Jesus. He is waiting for you with open arms. He changed someone like me, who felt like garbage, and made me a prince of heaven. What are you waiting for?

• Welcome to my story!
• Lifes CV

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact

• Welcome to my story!
• Lifes CV

Life Events and Experience

Education

Bergvliet Primary School – 9 years
Queens High School – 5 months
Norman Henshilwood High School – 1½ years
Offshore Security Certification – 1 year
Ship Mechanics and Navigation Courses – 1 year
IT Academy – 2 years

Military Service

Angola War / Namibia
7th South African Infantry Battalion
1978–1980

Work Experience

Interests and Hobbies

Family

• Welcome to my story!
• Lifes CV

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact

• Childhood

• Wasted years

• SADF

• Mathisens

• Ships I sailed

• Prisons

• Nadia

• Way to go

• Borne again

• Love of my life

Ships I sailed

Prisons

Childhood

Love of my life

SADF

Mathisens

Wasted years

Nadia

Text

Way to go

Contact

Borne again, Spirit filled, bible believing man of God.
Was once lost and on my way to hell,
then JESUS came in and made all things new,
Halleluja!
Try JESUS?

• X
• Facebook
• Email