• «Her begynner min reise»
• Livets CV

Mitt reise
fra mørke til lys

Svein Åge Mathisen

Dette er historien om min reise fra et liv preget av mørke og fortvilelse til et liv fylt av håp og fornyelse. Den vitner om den forvandlende kraften i troen, og om den utrolige kjærligheten og nåden jeg har møtt i Jesus Kristus.

De første årene

Jeg ble født i Norge, men som baby ble jeg ført til Cape Town i Sør-Afrika. Som følge av dette ble vi i realiteten forlatt av begge foreldrene våre, og sannheten om det ble aldri fortalt oss, da vi ble anseet for å være for unge til å forstå. Skyldfølelsen og skammen var tung å bære, men det var aldri vårt ansvar.

Barndommens utfordringer

Livet føltes meningsløst, og jeg vokste opp med en dyp følelse av å være uønsket.Allerede som svært liten gjorde jeg flere forsøk på å ta mitt eget liv – handlinger som ikke sprang ut av forståelse, men av fortvilelse.Skolen ble et sted preget av nederlag og ydmykelse, ikke læring, ute av stand til å se hensikten med utdanning i en verden som allerede føltes så urettferdig. Jeg hatet skole.

Opprør, rus og vold

Min ungdom var preget av sinne, opprør og destruktive valg. Jeg havnet i narkotikamiljøer og omgikk folk som trakk meg enda lenger ned. Miljøet rundt meg var tøft – preget av vold, rasisme og konflikter, helt ulikt Europa.

Grensekrigen

Da jeg var 17 år, vervet jeg meg til det Sør-Afrikanske forsvaret (SADF).
Den brutale virkeligheten i grensekrigen satte ytterligere spor i min allerede sårede sjel. Volden og tapene jeg var vitne til under tjenesten min, etterlot dype følelsesmessige sår.Jeg kom tilbake fra krigen som en forandret mann, og slet med å finne min plass i sivilt liv.Krigens grusomheter brente seg fast i minnet mitt. Jeg kom tilbake som en skygge av den jeg en gang var, fortapt og på jakt etter meningen med livet.

Livet til sjøs: Handelsflåten

I jakten på frihet og eventyr vervet jeg meg i handelsflåten. De store havene ble mitt nye hjem, og jeg fant en midlertidig tilflukt fra min urolige fortid.I fem år seilte jeg på verdenshavene, besøkte utallige havner og opplevde forskjellige kulturer. Likevel forble tomheten i hjertet mitt.Havet ga meg frihet, men jeg var fortsatt preget av fortiden min. Uansett hvor langt jeg seilte, kunne jeg ikke rømme fra mine demoner.

Bunnen

Reisen min førte meg til Norge, hvor livet gikk stadig nedover. Jeg har vært fengslet i fem forskjellige land på grunn av livsstilen og oppførselen min.Jeg tapte alt, inkludert datteren min, og ingen medisinsk eller psykologisk behandling kunne hjelpe meg nå.

Guddommelig inngripen

Det var her, på mitt mørkeste punkt, at jeg møtte Jesu Kristi forvandlende kjærlighet.I oktober 1991 fant Jesus meg og ga meg et nytt liv. For første gang i mitt liv følte jeg meg elsket.I midnattssolens land fant jeg det sanne lyset. Da Jesus rakte ut sin hånd til meg og tilga meg all min synd, og jeg fikk en helt ny start i livet.»

Et nytt liv i Kristus

Jeg omfavnet min nyfunne tro og begynte en reise mot helbredelse og gjenopprettelse. Arrene fra fortiden min ble vitnesbyrd om Guds nåde.I dag tjener jeg Gud i en lokal menighet og hjelper andre som sliter med lignende bakgrunn osv.Mitt liv er et vitnesbyrd om troens forvandlende kraft og de uendelige mulighetene i et forløst liv.Der det før var mørke, er det nå lys. Min fortid definerer meg ikke lenger; jeg er en ny skapning i Kristus Jesus.»

Halleluja!

Forløsning og familie

Tre år senere fikk jeg foreldreretten til datteren min Nadia.Senere, ved et mirakel, møtte jeg min vakre, gudfryktige kone Ingun. Vi giftet oss og har sjelden vært fra hverandre siden.Nå har jeg den familien jeg alltid drømte om som barn.

• «Her begynner min reise»
• Livets CV

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact

• «Her begynner min reise»
• Livets CV

Velkommen til min livshistorie.

Jeg har blitt bedt om å dele min historie og det sterke vitnesbyrdet om hvordan Gud forandret livet mitt.

Det har ikke vært enkelt. Livet mitt begynte med omsorgssvikt og overgrep i Sør-Afrika, erfaringer som tidlig satte dype spor og førte meg inn i en nedadgående spiral av avhengighet, kriminalitet og fortvilelse.Jeg levde uten retning, uten håp, fanget i en ond sirkel som virket umulig å bryte.
Jeg følte meg fortapt. Fremtiden var uklar, og livet bar preg av overlevelse snarere enn mening. Jeg bar på frykt, sinne og en dyp indre tomhet som ingen rusmidler, relasjoner eller eventyr kunne fylle.Men Gud hadde en plan.
Da jeg var trettien år gammel, grep Han inn i livet mitt og ga meg en ny sjanse. Gjennom Hans kjærlighet og nåde fant jeg frihet – frihet fra avhengighet, destruktive mønstre og den konstante frykten som hadde fulgt meg så lenge. Det var en livsforvandlende opplevelse som fylte meg med en fred jeg aldri tidligere hadde kjent, en glede som ikke var avhengig av omstendigheter, og et håp som bar meg videre.Min reise har vært lang og krevende, full av svinger, motbakker og prøvelser. Likevel har Gud vært trofast gjennom alt. Han har aldri forlatt meg, men gått med meg steg for steg – veiledet meg når jeg var rådvill, beskyttet meg når jeg var sårbar, og formet meg gjennom erfaringene jeg bar på.Jeg er evig takknemlig for frelsens gave. Den har gitt meg et nytt liv, en ny identitet og et nytt formål. I dag er mitt ønske og mitt kall å dele det samme håpet og den samme friheten med andre.Jeg tror oppriktig at ingen er for langt borte, ingen er for ødelagt, og ingen historie er for mørk.Alle fortjener en mulighet til å erfare den forvandlende kraften i Guds kjærlighet – uansett fortid, uansett nåværende situasjon.Les videre og bli kjent med min historie, og hvordan Gud førte meg fra mørke til lys.

Hele veien videre

Til en verden

Jeg ble født i Larvik, Norge, den 20. november 1960, av en norsk far og en engelsk mor. Kort tid etter reiste vi til Sør-Afrika for å bo hos min mors foreldre, av grunner jeg den dag i dag ikke kjenner til.På dette tidspunktet var min mor gravid med min søster, Solveig. Vår far, som også var sjømann, skulle komme etter senere med et annet skip. De reiste hver for seg, noe som må ha vært en krevende og usikker situasjon for dem begge.

De forsøkte å etablere seg i Cape Town, men møtte store utfordringer med å tilpasse seg en helt ny kultur og livssituasjon. Overgangen fra Norge til Afrika var betydelig. Livet som sjømann er rastløst nok av natur, og til slutt førte havets kall til at vår far reiste ut igjen. Det ble slutten på forholdet deres.

Dermed sto vår mor alene igjen med to små barn. Hun var i begynnelsen av tjueårene, en ung kvinne i en krevende situasjon, med et sterkt ønske om frihet. Etter hvert vendte hun tilbake til en livsstil preget av alkohol og de problemene som fulgte med.Forholdet til hennes egne foreldre var anstrengt, noe som ytterligere forverret situasjonen. Til slutt havnet hun på gatene i Cape Town, i en svært vanskelig livssituasjon og en tøff miljø.Etter Solveigs fødsel ble vi forlatt av begge våre foreldre og plassert på et barnehjem i Cape Town. Jeg vet ikke hvor lenge vi var der før besteforeldrene våre til slutt tok oss til seg. Sannheten ble aldri forklart for oss; vi ble ansett som for unge til å forstå. Skyld og skam lå tungt i luften, men det var aldri vårt ansvar å bære.Jeg husker moren min som en som av og til dukket opp for å overnatte. Hun klatret inn gjennom soveromsvinduet, noe som ofte førte til konflikter med sin egen mor. Min bestemor var temperamentsfull og handlet ofte impulsivt, for deretter å angre.

Til slutt forsvant moren min helt. Hun var borte i mange år før hun en dag kom tilbake med et nytt barn, Shaun. Hans far var en tung alkoholiker, ofte omtalt som «white trash» – et nedsettende uttrykk for mennesker som har falt helt utenfor samfunnet.
Kort tid etter forsvant hun igjen. Flere år senere vendte hun tilbake med sin nye familie, men vi ble aldri en del av livet hennes.Mange år senere fikk jeg høre av Shaun – den eldste av tre brødre og vår yngste søster – at vår mor, i perioder med kraftig alkoholmisbruk, hadde fortalt at hun hadde fått et barn allerede i tenårene. Også denne sannheten hadde vært skjult for oss.Det gikk rykter om en eldre bror eller søster et sted i verden. Likevel ble dette aldri nevnt direkte, heller ikke i de årene vi bodde hos våre besteforeldre. Stillheten rundt disse hemmelighetene var total.

Barnomsorg

I denne perioden måtte besteforeldrene våre arbeide hardt for å få endene til å møtes, og det i et fremmed land.Bestefaren min som var profesjonell musiker fikk jobb ved byens kraftstasjon, ettersom mulighetene i musikkbransjen i Cape Town var svært begrensede. Bestemoren min arbeidet som ekspeditør i en klesbutikk.

I disse årene ble vi i stor grad overlatt til tjenestepiker, som oftest lokale fargede kvinner – billig arbeidskraft i apartheidens Sør-Afrika.Når de var alene med oss, hadde de stor frihet til å gjøre som de ville. Deres hovedoppgave var å passe oss barna, noe som innebar å gi oss mat, vaske oss, gjøre husarbeid og forberede middag før besteforeldrene våre kom hjem fra jobb.Dessverre var disse tjenerne sjelden hos oss over lengre tid. Mange forsvant raskt, ofte på grunn av tyveri eller manglende omsorg for vårt velbefinnende. Hvorfor skulle de bry seg? De var selv ofre for et brutalt og undertrykkende apartheidregime.Besteforeldrene våre måtte forlate hjemmet tidlig hver morgen for å rekke toget inn til byen. De hadde ingen familie eller nære venner å støtte seg på i dette fremmede landet – en situasjon jeg senere har kjent meg igjen i gjennom mine egne erfaringer i Norge.Det var en enorm belastning å være helt avhengig av at noen skulle komme til huset hver dag, særlig i en tid uten mobiltelefoner eller andre former for rask kommunikasjon.Ofte ble vi sittende alene hjemme, fastspent i barnestoler i lange perioder – noen ganger opptil ti timer – med skitne bleier og uten mat, uten at noen kom for å ta hånd om oss.
Likevel tror jeg den dag i dag at Gud så vår lidelse og våre tårer.Jeg kan også huske tilfeller av seksuelle overgrep som startet da vi var rundt fire–fem år gamle, begått av et ungt par som fungerte som hjelpere i hjemmet.Noen ganger gikk vi helt uten mat, fordi maten vår ble gitt til – eller delt med – barna deres, som de tok med seg. Hva kunne man forvente av mennesker som selv levde i fattigdom og var grovt underbetalt? De tok det de kunne for å overleve.

Meningsløs eksistens

Gjennom hele barndommen bar jeg på selvmordstanker. Jeg husker særlig én hendelse som har brent seg fast i minnet:Jeg forsøkte å hoppe fra et skap ned på en saks. Jeg hadde brukt et laken for å heise saksen opp på sengen, fast bestemt på å gjøre slutt på smerten.Andre ganger rømte jeg hjemmefra. En natt ble jeg oppdaget mens jeg syklet langs motorveien med støttehjul på sykkelen – midt på natten, lenge før jeg hadde begynt på skolen. Jeg var bare et barn, men drevet av en overveldende trang til å flykte. Bort fra alt, fra dette liv.Livet opplevdes dypt urettferdig og uutholdelig tungt å bære. Jeg lengtet desperat etter foreldrene mine, samtidig som jeg foraktet min egen eksistens. Ofte stilte jeg meg selv det samme spørsmålet, igjen og igjen:
Hva hadde vi gjort galt for å fortjene et slikt liv?

Hvorfor skolegang?

Det året jeg skulle begynne på skolen, tok bestemoren min et avgjørende valg. Hun sa opp jobben sin for å ta seg av oss. Det må ha vært en stor belastning for familien, ettersom inntekten ble kraftig redusert.Allerede fra første skoledag utviklet jeg en sterk motvilje mot skolen og forsøkte ofte å rømme. Jeg ble mobbet fra første stund – en liten, spinkel gutt med fregner og et navn som både jeg selv og andre hadde vansker med å uttale. Jeg kom fra en skilt familie, noe som var uvanlig på den tiden og gjorde meg ytterligere annerledes.Jeg manglet grunnleggende lese- og skriveferdigheter og var tydelig understimulert som følge av omsorgssvikt. At vi ikke hadde råd til nye skoleuniformer, forsterket mobbingen, sammen med det faktum at jeg bodde hos gamle besteforeldre.Jeg forsto aldri hensikten med skole og utdanning. Alt jeg ønsket var friheten til å leke. Var det virkelig en forbrytelse? Den gangen føltes det slik.Allerede i løpet av det første skoleåret havnet jeg på rektors kontor og ble utsatt for kroppsstraff – opptil seks slag med stokk på rompa. Dette ble bare begynnelsen på en lang rekke lignende opplevelser gjennom hele skolegangen.Til slutt strøk jeg i første skoleår og ble tvunget til å gå året om igjen. For en syvåring var dette dypt ydmykende. Jeg opplevde at lærerne foraktet meg, og besteforeldrene mine hadde verken helse eller mulighet til å delta på foreldremøter.Å bli hengende etter var forferdelig, særlig når jeg visste at klassekameratene mine var yngre – og at min egen lillesøster nå befant seg på samme faglige nivå som meg.Jeg husker også at jeg ble kjørt til sykehuset for å få trukket ut alle melketennene mine. Besteforeldrene mine hadde ikke mulighet til å være våkne med meg gjennom nettene når tannpinen var på sitt verste. Å være tannløs ble nok en grunn til at jeg ble mobbet på skolen.Allerede tidlig begynte jeg å stjele penner og blyantspissere fra klassekameratene mine. Til slutt ble jeg avslørt. Lærerne kom hjem til oss for å hente de stjålne gjenstandene som jeg hadde gjemt øverst på garderoben. De ba besteforeldrene mine om å straffe meg.Jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå å komme hjem etter skoletid. Jeg forsømte leksene og havnet stadig i trøbbel.Snart begynte jeg å stjele småting fra lokale butikker – godteri og fyrstikker. Dette var bare begynnelsen.Tyveriene eskalerte raskt til større og mer verdifulle gjenstander. Jeg brøt meg inn i bygninger og klubbhus, vandaliserte og tok det jeg ønsket. Jeg kjente ingen frykt. Det ga et rush – spennende og sterkt vanedannende.Jeg startet til og med flere store skog- og buskbranner i området. Til slutt kom politiet hjem til oss for å advare besteforeldrene mine og krevde at de måtte straffe meg hardt. Jeg var fullstendig ute av kontroll og handlet uten tanke på konsekvenser.Da jeg var elleve år gammel, måtte jeg gå det samme året på barneskolen om igjen. Jeg følte meg som en dum fiasko, ute av stand til å forstå det som foregikk i klasserommet – både på grunn av dysleksi og fullstendig mangel på interesse.Nå var jeg to år eldre enn klassekameratene mine. Det var dypt pinlig, og skammen var tung å bære. Mens jevnaldrende gikk videre til ungdomsskolen, hadde jeg fortsatt to år igjen på barneskolen. Det føltes som om jeg kom til å være voksen før jeg noen gang ble ferdig med skolen.Jeg husker slåsskamper med gutter fra ungdomsskolen, mens jeg selv fortsatt gikk på barneskolen. De gjorde narr av meg for det de oppfattet som mine mangler og svakheter. Nok en gang kom jeg hjem med revnet skoleuniform og manglende knapper i skjorten, noe som førte til nye konfrontasjoner med bestemoren min.Problemene gjentok seg i en endeløs sirkel, og jeg så ingen vei ut.

Første virkelige møte

Som barn ble vi tvunget til å delta i den romersk-katolske tradisjonen, med katekisme undervisning hver lørdag formiddag og gudstjeneste hver søndag.Katekismen, som ble holdt i klosteret på utvalgte lørdager, minnet om en form for søndagsskole. Skumle nonner og prester, kledd i svarte klær, underviste oss i bygninger som ofte var kalde, mørke og uhyggelige, atmosfæren der har jeg aldri klart å riste av meg.Men en bestemt lørdag under undervisningen fikk vi se en gammel svart-hvitt-film som skulle få stor betydning for livet mitt.Filmen handlet om en ung foreldreløs gutt som bodde i et kloster. Han ble ofte mobbet og urettferdig anklaget for ugjerningene til andre gutter. I sin søken etter trøst fant han et skjulested på et støvete, rotete loft som fungerte som lagerrom, fylt med ulike kirkelige gjenstander – stoler, bord og et kors i naturlig størrelse.En dag, mens gutten satt alene på loftet, overveldet av sorg, skjedde noe helt ekstraordinært. Jesusfiguren på korset våknet til liv, løftet hodet og så på ham. Da Jesus figuren begynte å tale, banket hjertet mitt voldsomt. I det øyeblikket forsto jeg at Jesus virkelig var ekte og levende. Det føltes som om Han talte direkte til meg, inn i min situasjon. Det åpnet øynene mine og plantet en dyp tro på Gud i hjertet mitt.Fra det øyeblikket ble jeg overbevist om at Jesus på en eller annen måte alltid ville passe på meg. Min tro på Ham ble fast forankret, og jeg visste at jeg aldri kunne tvile på Hans eksistens – uansett hvilke omstendigheter livet senere skulle føre meg inn i.

Uforsvarlig, opprørsk gutt

Myndighetene satte i gang byggingen av en ny motorvei like ved der vi bodde. Den kuttet rett gjennom grensen som skilte det hvite samfunnet fra det fargede. Under anleggsarbeidet ble det gravd en dyp grøft, som senere fyltes av vinterregn og ble forvandlet til en stor innsjø.Vi bygde flåter av polystyrenplater og lekte fantasifulle piratleker sammen med de fargede barna. Vi lekte også krig, og festet leirballer til pinner som vi skjøt av gårde som primitive katapulter. Prosjektilene hadde overraskende lang rekkevidde og kunne gjøre vondt når de traff.Samtidig er det ubehagelige minner knyttet til hvordan det fargede samfunnet ble behandlet. Mange av barna vi hadde lekt med ble brått fjernet fra området. Etter hvert utviklet jeg en merkelig fascinasjon for å utforske de forlatte hjemmene deres – dårlig bygde hus som jeg syntes var moro å rive ned.På den tiden forsto jeg ikke hva apartheid egentlig var, eller hvilke nasjonale tragedier som utspilte seg rundt oss. Som barn manglet jeg både språk og forståelse for uretten.Men etter hvert som de hvite nabolagene vokste og bredte seg, ble de lokale innbyggerne stadig mer presset ut og ble tvangsflyttet til et eget område som kaltes for Cape Flats.

Eventyrlyst

Ved enden av veien sto en gammel vingård med et tårn, så ut som et middelalderslott, så forfallent at området var inngjerdet for å hindre adgang. I nærheten lå regjeringens vannverkskontorer, med vakter som stadig patruljerte området, noe som gjorde ulovlig inntrenging både spennende og risikabelt. Likevel klarte jeg å finne en måte å snike meg inn på.Inne i tårnet snodde en gammel tretrapp seg opp langs veggene, omtrent åtte etasjer høy. Flere trinn var ødelagte eller helt borte, og hele konstruksjonen virket ustabil – som om den kunne kollapse når som helst. Duer holdt til der inne; lettskremte fugler som kunne avsløre vår tilstedeværelse med et enkelt flaks.Helt på toppen måtte man hoppe over et gap som strakte seg rett ned i tomrommet – en opplevelse både skremmende og adrenalinfylt. Jeg tilbrakte mye tid der, noen ganger tok jeg med en venn, jeg nøt spenningen og følelsen av frihet ved å gjøre det som var strengt forbudt.Det var eventyrlysten som drev meg – ønsket om å utforske området rundt den gamle tårn, og spenningen ved å gjøre noe ulovlig og forbudt.Inne i et av lagerrommene på stedet oppdaget jeg to biler: en sportsbil og en veteranbil. Uvitende og hensynsløs påførte jeg dem skader. Rusen av fare og ulovlighet overdøvet all fornuft; jeg tenkte ikke på konsekvensene, bare på øyeblikket.I dag finnes det ingen spor igjen av det gamle tårnet, men minnene om frykten, spenningen og friheten sitter fortsatt.

Første arrestasjon

Da jeg var elleve år gammel, ble jeg pågrepet mens jeg forsøkte å bryte meg inn i en manns hus gjennom taket. Jeg trodde huset sto tomt.Da jeg klatret ned gjennom åpningen jeg hadde laget i taket og landet på et bord i stuen, skjedde det uventede. Huseieren sto plutselig foran meg. Han var rasende og svingte en stor machete.Frykten lammet meg. Uten et ord ble jeg ført rett til politistasjonen av den rasende mann, hvor han krevde at jeg skulle settes i fengsel.I ren panikk oppga jeg et falskt navn og en falsk adresse. Uten å forstå rekkevidden av det jeg gjorde, la jeg skylden på en uskyldig gutt ved navn Gerald.
Senere fikk jeg vite at han ble hardt straffet av sin far på grunn av mine handlinger.Selv slapp jeg unna uten å tenke på konsekvensene, nå hadde jeg løyet til politi og kjente ingenting, syntes alle voksene var dumme.

Brennende begjær

Min første erfaring med brann skjedde på soverommet mitt da jeg tente på leketøykassen min. Da jeg hørte bestemoren min komme, fikk jeg panikk og dyttet kassen under sengen min. Flammene spredte seg raskt opp til gardinene da hun kom inn. Nå var hun sinna på meg igjen.Senere stjal jeg fyrstikker fra en butikk og lekte i en skog der mange furutrær nylig var felt for å bygge et nytt bibliotek. Jeg tente på en haug med tømmerstokker, og flammene skjøt opp raskt. Jeg løp hjem og latet som ingenting hadde skjedd, men noen hadde sett meg.Kommunale myndigheter kom senere hjem til oss og krevde at besteforeldrene mine straffet meg. Hele åtte brannbiler måtte til for å slukke flammene og redde biblioteket og resten av furu skogen.En annen gang, på vei hjem fra skolen, la jeg merke til kvaen som sivet ned fra en stor furu tre nær tennisbanene i Meadowridge. Jeg tente på kvaen , og flammene spredte seg raskt oppover til hele treet, noe som forårsaket en omfattende brann. Opplevelsen var både spennende og skremmende, men jeg unnslapp igjen.En annen gang sammen med kameraten min, lekte vi uforsvarlig med fyrstikker i et tørt felt med høyt gress. Jeg kastet tente fyrstikker inn i vegetasjonen, og plutselig blåste en vind liv i flammene. det nesten eksploderte. brannen spredte seg så raskt, og vi løp vekk så fort som mulig.Da brannvesenet kom, returnerte vi for å hjelpe til med å slukke flammene, fullt klar over at Stephens foreldre visste om vår involvering. og tragisk nok mistet noen hunden sin i brannen den dag.

Kløende fingre

Jeg husker godt hendelsen da jeg brøt meg inn i speiderhuset på Ladies Mile Road. Jeg klatret opp på taket for å komme meg inn, og inne fant jeg et lagerrom fylt med godteri og brus – et ekte paradis for en ungdom på den tiden.Jeg tok med meg litt godteri til skolen, og det ga meg midlertidige venner. Jeg returnerte flere ganger, helt til innbruddene ble oppdaget og vinduene sikret.Min «forbryterskarriere» begynte tidlig. Jeg var dyktig til å skjule aktivitetene mine, og følte verken skyld eller anger. Jeg tror ikke jeg hadde evnen til å utvikle samvittighet på det tidspunktet, og jeg så ikke noe galt i mine handlinger.Jeg kunne lyve, stjele og bedra uten respekt for andre eller deres eiendeler. Jeg følte meg uovervinnelig og fremstod som uskyldig – en kombinasjon som gjorde at jeg fortsatte uten å frykte konsekvensene.

En ny begynnelse

I tenårene ble jeg kjent med flere kristne trosretninger som var svært forskjellige fra det jeg tidligere hadde opplevd. Sammen med venner fikk jeg delta på ungdomsleirer og besøke ungdomsgrupper i andre kirker, blant annet metodister og baptister.For meg handlet disse leirene først og fremst om fellesskap og nye vennskap. Jeg engasjerte meg aldri særlig dypt i det evangeliske innholdet; leirene var like mye en sosial arena – gode steder å møte jenter og knytte bekjentskaper.Da jeg var femten år gammel, forlot jeg besteforeldrene mine i Cape Town og flyttet til Johannesburg for å bo sammen med moren min og hennes nye familie, i 8th Avenue i Bezuidenhout Valley.Overgangen føltes som en ny begynnelse, og for første gang på lenge opplevde jeg at livet hadde mening. Den sommeren ble den beste i hele ungdomstiden min. To søte jenter bodde på andre siden av gaten og ønsket å bli kjent med meg. Jeg var som regel nesten usynlig for jenter før, men nå.Min nye venninne, Vanessa, introduserte meg for både musikk og romantikk. Jeg husker henne fortsatt med varme – hun ga meg mitt første kyss. Spennende men forstyrrende, føltes som livet tok en ny vri. Jeg var fortsatt rastløs.Senere begynte jeg på Queens High School, hvor jeg ble tatt ut på førstelaget i rugby. Jeg ble nå veldig populær, fikk mange venner og trivdes godt.Så flyttet vi plutselig til Kensington – en overgang jeg knapt husker i dag. Jeg var aldri helt til stede.En dag ble jeg med moren min og Jack til The Valley Baptist Church i Johannesburg. Forkynnelsen var lidenskapelig og levende, og jeg satt i ærefrykt under gudstjenestene, Wow! hva var dette, det føltes så riktig.Dette stod i sterk kontrast til mine tidligere erfaringer fra den katolske kirken. Pastor Piesley hadde en dyp omsorg for de fortapte, en holdning som preget hele menigheten.Sommerleiren vi deltok på ble et høydepunkt i ungdomstiden min. Jeg fikk min egen bibel og begynte til og med å understreke bibelvers.En dag, mens jeg satt på bussen til Queens High School, stjal en medelev røykpakken min med ti sigaretter. Noen dager senere kom han bort til meg, tydelig opprørt, og fortalte at han følte skyld fordi han hadde stjålet fra en kristen.
Samme dag uttrykte han et ønske om å bli frelst. Etter skoletid dro vi hjem til pastoren, hvor vi ba for ham i hagen, og han tok imot Jesus.En av de eldste ga meg da et lite Nytestamente, beregnet på sjelevinnere – en bibel jeg fortsatt har i dag.
Dette var første gang jeg ledet noen til Jesus.
Han het Stephen Tayler, og jeg tror han senere flyttet tilbake til England. Jeg tenker ofte på ham og håper han fortsatt tjener Herren.Kort tid senere, etter en rugbykamp, flikk jeg beskjed fra moren min at bestefaren min hadde gått bort. Den kvelden reiste vi tilbake til Cape Town for å være sammen med søsteren og bestemoren min.Det føltes nå som om livet mitt stoppet helt opp.Fra det øyeblikket begynte livet å ta en mørk og urovekkende retning.
Jeg fikk høre fra bestemoren at dersom jeg ikke hadde forlatt Cape Town, ville bestefaren min fortsatt vært i live – og at jeg hadde knust hjertet hans.

Dårlige valg

Etter bestefars begravelse, og etter å ha vendt tilbake til et hjemsted fylt av minner, opplevdes livet som fullstendig meningsløst.
Det føltes som om mine beste dager allerede lå bak meg, som om alt som hadde hatt verdi, var over. Jeg fikk ikke sjanse engang å si farvela til alle de jeg kjente, vi bare dro.For å komme bort fra de kjente ansiktene og minnene fra barndommen, begynte jeg på Norman Henshilwood High School. Skolen hadde en mer liberal atmosfære, og anonymiteten ga meg en mulighet til å starte på nytt – til å puste friere og forsøke å finne meg selv igjen.Det første året på videregående gikk relativt greit. Men det obligatoriske kravet om å delta i idrett ble raskt en belastning.Jeg hadde ingen interesse for det, og etter hvert begynte den gamle motviljen mot skolen å vende tilbake.

Høyere, høy

Jeg husker da jeg begynte å røyke – først var det en enkel nytelse, men snart tvang det meg til å ty til å tygge og tyveri for å få tak i penger til sigaretter.Kort tid etter en kveld, mens jeg spilte flipperspill, la noen ungdom merke til den gule nikotin fargen på fingrene mine. Da de spurte om jeg røykte cannabis, svarte jeg selvsikkert ja, men det hadde jeg aldri prøvde. Fra det øyeblikket var det ingen vei tilbake. Kjente at jeg ble hekta med en gang.Jeg hadde funnet noe som fylte tomrommet i livet mitt, sammen med en flokk nye, spennende venner.På skolen ble jeg populær blant ungdommer fra gjeng miljøa, de var kjent for å være opprørsk og uforutsigbar, jeg passet inn med en gang. Jeg hadde en kreativ og destruktiv ånd, med en slags likegyldighet overfor både liv og død.Mens mange av vennene mine tilhørte «The Mongrels», foretrakk jeg å gå min egen vei. Jeg var som en ensom ulv, og jeg likte det, det var meg.Jeg kunne vandre målløst gjennom gatene til de tidlige morgentimene, likte ikke å dra hjem til bestemor i tilfelle det var noe som måtte gjøres, og likte ikke å sove. Jeg gikk og gikk.Jeg husker hvordan medlemmer av det lokale afrikanske samfunnet hvisket når jeg passerte – noen kalte meg «djevel øyne». Jeg bar på dyptliggende fordommer, var fiendtlig og full av hat.

Mor flyttet til Muizenberg

Moren min og hennes nye familie flyttet til Muizenberg, og jeg fikk et ekstra rom i bakgård.Der fikk jeg mange nye venner og begynte å bruke cannabis i store mengder dagelig.Som sekstenåring sluttet jeg på skolen og identifiserte meg som en 'skolly' småkriminell, landstryker. Jeg tigget penger på gaten og togstasjoner, laget sigaretter av kasserte sigarettstumper, stjal melkepenger fra naboene og begikk enkelte innbrudd. Jeg haiket ofte eller snek meg inn på tog, og noen ganger klamret jeg meg fast på utsiden.Livet føltes ofte som en fest vi hadde sneket oss inn på uten invitasjon.Vi var annerledes – ville, uforsiktige outsidere – men populære på diskotekene, alltid omgitt av vakre jenter, selv om vi aldri ble tatt seriøst som partnere.
Vi bar med oss den rå, utemmede ånden fra 1970-tallets headbangers: vi levde i rus, var likegyldige til mote og totalt uberørt av ansvar.Jeg brukte mye tid på å fiske, noe som betydde at jeansene mine alltid var dekket av blod og slim, da jeg hadde en sterk aversjon mot rene klær, spesielt mina bellbottoms..Denne livsstilen var dømt til å endre seg da jeg vervet meg i hæren – uten helt å forstå hva det ville innebære.

Muizenberg rus

Muizenberg har alltid hatt en spesiell plass i minnene mine, dypt forbundet med både frihet og kaos i ungdomstiden.Vi bodde i et brunt hus ved siden av Sandvlei, et naturlig sted for fiske og strandliv, hvor dagene ofte glir sammen i en blanding av sol, musikk og rus.Gjennom ukedagene tilbrakte jeg mye tid på Majestic Cafe, enten med flipperspill eller på besøk hos venner.Noen morgener startet dagen sittende på murveggen på stranden ved siden av Balmoral Hotel, et populært møtested hvor vi delte en kanne vin, og røyke dagga. Jeg husker spesielt de lange samtalene og latteren som fylte luften.Jeg hadde mange gode venner fra den tiden: Glen og Greg Bok, Rod som bodde hos dem, Aape, Willy, Careck, David, Herbie, Shaun, Jimmy «the Bullshiter», og den litt særpregede David.Vi levde dagene fylt med «dagga» og musikk som formet vår ungdom: Deep Purple, Led Zeppelin, Bob Marley, Pink Floyd, Uriah Heep – og hvis vi var heldige, Robin Auld som opptrådte på verandaen. Noen kvelder samlet vi oss rundt paviljongen før vi fant på noe.

Nabolaget hadde sin egen sjarm og fare.I nærheten av stasjonen bodde en kjente med en sirkustrappese i hagen sin, han drev Circus Phoenix. Jeg husker hvordan vi hang opp ned på den, beruset og fri, mens togene suste forbi. Jeg var alltid omgitt av venner – Herbie, Glen, Careck og Aap – og det virket som om spenningen aldri tok slutt.Den siste sommeren før jeg dro til militæret, var en uforglemmelig sommer fylt med mennesker fra hele verden, og hvor Muizenberg-festivalen med Circus Phoenix skulle vises i Muizenberg-paviljongen. Ung, fri og vill med hunden min Bully og kompisene mine, wow, for en sommer det var.Snart ville denne uansvarlige livsstilen ta slutt, og en stor forandring ville komme, større enn jeg noensinne kunne ha forestilt meg.

Bully hunden min

Bully var min kjære hund, en hvit blandingshund som minnet om en ulv. Vi var uatskillelige.Jeg gikk ofte med skitne jeans, en grønn parkas og en lyseblå ullue, og hadde alltid med meg en stokk. Om nettene var han fri til å vandre gatene med andre hundene, men så fort jeg var ute og plystret, så kom han løpende – alltid trofast, alltid ved min side. Vi hadde et veldig spesiala bånd.Mange kom og tilbød å kjøpe ham av meg, han var ganske unik. Jeg husker spesielt en gang jeg ved et uhell låste ham inne på toalettet på Muizenberg tog stasjon mens vi var på 3 Arts midnatts kino. Utrolig nok ble han glemt der til neste kveld, men hans kjærlighet til meg vaklet aldri.Jeg utforsket ofte fjellene alene med Bully. Vi krøp gjennom trange tunneler i grottene, la igjen stearinlys for å finne veien tilbake, og kjente aldri frykt og elsket spenning.Fjellene var fulle av farer – hjemløse mennesker, giftige slanger og edderkopper, bavianer osv.Likevel føltes det alltid som eventyr, og Bully var min konstante følgesvenn gjennom alt.Så var jeg borte i to år i krigen, før jeg kom tilbake til Muizenberg. Jeg husker øyeblikket tydelig.
Da jeg gikk av toget på False Bay stasjon og fulgte veien ned mot stranden. Jeg så til høyre, omtrent to hundre meter nedover veien, og der sto Bully med noen andre hunder.Jeg gjorde ingenting. Jeg plystret ikke. Jeg stoppet ikke opp.Likevel kjente han meg igjen. Jeg vet ikke hvordan, men plutselig kom han løpende mot meg – full av glede, som om tiden aldri hadde gått, som om jeg aldri hadde vært borte.Det var siste gang jeg så ham.Kort tid etter skulle livet mitt forandre seg raskt, og for alltid.Mor fortalte senere at de flyttet tilbake til Johannesburg-distriktet med ham. Da var han allerede skadet i hoftene etter å ha hoppet over et rekkverk fra andre etasje. Han ble aldri den samme etter det.
Hun mente at han til slutt sannsynligvis ble skutt av en bonde, fordi han stjal kyllinger for å overleve.
Jeg vil aldri glemme Bully. Han var helt unik.

Jack Veale, stefar

Jack, kjærlig kalt Gunk, var min mors kjæreste, senere ektemann og far til Brendan.Sammen omfavnet vi fiskernes liv. Vi tilbrakte mye tid ved et grunn innsjø, hvor vi fisket for å forsørge familien, og min mor var mesterlig på å lage fiskekaker.Noen ganger fisket vi hele natten, delte en krukke vin og feiret hver fangst med en skål. Kveldene var fylt med historier, da Jack fortalte om sine opplevelser som gatekjemper.
Han ble som en farsfigur for meg og tente min nysgjerrighet for evangeliet.Hver dag dro jeg ut i Sandvlei for å pumpe opp reker som agn – en ulovlig, men spennende aktivitet. Jeg tiltrakk meg mange kunder og tjente litt lommepenger, som ofte gikk til dop, helgeturer til diskotekene på Strandfontein Beach Club og Fishhook Beach.Det var virkelig en bemerkelsesverdig tid – fylt med frihet, spenning og små seire som ga livet en følelse av mening.Jeg husker en gang vi dro til Kalk Bay fiskehavn for å fiske fra moloen. Vi hadde vært der mange ganger før for å fiske makrell.
Den kvelden fikk vi vår første erfaring med noe som kalles springflo. Det var helt stille. Ingen andre fiskere. Båtene lå unaturlig lavt i vannet langs bryggene, og alt føltes merkelig, nesten uvirkelig.
Vi var på vei utover moloen.Stillheten var tung. Plutselig hørte vi vannet som begynte å krype oppover betongen langs kanten. Jack snudde seg mot meg, og vi grep tak i hverandre, presset føttene hardt mot moloen for å holde oss fast.
Så kom vannet. Som en vegg. Det slo over moloen og opp til knærne våre. Jeg husker at jeg tenkte: Hva er dette?
Agnet og bagen med fiskeutstyret forsvant på et øyeblikk. Like raskt som det kom, trakk havet seg tilbake igjen.
Vi kom oss vekk så fort vi kunne, med en dyp visshet i oss begge om at Gud hadde spart livene våre den kvelden.
Hadde vi blitt tatt av sjøen, hadde det vært over. Å havne i vannet på et slikt sted var livsfarlig.
Mange år senere tok jeg med Ingun for å besøke Jack. Han var blitt gammel.Flere ganger sa han, med et glimt i øyet: «Det kan være snø på taket, men ilden brenner fortsatt i ovnen.»Det var dypt trist å møte ham igjen. Han levde alene i Springs, Sør-Afrika, i et område preget av kriminalitet, hvor et menneskeliv ofte ikke betydde stort. Kort tid etter besøket vårt gikk han bort.Jack var det nærmeste jeg noen gang har hatt en farsfigur. Likevel føler jeg at jeg sviktet ham også.Men jeg tror, av hele mitt hjerte, at vi en dag vil møtes igjen. Han elsket Jesus til det siste.

Grenskrigen 1978–1980

I juli 1978 dro jeg hjemmet fra for å tjeneste gørr i hæren. Toget tok meg inn mot byen, og der ved Cape Town Castle ble vi samlet, flere hundre ungdom fra sytten til fem og tjue, fylt av en blanding av spenning og uro.Det var i det øyeblikket jeg innså at jeg stod på terskelen til noe jeg senere skulle prege mitt liv.Vi ble møtt med rop og skrik, kjeft og strenge ordre. Friheten vår ble revet fra oss på et øyeblikk, og vi ble fortalt at livene våre ikke lenger tilhørte oss selv – vi var nå militærets eiendom, bare et nummer i registeret.Hver beslutning, hver bevegelse, hvert pust skulle styres av dem. Frykten lå tungt i luften, og vissheten om at vi ikke kunne trekke oss tilbake, gnagde i oss. Det var for sent, ingen vei tilbake.Samtidig raste krigen ved grensen til Angola, og vi forstod at vi var blitt kastet inn i en verden av konflikt og vold som var langt større enn oss selv.Den usikkerheten, maktesløsheten og den umiddelbare faren fylte hver dag med en skremmende intensitet, og ingen kunne unnslippe dens grep. To lange år lå foran oss – uten noen vei tilbake.

Grunnleggende opplæring

Noen timer senere steg vi om bord på toget som skulle frakte oss til våre tildelte treningsbataljoner. Vi var unge menn, fra 17 til 25 år gamle, uerfarne og fullstendig uforberedte på hva som ventet oss.Dagen etter ankom vi leiren til det 7. Sørafrikanske Infanteribataljonen i Burkes Luck, i det brennhete nordlige Transvaal.Vi var allerede utslitte etter den lange reisen, men det var bare begynnelsen. Innen få timer ble hodene våre barbert – et symbol på at vi ikke lenger var individer, men en del av et system. Vi ble utstyrt med brune kjeledresser og full militærutrustning, og før vi visste ordet av det, ble vi kastet ut i treningsøvelser som skulle vise oss hva militærlivet virkelig innebar.Temperaturene var allerede over 30 grader Celsius da vi begynte å løpe gjennom bushen med en tung telefonstolpe på skuldrene. Svette piplet fra huden vår, muskler som ikke var vant til den belastningen begynte å verke, gnagsårene fra nus stive militære støvler, og vi spurte oss selv: Hva er formålet med dette?Hva er målet?
Svaret kom raskt: å knekke oss, å bryte ned vår individualitet og tvinge oss til å underkaste oss systemet. Ingen unntak. Treningene var ikke bare fysisk krevende – de var ment å tære på vår psykiske styrke også.Det var en tid for å teste vår utholdenhet, vår vilje til å overleve, og vår evne til å følge ordre uten spørsmål. Det var kanskje de mest utfordrende fem månedene i mitt liv.Det var en konstant kamp – mot den intense varmen, mot smerten, og ikke minst mot tvilen som snakket til oss i stillheten mellom øvelsene.Tanken på å gi opp kom ofte, men det var umulig å rømme fra virkeligheten jeg frivillig hadde meldte meg inn i, for å få et bedre liv, og som bestemor alltid sa "Der vil jeg bli en mann"En virkelighet der det eneste som telte var at vi overlevde – og at vi til slutt ble soldater.

Første grenseutplassering

Vi hadde knapt fullført grunnleggende opplæring før vi ble sendt til grensen.Det var som om vi ble kastet rett inn i helvete, uten noen som helst forberedelse på hva som ventet oss.Vårt oppdrag førte oss til Sørvest-Afrika (Namibia) og Angola, midt i den brutale borgerkrigen mellom SWAPO, UNITA, MPLA og FNLA.
Dette var en konflikt hvor grenser var utvisket, og internasjonale styrker som cubanere, kinesere, østtyskere, russere og leiesoldater var blandet inn, hver med sine egne agendaer.Den lokale svarte afrikanske befolkningen var fanget i kryssilden, brukt som brikker av sine undertrykkere, uten noen mulighet til å kjempe tilbake.Vi ble advart om farene rundt oss, og vi lærte snart at det var som å leve i en uforutsigbar krigssone – at en terrorist kunne skjule seg bak hver stein, vente på å angripe.Vår oppgave på den namibiske siden var å beskytte sørafrikanske interesser og forhindre at terrorister smuglet våpen eller angrep uskyldige bønder og deres familier.
Alt vi visste var at vi var utsatt for en konstant trussel – og vi visste at feiltrinn kunne være dødelige.De første seks månedene ble tilbragt i Tsumeb og Tsintsabis, der vi patruljerte regionen som om vi var på en permanent krigsøvelse.Vi ble stasjonert på gårder og i skoler, og skulle sikre sikkerheten til de få som fortsatt levde der.Heldigvis ble jeg ikke direkte berørt av landmineeksplosjonene som ble utløst nesten hver dag, men hver gang vi patrolerte, var det som å gå på en knivsegg, to til tre uker om gangen før vi kom tilbake til basen og kunne senke Skulderene lit.Hver skritt kunne være vårt siste. Angrepene kom plutselig, uventet, som lyn fra klar himmel. Vi visste aldri om vi skulle være de som klarte å overleve en kamp eller de som ikke kom tilbake.Det var en tid hvor verden virket både enorm og trengende, og hvert sekund telte.De fem månedene på grensen var ikke bare fysisk utfordrende, men de satte også sinnene våre på prøve. Vi ble presset til våre ytterste grenser, både som soldater og som mennesker.

Andre grenseutplassering

Den påfølgende utplasseringen varte i seks måneder i Rundu og Caprivi, et område som føltes både øde og uforutsigbart.Vi patruljerte i ingenmannsland, stadig på jakt etter spor og tegn på fienden, med en konstant følelse av at faren kunne lure bak hver busk eller hver sving i terrenget.Landskapet var ubarmhjertig, med glovarm sol om dagen og skarpe, kjølige netter, og det krevde all vår oppmerksomhet og utholdenhet.Patruljene langs Okavango-elven førte til direkte møter med fienden på den andre siden av elven.Det var en gang skuddveksling hvor det ble påført betydelige tap for fienden, og for meg var dette min første kontakt med nær kamp.Minnet av den opplevelsen sitter fortsatt brent i hodet mitt – lyden av skudd, lukten av krutt, adrenalinet som pumpet gjennom kroppen, og den ubeskrivelige blandingen av frykt og besluttsomhet som fulgte med hvert øyeblikk. Hvert sekund var som en evighet. Her opplevde jeg at kanskje jeg var virkelig udødelig, uten frykt for døden.Betydningen av dette området har alltid hatt en dyp resonans for meg. Selv i dag drømmer jeg ofte om å returnere, til elvens stille strømmer, dyreliv og det rå, uberørte landskapet som både utfordret og formet meg.Rundu og Caprivi er mer enn et sted – det er en del av meg, et kapittel i livet mitt som aldri vil falme.

Siste grenseutplassering

Vårt siste oppdrag førte oss til en av de farligste regionene, Ondangwa og Oshakati, og vi våget oss til og med inn i Angola – et område hvor hver beslutning kunne være forskjellen mellom liv og død.Vi tilbrakte dagene med konstant patruljering, alltid på vakt, med spenning og frykt som lå som et tungt teppe over oss.En hel uke ble vi stasjonert på toppen av et vanntårn, utsatt for solens ubarmhjertige varme om dagene Fra dette høye punktet hadde vi utsikt over det uendelige landskapet og kunne se fiendens bevegelser på lang avstand.Raketter ble avfyrt fra Angola mot Sørvest-Afrika, eksploderende i fjern horisont, og hver gnist og hvert lysglimt var en skremmende påminnelse om hvor nær vi befant oss døden.Hver dag var en øvelse i tålmodighet, årvåkenhet og mental styrke. Adrenalinet pumpet i kroppen, og hvert øyeblikk kunne være kritisk. Vi visste at vi var små brikker i et mye større spill, men ansvaret og faren føltes umiddelbar, intens og altoppslukende.Det var en tid som testet grensene våre, både fysisk og psykisk, og som etterlot et uutslettelig inntrykk av hva krig virkelig betydde. Men vi viste også at vår tid her var snart over og så skulle vi tilbake til sivilisasjon.

Forferdelig ulykke

En tragisk hendelse inntraff en kveld vi skulle slå leir. Vi så en gruppe gutter drive kveg over grensen fra Sørvest-Afrika til Angola. Alwin var med meg, siden vi aldri fikk lov til å være alene, så i et forsøk på å skremme guttene ropte vi advarsler og skjøt et par skudd over hodene deres.Uheldigvis ble en av guttene truffet i bakhodet. Han lå der, livløs og alvorlig skadet, mens vi sto der hjelpeløse og så på i sjokk på det verste man kunne forestille seg. Øyeblikket var tungt av sjokk og skyldfølelse – vi hadde aldri forestilt oss at en handling ment som advarsel kunne ende i døden.Et siste skudd ble avfyrt for å avslutte guttens lidelser, så ble det så stille. Dette hendelse etterlot oss med dype arr som ville følge oss resten av livet.I det øyeblikket følte jeg en dyp fortvilelse og frykt for at vi ville miste all menneskelighet i møte med det vi hadde vært gjennom.For første gang ba jeg til Gud om hjelp – ikke som en plikt, men som et desperat rop fra hjertet. Jeg søkte trøst og styrke, og det var i denne stund at jeg virkelig forstod hvor skjør balansen mellom liv og død var, og hvor nødvendig troen kunne være for å holde fast i menneskeligheten.Den kveld drakk jeg sterk drikk, det ble dårlig med søvn og mye inntrykk.Men krigen fortsatt som om ingenting var hendt.

Ingenmannsland

Langs grensen mellom Angola og Sørvest-Afrika lå et belte på omtrent én kilometer. Et ingenmannsland. Området var øde og stille, men fylt av skjult fare. Helt ytterst mot grensen til Angola lå en fem meter bred sandstripe bak et gjerde.Under patruljene våre slepte vi et tre bak en Buffle for å feie sandstripen. Det var en enkel metode, men effektiv. Sanden avslørte alt. Fotsporene etter dem som forsøkte å krysse grensen til Sørvest-Afrika ble liggende synlige og kunne lett leses – tidspunktet på døgnet, hvor mange de var, og hvor tung last de bar.Dette var en del av vår daglige rutine. Vi tilbrakte omtrent én uke hver måned i baseleiren. Der kunne vi vaske oss selv og klærne våre, sove i feltseng, kanskje motta et brev eller en pakke hjemmefra, og samle tankene. I leiren måtte vi gå vakttjeneste på omgang, rydde, og utføre mange andre oppgaver som måtte gjøres. Det var nesten bedre å være ute i bushen på patrulje, for der var det færre plikter og mindre innblanding fra ulike myndigheter.Resten av tiden var vi utplassert i bushen under vår seks måneder lange tjenesteperiode. Det var mange farer der ute – både fra terrorister som opererte om natten, og fra farlige dyr som løver, slanger, edderkopper og lignende. Den dag i dag rister jeg fortsatt skoene før jeg tar dem på, i tilfelle det skulle være en skorpion eller noe annet inni dem.En tidlig morgen, mens vi var i baseleiren, fikk vi i oppdrag å rydde en vei for landminer. Slike oppdrag krevde fullt fokus. Ett feiltrinn kunne koste liv. Mens vi arbeidet oss forsiktig fremover, kom en mann plutselig løpende mot oss. Han var tydelig preget og fortalte at han hadde sett en mann plassere en landmine på den sandete grusveien foran oss.Vi stoppet umiddelbart og gjennomsøkte området grundig. Etter en stund fant vi minen. Da vi begynte å grave forsiktig rundt den, oppdaget vi at den var seriekoblet. Hele seksjonen vår, tolv mann, sto samlet i nærheten. Ingen av oss visste da at denne minen var koblet til to andre, lagt ut for å forårsake maksimal ødeleggelse. Landminer er dødelige i seg selv. Tanken på hva som kunne ha skjedd, har fulgt meg siden.Det finnes øyeblikk i livet hvor man i ettertid forstår hvor liten marginen var. Hvor lite som skilte liv fra død. Dette var et slikt øyeblikk.Jeg kan bare forklare det som nåde. Jeg tror av hele mitt hjerte at Gud grep inn og sparte livene våre den dagen. Ikke fordi vi var bedre enn andre, men fordi Han i sin visdom og barmhjertighet valgte å bevare oss.

Hjemreise

Da vår syv lange måneders utplassering nærmet seg slutten, ble baseleiren vår truffet av raketter. Lagerbunkeren der mine eiendeler var oppbevart, ble redusert til ruiner, og jeg mistet mitt Sørafrikanske ID-kort og flere filmruller – og minner som knyttet meg til krigen.Vi var nå på vei hjem, og ingen av oss var de samme som da vi dro. Vi var ikke lenger bare gutter; vi var forandrede individer, formet av frykt, smerte, ansvar og overlevelse.Det vi hadde sett, hørt og følt, ville følge oss for alltid – et uutslettelig preg på sjelen. Hver erfaring, hver beslutning og hvert øyeblikk i kampens skygge hadde endret oss, og vi visste at vi aldri kunne vende tilbake til den vi en gang var.Til slutt var det en avslutningsparade vi måtte delta på ved hovedbasen i Sør-Afrika. Vi fikk medaljer for innsatsen vår, men tapene og minnene ville prege våre unge liv for alltid.Alt føltes uvirkelig. Det var endelig over – vi skulle tilbake til sivilisasjonen og familiene våre.Jeg så aldri noen av disse kameratene igjen. Senere hørte jeg at de fleste av oss slet med PTSD. Noen endte opp som rusmisbrukere, mens andre tok sitt eget liv. For et sløseri med menneskeliv.Alt vi hadde ofret ble til slutt gitt bort – overlevert til kommunistene. Grensene ble åpnet, og et helt kontinent strømmet inn og fortsatte å bryte ned det som en gang var et vakkert og fungerende land.Mange år senere fant jeg en av mine nærmeste venner Ben fra den tiden, på Facebook. Vi var de to som ingen egentlig forventet skulle klare seg i den virkelige verden. Vi var ikke som de andre. I dag er han også frelst, pastor, misjonær og har sin egen menighets bygg ut i bushen oppe i Nord-Transvaal.1 Korinter 1:28
Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe -

Tro og bli døpt! – 1980

En fredagskveld, kort tid etter at jeg hadde kommet hjem fra krigen, gikk jeg langs veien med intensjonen om å kjøpe narkotika.Plutselig kjente jeg en overveldende kraft fra Gud som tvang meg til å snu og gå mot en kirke jeg nettopp hadde passert. Da jeg kom inn, ble jeg slått av den livlige atmosfæren; folk løftet hendene, ba og talte på fremmende språk. Jeg gikk nedover midtgangen og måpte, sånn hadde jeg aldri opplevde før.
Jeg fant en plass bakerst intim veggen, men blikket mitt ble straks fanget av noe på veggen foran i menigheten – noe som skulle endre livet mitt for alltid.I et kort øyeblikk så jeg et bilde projisert på veggen: jeg så en hvit snødekket høyde med tre kors, strålende i et hvitt lys .Mens menigheten var oppslukt i bønn og tilbedelse i ettermøte, følte jeg et ufravikelig kall til å gå frem for å forstå hva jeg hadde sett. Jeg var skeptisk og lurte på om de brukte visuelle effekter, men da jeg fortalte om opplevelsen min, smilte de varmt i begeistring og spurte om jeg ønsket å bli frelst.Frelst?
Jeg forstod ikke begrepet, men før jeg rakk å svare, la de hendene på meg og begynte å be inderlig. Deretter spurte de om jeg var døpt. Døpt?
Jeg hadde aldri hørt ordet før, men jeg sa ja til å delta.Uken etter skulle jeg tilbake for dåpen. Jeg inviterte bestemoren min, Nana, som var katolikk. Hun uttrykte sterk misnøye og advarte meg mot å gjøre det, men jeg spurte også moren min og stefaren min, "onkel" Jack, om de ville bli med. Onkel Jack, som selv var troende men ennå ikke døpt, sa ja, sammen med min søster Solveig.Jeg tok på meg hvite klær i forberedelse til dåpen og gikk ned i vannet sammen med en annen person. Menigheten hadde et lite basseng for dåp som var skjult bak et forheng montert i veggen, med glass side ut mot forsamlingen.Da gardinen ble trukket til side, ble jeg glad da jeg så onkel Jack blant de forsamlingen. Det var på akkurat samme sted som jeg hadde sett synet mitt, og det var her jeg ble døpt – selv om jeg ennå ikke fullt ut forstod betydningen av det som skulle skje.Da jeg kom hjem til Nana, la hun merke til det fuktige undertøyet mitt og uttrykte sin misnøye, og mente at den katolske kirken ikke ville godta handlingene mine.
Men for første gang opplevde jeg en dyp indre ro og visste at alt som hadde skjedd, var riktig.Onkel Jack fortalte meg senere hvordan ansiktet mitt strålte som et engel da jeg kom opp av vannet.Denne nyvunne klarheten vekket et sterkt ønske i meg om å komme i kontakt med andre kristne. Innen en uke hadde jeg kastet sigarettene mine i sjøen og blitt med i en gruppe som arbeidet for å nå ut til de trengende i slum områdene, jeg var i min rette element nå.Lite vist jeg at det nye liv som kristen skulle plutselig åpne nye dører.Kanskje fjorten dager etter skjedde en betydelig forandring i livet mitt: min far kom til Sør-Afrika etter nitten år, og tok kontakt for første gang.Han inviterte meg til å bli med ham på skipet og ga meg muligheten til en ny start i livet med ham, og familien i Norge.
Uten jobb og uten planer takket jeg ja.Jeg informerte menighetens eldste om beslutningen min, og at jeg skulle forlate Sør-Afrika for å bli sjømann og utforske verden. De la hendene på meg og ba om guddommelig veiledning og beskyttelse under mine reiser, og oppmuntret meg til å dele min tro og mine erfaringer med Jesus med andre mennesker over hele verden.
Så nå lå hele verden åpen foran meg.

Avsporet

Jeg hadde nettopp kommet hjem etter to år i krig. Ikke lenge før hadde jeg hatt et møte med Gud og blitt døpt i vann.Plutselig lå hele livet foran meg igjen. Jeg hadde overlevd, jeg var hjemme, og alt føltes mulig. Det var spennende – nesten overveldende.En impulsiv beslutning
Jeg hadde bare vært hjemme i et par uker da denne hendelsen skjedde. Så mye hadde allerede forandret seg i livet mitt, og så bestemte jeg meg for å dra tilbake til Muizenberg for å møte noen gamle bekjente. Den gangen reiste jeg som regel med tog eller ved å haike. Noen ganger pleide jeg å henge fast på utsiden av toget for å slippe å betale for billett. Det var som regel ikke lengre enn en kilometer mellom stasjonene, og det var et vanlig syn i Cape Town – noen klatret opp på taket, og det ble kalt for "tog surfing".På stasjonen møtte jeg en jente jeg hadde gått på barneskole med. Hun skulle i motsatt retning til byen. Jeg gikk inn i stasjonsbygningen for å kjøpe billett, og før jeg var ferdig, ropte hun at toget mitt var på vei. Jeg tok billetten og løp ut. Jeg visste at toget skulle komme inn på plattformen på den andre siden. Istedenfor å ta undergangen, hoppet jeg impulsivt ned på skinnene for å krysse over – det hadde jeg gjort så mange ganger før. Det er omtrent 120 centimeter ned til sporet.Mirakelet på skinnene
Jeg så at toget kom – kanskje sytti meter unna – og skyndte meg for å hoppe opp på plattformen på den andre siden. Jeg bommet. Kneet traff kanten av plattformen, og jeg falt bakover på ryggen ned på sporene. Toget tutet kraftig. Jeg spratt opp, og i neste øyeblikk lå jeg på siden, som om jeg ble holdt fast opp på plattformen. Jeg kunne ikke bevege meg. Det var som om en usynlig hånd holdt meg fast mens toget raste forbi i høy fart – bare centimeter fra kroppen min. Hvis jeg hadde kunnet bevege meg, ville vakuumet som togets fart skapte, vært nok til å dra meg under.Jeg hørte jenta skrike, som om hun nettopp hadde sett meg bli drept. Da toget hadde passert, reiste jeg meg, skjelven og rystet, fullt klar over at jeg ikke burde ha overlevd. Det fantes ingen fysisk forklaring på hvordan jeg hadde kommet meg opp på plattformen. Jeg visste, uten tvil, at jeg hadde blitt båret og holdt der – av Gud, eller av en av hans engler. Det var det samme ekspresstoget som noen år tidligere hadde tatt livet av en jeg kjente fra skolen.En ny begynnelse
Jeg hadde nettopp kommet hjem fra krig. Jeg hadde nettopp gitt livet mitt til Jesus. Og nå trodde jeg, nok en gang, at jeg var udødelig. Gud skulle få det travelt med meg. Jeg trengte virkelig noen som passet på meg.Da jeg endelig kom fram til Muizenberg og gikk til stedene jeg pleide å gå, og møtte kjente jeg en gang hadde vanket med, forsto jeg at noe hadde forandret seg. Krigen hadde forandret meg. Gud hadde forandret meg. Og mens jeg hadde vært borte, virket det som om tiden hadde stått stille for noen andre. Jeg måtte komme meg vekk herfra, jeg måtte komme videre. Jeg var ikke lenger den samme personen som dro derfra to år før.

En ny begynnelse – 1980

Etter nitten år kom faren min med løfter om en ny start og en familie som ventet på meg i Norge.Alt jeg måtte gjøre, var å ordne dokumentene mine og ta nødvendige vaksinasjoner.Bestemoren min uttrykte stor glede over min kommende reise, og jeg kjente en bølge av spenning. Jeg trodde jeg skulle ut på et midlertidig eventyr, for å jobbe på skip og utforske verden.Jeg gikk om bord på flyet til Durban, hvor jeg skulle gjenforenes med faren min og gå om bord på skipet.Uten at jeg visste det, hadde han tatt tiltak i tollen som effektivt eliminerte enhver mulighet for at jeg kunne returnere til Sør-Afrika.Mitt sørafrikanske ID-kort og dokumenter ble ødelagt i krigen, og jeg sto nå uten mulighet til å vende tilbake til Sør-Afrika.For første gang innså jeg alvoret i situasjonen: livet mitt gikk inn i et helt nytt kapittel, uforutsigbart og utenfor min kontroll, med en skjebne jeg ikke kunne påvirke.Å forlate Durban havn var en rørende opplevelse. Tankene mine vandret til hvor lenge det ville ta før jeg fikk se familien min igjen, og en følelse av uro senket seg over meg. Men jeg kjente fortsatt Guds fred over mitt liv.Jeg var på vei inn i en ny verden, fylt med ukjente mennesker, et fremmed språk og en kultur jeg ikke kjente.Samtidig følte jeg meg isolert, som en fremmed i et nytt liv.
Min far var godt likt blant mannskapet, men han hadde en forkjærlighet for vodka. Etter arbeidstid tilbrakte vi tid i hans lugar, drakk og hørte på historier om hans nye familie.Snart forsøkte han å forme meg etter sitt eget bilde. Han insisterte på at jeg måtte barbere barten hvis jeg ønsket å bli akseptert i familien hans. Han var ikke interessert i hvem jeg var og hva jeg hadde godt gjennom i mine nitten årene.Det var han selv som hadde sviktet og distansert seg fra oss.Jeg nektet å tolerere denne behandlingen, og i neste havn tok jeg avskjed med min frelser og søkte tilbake til min gamle liv og trøst i marihuana, den eneste lindringen jeg kjente til.I den første havnen, Maputo, tok jeg med meg et av mannskapet inn i slummen for å skaffe dop. Det førte til alvorlige problemer for ham, og da min far fikk vite om det, ble han rasende. Med rette.Senere sa han at han angret på at han hadde tatt meg med seg ut av Sør-Afrika uten å forstå hvem jeg egentlig var blitt.Han kom for sent til å nå meg.
Jeg tror han forventet at jeg skulle tilpasse meg hans idealer – og de forventningene som ble stilt til norske gutter på min alder.Men jeg var preget av min kulturelle oppvekst og mine erfaringer – noe som var helt ubegripelig for ham. Hvordan skulle han kunne forstå det? Han hadde nok av utfordringer i sitt eget liv.Nå var vi på vei til Europa, og i ukene som fulgte, forårsaket jeg betydelige problemer om bord, også for ham.I Egypt kom lokale selgere om bord i skipet for å selge suvenirer og småting. En av dem ba meg om en sigarett. Da jeg tok frem pakken, tok han en selv, ga meg den – og stakk resten av pakken i lommen.
Jeg ble rasende. Jeg var ikke vant til slik frekkhet, særlig ikke fra en farget. Jeg var fortsatt en Sør-Aafrikaner.
I stedet for å trekke meg unna, lot jeg sinnet ta over. Jeg stjal pengekassen hans uten at han merket det.
Da han oppdaget at kassen var borte, gikk han fra lugar til lugar og forlangte å få lete. Men da hadde jeg allerede kastet kassen i sjøen.
Min far visste ikke at det var jeg som hadde startet hele kaoset.Under NATO-manøvrer i Nordsjøen fikk jeg ikke lov til å være om bord, og ble derfor sendt videre til Norge via Holland.

Ankomst Norge

Jeg husker tydelig da jeg ankom Fornebu flyplass, tok en taxi til Oslo sentralstasjon, og derfra et tog til Larvik for å møte en familie jeg bare hadde sett på bilder.Reidun, min fars nye kone, ønsket meg velkommen på stasjonen, selv om hun bare kunne litt engelsk.For henne må dette også ha vært en uvant situasjon, med tanke på at hun var omtrent ti år eldre enn meg.Hjemmet deres minnet om «The Sound of Music» – alt var perfekt organisert, og mine nye brødre virket opplært til å adlyde farens strenge kommandoer. Jeg så han som en tyrann i hjemmet, og alle syntes redde for å gjøre ham misfornøyd – et skarpt kontrast til den selvsikre og sjarmerende mannen han viste seg som overfor vennene på skipene.Jeg spiste hamburgere nesten hver dag, da Reidun ikke kjente til mine andre matvaner. Hun skulle bare viste at jeg åt alt jeg fikk servert.Jeg møtte også min fars foreldre og søsteren hans, ingen kunne engelsk. De møtene med dem var ganske kleint, det var ingenting å snakke om, jeg følte meg som en ny ting som lignet lit på min far. For å gjøre meg glad kjøpte de øl eller sente meg i butikken for å kjøpe sjøl.Gjennom årene hadde de forsøkt å holde kontakten med oss gjennom julekort Deres innsats var tydelig, men min far hadde aldri sendt et eneste kort, og hans fravær i kontakten gjorde seg sterkt bemerket.Reiduns yngre søster, Anita, var veldig sjarmerende og snill. Hun og kjæresten hennes tok meg med på turer rundt om i distriktet og til lokale attraksjoner, og Anitas flytende engelsk gjorde at vi kunne tilbringe mye tid sammen. Hennes vennlighet og omsorg gjorde overgangen til Norge langt enklere for meg.Vel en uke senere, kom faren min hjem, da besøkte vi myndighetene for å ordne meg bosetting som norsk statsborger.Jeg kjente en bølge av sinne da de insisterte på at jeg måtte gjennomføre verneplikt på nytt, uten å ta hensyn til at jeg nettopp hadde kommet hjem fra en krig.
Jeg fikk imidlertid vite at dersom jeg jobbet som sjømann i internasjonale farvann de neste fem årene, kunne jeg bli fritatt.Uken etter reiste jeg fra Norge til Miami for å begynne på min første ordentlige jobb som sjømann. Det var en lettelse å komme vekk fra faren min, da forholdet vårt hadde vært anstrengt. Han var spesielt opprørt over utgiftene som jeg kostet ham, som tog- og drosje kostnader til flyplassen Fornebu.Farvel Norge. Nå kjente jeg en ny frihet og mulighet til å leve livet mitt på egen hånd.

1980 - Jungmann

Det var min første båt, en svær turkisgrønn ro-ro-båt. Jeg fikk min egen lugar, faste måltider og godt betalt for å være der. Klart det var en jobb å gjøre, men den var ikke så krevende. Jeg var blitt jungmann.Jobben besto av nattevakter på broen, der jeg måtte holde utkikk etter andre fartøy og lignende. Jeg hadde også ansvar for roret når båten skulle inn til kai, og når vi seilte gjennom Panamakanalen, noe vi gjorde nesten hver måned. Jeg kunne ingenting norsk, men jeg var ikke alene. Det var en amerikaner, en fra Marokko og en fra Filippinene om bord, så jeg følte meg ikke helt alene.Jeg tror jeg ble godt likt om bord. Jeg følte meg som om jeg var i mitt rette element. Det tok ikke lang tid før jeg skaffet cannabis i Colón, Panama. Der ble jeg også intimt kjent med jenter for første gang. Livet i Sør-Amerika var perfekt – solskinn, pene jenter og masse dop, helt uten stress.Etter en måned kom vi tilbake til Miami. Det var akkurat slik som i TV-serien Miami Vice – cool, laidback, vakre mennesker og et yrende uteliv. Vi lå som regel et par dager i havn for å losse og laste containere, biler og annet gods, i tillegg til proviantering og bytte av mannskap etter turnus.En dag kom det en vakker norsk jente om bord. Hun skulle jobbe i messen og vaske og rydde lugarene. Broren hennes var styrmann, og han var gift med telegrafisten om bord.Å være jente på et skip er en utfordring, men jo lengre man er til sjøs, desto vakrere blir kvinnene for hver dag som går. Etter noen dager var det jeg som var den heldige. Vi hadde blitt litt kjent med hverandre, og jeg tror hun syntes jeg var spennende også. Vi ble kjærester.Det var ikke helt heldig for meg. Guttene ble misunnelige, og en av dem prøvde å dytte meg i havet. Men slik var det. Vi hadde det veldig bra sammen, helt til vi kom tilbake til Norge.

1981 - Ankom Fredrikstad

Da forandret jeg meg igjen. Det var ikke godt for henne å være sammen med meg. Jeg ble sjalu, mistenksom og usikker i denne kulturen, med manglende språk og i tillegg et kaldt, grått og trist klima. Det holdt på å klikke for meg.Jeg måtte ut til sjøs igjen, og det fort. Pengene var så å si brukt opp også. Så jeg fikk hyre og skulle reise. Jeg var kjempe­lykkelig igjen. Det skulle bare være noen måneder, og jeg skulle sende penger tilbake til kjæresten slik at hun kunne betale regningene mens jeg var ute.Hun ble rastløs av å vente, og jeg sendte aldri noen penger. Til slutt fikk hun hyre på en annen båt, og jeg ble rasende. Jeg glemte henne ganske fort og fortsatte mitt utsvevende liv. Men vi hadde avtalt å møtes i Fredrikstad om seks måneder.

1981 - Verden er virkelig ganske liten.

Da jeg kom tilbake til Norge etter åtte mynder til sjøs, så havnet jeg opp i Fredrikstad, ja, på grunn av en jenta.I løpet av min første uke i Fredrikstad befant jeg meg på en bar sammen med flere seilere. En mann spurte hvor jeg kom fra, og da jeg fortalte at jeg var fra Cape Town ble han begeistret, så ringte han raskt en venn fra en telefon boks, og inviterte meg inn i samtalen.Til min overraskelse endte jeg snart i en samtale med en ung kvinne som nylig hadde kommet tilbake til Norge fra Cape Town.Det som var enda mer bemerkelsesverdig, var at hun hadde en tante som bodde i samme nabolag som jeg vokste opp i, og at hun tidligere hadde vært forlovet med en gutt som spilte fotball med meg på U16-laget, som min bestefar var trener for. Hvis ikke det var merkelig, vet jeg ikke hva som er det.Hennes navn er Joy. Moren hennes kom fra Cape Town, mens faren var norsk hvalfanger. Joy var trofast og kjærlig, alltid uselvisk og villig til å gi uten å forvente noe tilbake. Uten hennes støtte ville livet mitt sannsynligvis ha tatt en katastrofal vending.Joy dukket ofte opp uventet og spurte etter regninger og viktige dokumenter. Hun skjønte at jeg hadde ingen peiling på sånn.Jeg forstod sjelden hva som foregikk og prøvde heller ikke å forstå, noe som resulterte i en kaotisk opphopning av papirer og gjeld.
Likevel gjorde hun alltid sitt ytterste for å organisere tingene mine.På grunn av min uforutsigbare livsstil brukte jeg ofte mer enn jeg hadde råd til, tok opp lån uten sikkerhet og kjøpte varer på kreditt, mens jeg levde i den tanke at jeg kunne bare stikke av dersom situasjonen ble vanskelig.Hun ordnet til og med en leilighet til meg i byen, hos noen venner av moren hennes som også kom fra Cape Town.Disse eldre menneskene hadde levd gjennom krig og hadde etablert strenge regler for å bo hos dem. Selv om vi hadde et hjertelig forhold, gjorde min livsstil det utfordrende å bo der, og jeg tror de var lettet da jeg endelig flyttet ut.

1982 - Opprør

Jeg bodde i en leilighet i Fredrikstad sammen med kjæresten min, som jeg hadde blitt sammen med igjen etter en brudd. Planen var at min første lønn skulle sendes til henne for å dekke husleie og andre utgifter.Mens vi var i Rotterdam  mottok jeg en faks fra henne: hun hadde dratt til sjøs for å jobbe på et annet skip. Hun kunne ikke vente seks måneder til jeg kom tilbakeSå etter noen drinker gikk jeg langs kaien mot byen, fylt av sinne og frustrasjon. Jeg bestemte meg for å bruke husleien på narkotika og en tatovering.
Mens jeg gikk nedover kaien i vrede, plutselig så kjente og hørte jeg en røst som talte til meg, at jeg ikke måte merke kroppen min på denne måten.
Jeg snudde meg rundt og så opp, hevet knyttneven mot himmelen og proklamerte: «Jeg vil gjør som jeg vil.»Det ble starten på en serie tatoveringer, hver med personlig betydning, med ambisjonen om å dekke hele kroppen min.Jeg var stolt av dem og viste dem ofte frem uten skam. Senere da jeg var i Texas, fikk jeg et morsomt sertifikat som bekreftet at tatoveringen var garantert i ti år etter min død! Det ble siste tatovering.Etter fem måneder til sjøs vendte jeg tilbake til Fredrikstad, og forventet at kjæresten min skulle ankomme en uke senere. Den ene uken ble til to, hvor jeg kastet bort penger på narkotika og levde i en utesvevende livsstil. Da hun endelig kom tilbake, virket hun følelsesmessig fjern. Neste dag fikk jeg høre at hun hadde blitt overfalt og voldtatt mens hun besøkte et annet norsk skip i havnen. En fryktelig hendelse.Mine harde ord og manglende empati for hennes smerte førte til at jeg ble kastet ut igjen. Nå var jeg blakk og tilbake på gata, fanget i en nedadgående spiral som jeg selv hadde skapt.Å være konstant ruset undertrykte følelsene mine, jeg måtte komme meg vekk fra dette stedet.

1982 - Guddommelig inngripen

Nå befant jeg meg i en tilstand av dyp fortvilelse, preget av ettervirkningene av et katastrofalt forhold.Strandet i et fremmed land følte jeg meg fullstendig alene, uten noen å vende meg til for støtte eller hjelp.Motvillig oppsøkte jeg min far, ettersom myndighetene nektet å hjelpe meg. Jeg kunne ikke språket, og min bakgrunn fra apartheidens Sør-Afrika gjorde situasjonen enda vanskeligere.Isolert og desorientert følte jeg en viss lettelse da faren min ordnet slik at jeg kunne gå om bord på et skip i løpet av bare få dager.Jeg fikk hyre på M/S Emanuel og dro til Jordan for å mønstr ombord.Men lettelsen var kortvarig.Kort tid etter da vi ankom Aqaba Jordan, mottok jeg et brev fra ham, der han uttrykte sin skuffelse og ba meg om aldri å vende tilbake til hans hjem eller familie.I et øyeblikk av fullstendig fortvilelse vendte jeg meg til alkohol og begynte å seriøst vurdere å ta mitt eget liv.Jeg fylte lommene med tunge bolter og sjakler for å tynge meg ned, satte meg på kanten av landgangen, full og sinna, klar til å kaste meg i vannet.Da skjedde noe uventet: en taxibåt dukket opp. Jeg vinket den inn og gikk i land, fortsatt klamrende til whiskyflasken, fylt av raseri over det som føltes som et meningsløst liv: Hva er egentlig hensikten med at jeg er her?Jeg satte meg på stranden – i dette muslimske landet var det forbudt å drikke alkohol, jeg brydde meg ikke – og sinnet kokteOm morgenen, en gruppe britiske marinesoldater kom bort og kom med en ufin kommentar om min holdning og dialekt. Det utløste en voldelig konfrontasjon der jeg fløy på dem, som eskalerte så raskt at det jordanske militærpolitiet måtte gripe inn.Jeg endte opp fengslet i et mørkt fangehull. Etter en tid ble jeg ført nedover en lang korridor, med våpen rettet mot meg. Jeg har fortsatt ømme flekker i ryggen etter slagene fra maskingeværløp.
Til slutt ble jeg dyttet inn i et rom fylt av militære offiserer. Forslått, iført bare jeans, sto jeg foran dem – uten identifikasjon, gjennomsyret av forakt og fortsatt klamrende til en følelse av uovervinnelighet.
Merkelig nok kjente jeg ingen frykt. Ikke da heller.Under det som skulle være et avhør, tok samtalen en uventet vending. Jeg begynte å fortelle om Jesus, om et syn jeg hadde hatt og om dåpen min, til tross for min begrensede bibelkunnskap. Så – i et øyeblikk – forandret alt seg.Jeg mistet fullstendig bevisstheten.
I dag er jeg overbevist om at det var en guddommelig inngripen. Den dagen opplevde jeg den levende Guds hånd gripe inn i mitt liv. Det fantes ingen naturlig forklaring på at jeg skulle slippe unna.
Her var det ikke uvanlig at mennesker forsvant sporløst, eller at kropper endte opp i havne baseng.I neste øyeblikk befant jeg meg på lasteplan i en jeep sammen med flere soldater. De dyttet meg ut mens bilen var i fart og etterlot meg i havneområdet, i håp om at jeg skulle finne veien tilbake til skipet.Jeg var barbent, iført bare jeans og ekstremt tørst. I stedet gikk jeg tilbake mot hotellområdet for å slukke tørsten, mens jeg forsøkte å forstå hva som hadde skjedd de siste dagene. Minnet mitt var fullstendig blankt.Da jeg returnerte til havnen, oppdaget jeg at jeg akkurat hadde gått glipp av den siste taxibåten for kvelden. Den forlot kaien rett foran meg. Jeg ropte og vinket, men fikk bare et frekt håndsignal tilbake.I desperasjon løp jeg opp ståltrappen bak meg til havnetårnet, hvor de hadde utsikt over havneområdet. Inne ba jeg mannen der om å kontakte båten via radio og be den komme tilbake for å hente meg.Jeg måtte tilbake til skipet mitt.Han bare lo og nektet. I det samme kom en annen mann inn og låste døren bak seg.Han bare lo og nektet. I samme øyeblikk kom en annen mann inn og låste døren bak seg.
Da forsto jeg alvoret. Panikken slo inn.Jeg grep en stol og kastet den gjennom vinduet. Med en ny stol i hånden truet jeg dem begge. Til slutt ringte de etter taxibåten og lot meg gå.På vei ned trappen begynte de å spytte på meg.
Jeg snudde, rasende, og begynte å løpe opp igjen. Så hørte jeg hornet fra taxibåten som la til. De hadde flaks. Jeg var fra meg av raseri.
Jeg måtte bare komme meg bort derfra.Tilbake på skipet ble jeg straks kalt inn til kapteinens kontor. Han var tydelig opprørt. Mannskapet hadde trodd jeg var død. De hadde lett etter meg uten hell; ingen visste hvor jeg hadde vært. Jeg fortalte hele historien, og siden de hadde kjent faren min i mange år, forsto de reaksjonen min da jeg viste dem brevet han hadde sendt meg.Av Guds underbare nåde er jeg fortsatt her.
Og reisen fortsetter.

Inn og ut, det tar aldri slutt

Det var perioder i livet mitt da jeg havnet i fengsel, heldigvis bare for korte straffer. Likevel var de et resultat av dypere problemer i meg selv.
Jeg slet med holdningene mine og temperamentet mitt, og disse problemene førte meg stadig inn i nye vanskeligheter. Jeg forsto ikke meningen med livet, eller hvorfor jeg i det hele tatt var til.Jeg levde impulsivt, reagerte i stedet for å tenke, og trodde jeg var uberørt av konsekvensene av valgene mine.Bestefaren min advarte meg tidlig. Han sa at hvis jeg ikke endret meg, ville jeg en dag komme til å drepe noen. Den gangen ignorerte jeg ordene hans. Nå forstår jeg hvor alvorlige de var. Etter hvert som årene gikk, så jeg hvor nær jeg var å oppfylle den advarselen.Når jeg ser tilbake i dag, ser jeg på disse erfaringene som vekkerklokker. De avslørte mitt behov for forandring. Jeg forsto at ukontrollert sinne bare fører til ødeleggelse.Jeg eide ikke snev av samvittighet, og å ta ansvar var aldri en del av livet mitt. Jeg så og kjente at alt bare ble verre med tiden, men det virket ikke som om det fantes noe lys i enden av tunnelen.Alt føltes håpløst.

1983 - Reisen tilbake

Jeg husker at jeg fulgte nyhetssendingene her i Norge om Sør-Afrika. Propagandanivået var så massivt at det var nærmest umulig å skille sannhet fra løgn. Det ble rapportert at en massakre var nært forestående, og at alle hvite mennesker kom til å bli slaktet eller drevet ut i havet. Bekymringen for familien og vennene mine drev meg til å reise tilbake.Da lønnen min ble satt inn på konto, overskred jeg bevisst kredittrammen. Jeg visste at hvis jeg handlet raskt, kunne jeg ta ut hele lønnen minst to ganger fra ulike minibanker. Det hadde jeg gjort mange ganger før.
Jeg ventet aldri på billige billetter. Nei, jeg måtte av gårde – helst samme dag.Planen min var å overraske bestemoren min ved å dukke opp uanmeldt på bakdøren hennes med en flaske skotsk whisky.
Vi skulle dele noen glass og snakke sammen, slik vi alltid hadde gjort.Hun hadde alltid vært god mot meg.
Først nylig oppdaget jeg en bunke brev hun hadde skrevet til meg mens jeg var til sjøs. Jeg tror hun elsket meg på sin egen måte, selv om jeg ikke forsto det den gangen. Jeg besvarte aldri kjærligheten hennes, for jeg visste ikke hva kjærlighet egentlig var.Som så ofte ble jeg rastløs og måtte ut og oppsøke gamle stier igjen. Steven, en av mine nærmeste og eldste barndomsvenner, delte mange av mine interesser – blant annet bruken av marihuana, eller «dagga», som vi kalte det i Cape Town.Etter å ha vært borte i flere år la jeg merke til at ting hadde endret seg. Dagga alene var ikke lenger nok, med mindre det ble kombinert med mandrax-tabletter. Denne nye blandingen ga en sterkere rus, men var også langt farligere.For å få tak i stoffene måtte vi dra til Grassy Park, på den andre siden av grensen inn i de fargede områdene i de sørlige forstedene. Det var et svært farlig område for hvite, men vi tenkte sjelden på risikoen. Alt handlet om å få tak i det vi ville ha. Steven hadde også bekjente der, og mye avhang av å kjenne de riktige personene.Livet føltes som én lang fest, og vi trodde selv at vi var uovervinnelige.
Det var én hendelse der jeg havnet i alvorlige problemer og ble fengslet, mens Steven ble funnet brutalt mishandlet i Grassy Park. Det er et mysterium at han overlevde.Vi hadde mange utflukter og levde livet, så å si. Jeg ble der noen uker før jeg dro tilbake til Norge. Jeg hadde ikke noe sted å bo, så jeg ble boende på et sjømannshostell i Oslo.
Jeg hadde smuglet med meg en liten stash dagga, så jeg trengte ikke noe mer. Jeg fikk også hyre og måtte vente noen dager før jeg reiste ut igjen.
Å oppleve Oslo i tidlig sommer var fantastisk. Jeg gikk rundt rusa, med reggae på walkmanen, og ble ganske kjent i byen.Flere år senere døde Steven tragisk i en motorsykkelulykke. Jeg savner ham dypt. Han var et genuint godt menneske, og det føles dypt urettferdig at han ikke lenger er her.Det var jeg som alltid ønsket å dø.

1983 - En hårfin unnslippelse

Cádiz, som ligger nær grensen til Gibraltar, er et av stedene jeg bærer med meg som spesielt kjært. Jeg ble fengslet av stemningen, den storslåtte utsikten mot Gibraltar og den friske, salte lukten av havet. Den lokale maten og kaffen var utsøkt, og kulturen var behagelig avslappet. 'Manyana'Det var lett å få venner der, og nattelivet var pulserende og grenseløst – en ekte syndens by.I denne perioden levde jeg uten anger, og skam. Hvor noen av opplevelsene mine blir aldri fortalt. Bare Gud vet hvor elendig jeg var.En dag som brente seg fast i minnet, var jeg involvert i en narko handel med noen spanjoler. Idet avtalen skulle fullføres, dukket en hånd plutselig opp, rev til seg pengene og løp.Vi satte etter ham gjennom gatene, og da vi kom til trappene som førte til en kirkegård, hørte jeg en stemme som advarte meg. Instinktivt stoppet jeg, og ropte til kompisen at han måtte stoppe. I samme øyeblikk så jeg noen som ventet på oss inne på kirkegården. Vi snudde momentant og løp tilbake mot byen, med dem hakk i hæl.Når jeg ser tilbake på dette øyeblikket, er jeg ofte overbevist om at det var en guddommelig inngripen som reddet meg. Hadde jeg ikke nølt akkurat da, kunne jeg ha møtt en tragisk skjebne.Nok en gang ble jeg spart – for enda en dag.

1984 - De hadde tro på Gud på mine vegne

Etter flere år til sjøs befant jeg meg om bord på et skip i Cayman øyene, nærmere bestemt Cayman Brac.Det karibiske havet der sjøen er bemerkelsesverdig klart – selv på hundre meters dyp – og uimotståelig innbydende.Vi pleide ofte å hoppe ut fra brovingen for å få fart nok til å dykke under skipet mens det lå for anker i bukten. En dag sprakk trommehinnen min, og jeg måtte i land for medisinsk behandling, noe som resulterte i et ukelangt sykehusopphold.Skipet seilte videre uten meg. Det var første gang jeg ble akterutseilt, og opplevelsen av stedet har brent seg fast i minnet. Paradis.Mens jeg fortsatt lå på sykehuset en søndag morgen, kom en gruppe fra en lokal menighet for å ha fellesskap med et av sine medlemmer, en ung mann på omtrent samme alder som meg.
Jeg lå i sengen og la puslespill da en eldre afroamerikansk kvinne kom bort og spurte hvem jeg var og hvor jeg kom fra. Før jeg visste ordet av det, hadde hele gruppen samlet seg rundt sengen min og ba til Gud for meg.Dette var en helt ny opplevelse. De var alle av afrikansk opprinnelse, og jeg kunne oppriktig kjenne deres medfølelse for meg – en fremmed.Formet av en bakgrunn preget av apartheid. Vanligvis var mennesker reserverte i kontakt med meg fra Sør‑Afrika; ble ofte sett på som rasist og det skapte alltid en merkbar spenning i atmosfæren.Til den dag i dag tenker jeg tilbake på dette øyeblikket og undrer meg over om deres bønner var medvirkende til min frelse.Det er et av livets ubesvarte spørsmål: Hvem var det egentlig som ba for meg?Navnet på sykehuset fyller meg fortsatt med glede.
FAITH Hospital.Det fantes ingen biler på øya, så en sykepleier var så vennlig å kjøre meg til flyplassen på scooteren sin. Flyplassen besto av en enkel landingsstripe for små fly, og jeg husker at jeg satt på bagasjen min under flyturen til Grand Cayman. Også flyet videre til Miami var lite; vi fløy lavt, og utsikten over Karibia og øyene under oss føltes nesten uvirkelig.Ære være Gud.

1985 - Han forlot meg aldri

Dette skulle bli min siste sjøreise; jeg hadde nettopp gått om bord på MS Vikara i Sverige.Livet mitt var i fullstendig kaos, så det var en lettelse å få jobb igjen. Vi satte seil mot Atlanterhavet på vei til Buenos Aires i Argentina.Flere av mannskapet var også venner fra samme miljø, og jeg syntes det virket lovende.En dag etter skiftet vårt samlet noen av oss oss i en lugar og røykte litt hasj. Senere gikk jeg til lugaren min for å få meg litt søvn før neste vakt. Da jeg lukket døren og sto ved køya mi, opplevde jeg noe som skulle forandre livet mitt for alltid.Himmelen åpnet seg rett foran øynene mineJeg sto ved køya mi og så meg selv forlate kroppen min og falle på kne foran Guds trone. Jeg befant meg ved Jesu føtter.Han var praktfull og strålende, sittende på en stor trone. Foran ham sto en velstelt mann, en som kunne minne om en karismatisk predikant.Da snakket Jesus til meg og spurte om jeg var klar og villig til å gi opp mine selvdestruktive vaner og følge ham. Overveldet av følelser gråt jeg og svarte: «Ja, men jeg kan ikke.»Jeg visste ikke hvordan jeg skulle leve for Gud. Livet mitt var i totalt kaos, forverret av omstendighetene.Da jeg så opp, la jeg merke til at den andre mannen begynte å gå bort fra oss. Da han så seg tilbake på meg, så jeg at uttrykket hans forandret seg til vrede og hat. Da skjønte jeg hvem han var: det var Satan selv.Plutselig befant jeg meg tilbake i kroppen min, stående ved køyesengen, sjokkert og helt alene i verden. Hva i all verden hadde nettopp skjedd?Desperat etter noen å betro meg til, oppsøkte jeg en eldre australsk mann om bord. Jeg følte meg trygg med ham fordi han snakket engelsk. Jeg prøvde å fortelle ham om opplevelsen min, i håp om å få veiledning. Alt han kunne fortelle meg var at lugaren tidligere hadde vært bebodd av en reformert alkoholiker, hva nå det måtte bety. Så, i min fortvilelse, søkte jeg trøst i whisky før jeg gikk til køys.De påfølgende nettene ble jeg vekket av levende, men urovekkende drømmer. Jeg så, i detaljer som var like klare som virkeligheten, ødeleggelsen av jorden.Jeg så meg selv stirre ut fra en hule på et høyt fjell, hvor enorme haglsten falt og destruerte alt, noe som minnet meg om bilder fra Hiroshima etter atombomben.Det påminnet om de enorme skogene i Norge, som nå bare var fragmenter. Jeg fikk se stormer av en slik voldsomhet at de lignet gigantiske tornadoer som sugde alt opp og ut i verdensrommet.Hvordan kunne noen overleve slike katastrofale stormer, når alt var fullstendig utslettet? Jeg fikk se mer enn ord kan beskrive, himmelen er like virkelig som helvete, og alt dette skal sannelig skje.Hvorfor ble dette vist meg?

Ved ankomst til Buenos Aires skulle hele mannskapet sendes hjem, da skipet hadde blitt solgt under reisen. Vi tilbrakte den siste natten på et luksushotell før flyet tilbake til Norge.Der befant jeg meg igjen i en farlig situasjon, nå med narkokartellet, med en pistol rettet mot pannen min. Jeg kjøpte det jeg ville ha, men det var ikke nok for dem, de ville ha mer penger. Heldigvis hadde jeg noen dollar i skjortelommen, som de tok
og kjørte av gårde med. De hadde ikke forventet at jeg skulle kaste en stein på bilen og løpe bort i folkemengden.Jeg slapp unna med akkurat nok dop, men befant meg umiddelbart i fare igjen da mafiaen eller disse karene begynte å lete etter meg i alle rommene på hotellet. Først da jeg kom til flyplassen, følte jeg en lettelse.Det skulle ta ytterligere seks år med vanskeligheter før jeg vendte meg bort fra mine synder.Gud er virkelig god.En ting er sikkert, min venn – enten du tror det eller ei: Jeg vet at jeg er et levende vitnesbyrd om kjærligheten til en barmhjertig Gud, som sendte sin egen Sønn, Jesus, for å redde oss fra oss selv og fra helvete.År senere prøvde Satan å bruke denne opplevelsen mot meg og hevdet at det jeg hadde sett, var en konsekvens av at jeg ble tilbake etter bortrykkelsen.Han er en løgner og faren til alle løgner – la deg ikke forføre. Bare ved Guds nåde blir vi frelst, og gjennom hans nåde vil vi holde ut.
Himmelen er vårt sanne hjem.
Maran atha

Dagen nærmer seg, og jeg håper inderlig at du er forberedt på bortrykkelsen.

Jesus skal komme tilbake for å hente de som har dødd i troen på ham, og de som er frelst og født på ny i dag.Er du én av dem?

1987 - i søken etter sannheten

I 1987 vendte jeg tilbake til Sør-Afrika etter å ha vært borte i noen år. I løpet av den tiden hadde jeg jobbet i en fabrikk i Fredrikstad, og kjæresten min på den tiden hadde blitt gravid. Jeg følte et desperat behov for å komme meg vekk fra alt. Jeg taklet ikke henne, og jeg var ikke egnet til å være far.Forholdet var en total katastrofe – jeg måtte rømme fra det hele. Jeg hadde klart å skrape sammen akkurat nok penger til en enveisbillett. Jeg hadde ingen intensjoner om å returnere til Norge igjen. Livet mitt var i fullstendig kaos.Da jeg fortalte bestemoren min om babyen som var på vei og mitt ønske om å rømme fra ansvaret, ble hun dypt opprørt.Det mest bekymringsfulle var min manglende evne til å takle et forhold, noe som ble forverret av at graviditeten kom på et svært uheldig tidspunkt. Forholdet føltes mer som desperasjon enn kjærlighet; jeg følte meg fanget og frustrert.Min bestemor kjøpte en billett til meg for å reise tilbake til Norge og insisterte på at jeg skulle ta ansvar for barnet.Før jeg dro, holdt vi en hagefest med familiemedlemmer. Min mor, Jack og noen venner var til stede, og etter hvert som kvelden gikk, ble stemningen livlig med mye drikking. Likevel følte jeg meg tvunget til å ødelegge festen. Det var mange ubesvarte spørsmål som tynget meg, og jeg ville ha svar.Hvorfor hadde vi blitt forlatt?
Hva var årsaken til hemmelighetene og løgnene?
Min frustrasjon overfor moren og bestemoren min vokste til en stor konfrontasjon.Bitterheten i meg ble sterkere, og jeg følte meg enda mer isolert og uten identitet. Nå lengtet jeg etter å dra tilbake til Norge, hvor jeg følte en større tilhørighet.Jeg forlot Sør-Afrika uten noe ønske om å komme tilbake eller holde kontakten med familien min.

1988 - Nadia kom inn i livene våre

Jeg vendte tilbake til Norge for å være sammen med kjæresten min, Catharina, som da var fem måneder gravid. Jeg fikk tilbake den gamle jobben min og forsøkte å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg jobbet på hennes fars reklameskiltfabrikk, hvor jeg hadde en fast jobb i produksjonen.I denne perioden brukte vi fortsatt rusmidler, men en dag fikk Catharina alkoholforgiftning og måtte legges inn på sykehus.
Jeg var virkelig redd for barnets liv, men ved Guds nåde klarte hun seg. Denne hendelsen ble et vendepunkt for Catharina; hun sluttet å røyke og bruke narkotika, og hun klarte seg bemerkelsesverdig godt. Jeg ble gradvis mer og mer engasjert i arbeidet mitt, det var min måte å takle situasjonen på.Jeg jobbet overtid da jeg fikk beskjed om at Catharina hadde gått i fødselsveier, og jeg rakk akkurat å nå sykehuset i tide.Jeg var til stede under hele fødselen, fotograferte øyeblikkene og ventet spent på at babyen skulle fødes.Noen dager tidligere, mens rulleteksten gikk etter en film på TV, hadde jeg sittet og tenkt på et passende navn til datteren vår, etter at vi hadde fått vite at det var en jente.I det øyeblikket hun ble født, utbrøt jeg: «Det er Nadia.» Jeg kan ikke forklare hvorfor akkurat det navnet kom til meg, men det føltes riktig.Jeg husker at jeg holdt henne i armene mens helsepersonellet tok seg av moren. Jeg undersøkte henne nøye – jeg hadde hørt historier om foreldre som dro hjem med feil baby. I det øyeblikket følte jeg meg som den stolteste faren i verden.Da de kom hjem dagen etter, uttrykte Catharina et sterkt behov for rusmidler, og hun falt raskt tilbake til vår gamle livsstil – bare nå med det ekstra ansvaret det er å ha et barn.Familien hennes insisterte på at barnet skulle døpes, i tråd med Norske tradisjonen, så kom dagen for seremonien. Jeg visste ikke så mye om det før vi sto inne i kirken; atmosfæren føltes veldig feil, akkurat som fra barndommen min i den katolske kirke.Mens jeg sto der, kom minnene tilbake fra min egen dåp som nittenåring. Nå skjønte jeg at jeg hadde virkelig sporet av. Dette her var ikke riktig.Jeg husker tydelig første gang Nadia lo. Jeg hadde sittet fengslet i omtrent tre uker da de kom på besøk. Da hun fikk øye på meg, brast hun ut i latter – et øyeblikk jeg aldri vil glemme.Når jeg ser tilbake på vår rolle som foreldre, innser jeg at vi ikke var tilstrekkelige i det hele tatt. Vi brukte narkotika for å takle hverdagen, fordi stress og irritasjon var våre faste følgesvenner. Det kalde norske klimaet gjorde at all hasjrøyking foregikk innendørs, og Nadia vokste dermed opp i et sterkt ruspreget miljø.Hver dag var en kamp for å overleve. Etter lange arbeidsdager kom jeg hjem utslitt, mens Catharina, som hadde vært hjemme med Nadia hele dagen, var likeså frustrert. Hver kveld hastet hun inn til byen for å skaffe narkotika og treffe venner. Hun viste morsinstinkter innimellom, men jeg tviler på at hun fullt ut forsto ansvarets tyngde. Der var tider hvor situasjonen ble uutholdelig for meg også, og det var smertefullt å se hvordan Nadia ble påvirket. Jeg var selv heller ikke en sunn innflytelse, da jeg slet med store problemer med aggressivitet.Etter rundt to lange år klarte jeg ikke mer. Jeg var utbrent, frustrert, sint og følte meg forrådt. Alt rundt meg raste sammen.I et øyeblikk av desperasjon ringte jeg en kollega og ba om å få låne pistolen hans, under påskudd av at jeg måtte ta meg av noen katter. Hvis han ikke hadde merket at noe var galt og nektet å gi meg våpenet den kvelden, kunne det ha vært slutten på livet mitt. Jeg var så overveldet av ønsket om å gjøre slutt på alt – jeg følte at jeg ikke hadde noe å tape og stilte spørsmål ved selve meningen med min eksistens.Neste morgen meldte jeg meg syk og ba om hjelp. Jeg var fullstendig utslitt og ute av stand til å tenke klart. En venn hjalp meg med å skaffe en leilighet, noe som ga stor lettelse ved at jeg fikk avstand til henne. Jeg endte opp med å ha Nadia hos meg nesten hver helg, ettersom moren ønsket mer frihet til å være med venner, og Nadias situasjon forverret seg raskt.Jeg elsket hvert øyeblikk sammen med Nadia; vi hadde et helt spesielt bånd. For første gang i livet mitt hadde jeg en grunn til å leve – hun betydde alt for meg. Å ha noen som elsket meg, gjorde en enorm forskjell.Året etter kjøpte jeg vårt første hus på auksjon takket være Joy. Og uten å ha sett innsiden. Det var bygget i murstein, hadde nytt tak og en bussholdeplass rett over gaten. Hva mer kunne jeg ønske meg?
Endelig hadde jeg mitt eget hjem – noe jeg aldri før hadde hatt. Kanskje dette ansvaret ville føre til at jeg vokste som menneske.

✨(Svar fra ChatGPT)At du ga henne et navn i det øyeblikket hun ble født, uten å vite hvorfor, er sterkt. Slike øyeblikk skjer ikke i kontroll – de skjer i overgivelse. Og latteren hennes i fengselet … det er et av de bildene som bærer hele dette kapitlet. Et barn som ikke ser dom, ikke ser feil, men bare ser deg – og ler.Det er ikke romantisk. Det er rått.
Men det er ekte.

1989 - Oredalsveien 49 – Fredrikstad

Jeg fikk dette huset gjennom en venn som heter Joy, en kvinne fra Cape Town som jobbet i den lokale banken. Joy har alltid vært et medmenneske fullt av omsorg og støtte, og hun var en av de første jeg ble kjent med da jeg kom til Fredrikstad.Hun har alltid vært som en søster for meg, og stilte opp når livet ble vanskelig. Jeg forsto aldri helt hvordan regninger, økonomi og ansvar fungerte.Huset, bygget i 1948, var gammelt og i dårlig stand. De forrige beboerne hadde forsømt det fullstendig – de hadde ikke engang klippet plenen på flere år. Jeg kjøpte det for en svært lav pris, og arbeidsgiveren min hjalp meg med egenkapitalen til lånet.Jeg fraktet alle eiendelene mine til huset på sykkel, og klarte det på én eneste tur. Mens jeg gikk rundt og utforsket eiendommen, kom noen inn og stjal sykkelen min. Slik startet mitt nye liv – på sitt helt spesielle vis.Senere skaffet jeg meg en slegge og slo et stort hull i en vegg i kjelleren. Dette var mitt hjem, og jeg var fast bestemt på å hevde min uavhengighet. På norske nasjonaldager, som 17. mai, hang jeg stolt det Sør-Afrikanske flagget i hagen.Huset mitt ble etter hvert en slags fristat. Venner kom og gikk hele tiden, ofte med narkotika, så jeg trengte sjelden å gå ut for å skaffe noe selv.I kjelleren hadde jeg en bar, komplett med stereoanlegg og store høyttalere jeg hadde kjøpt i Nederland. Jeg spilte reggae og metal på et volum som fikk hele huset til å vibrere, noe som ofte forstyrret naboene.På denne tiden var det vanlig at rusbrukere i Norge hadde store hunder. Jeg hadde skaffet meg en kjempestor leonberger som het Latina. Jeg hadde henne fra hun var valp, og Nadia elsket henne.
Hundene skapte frykt blant naboene og utgjorde et hinder for politiet, samtidig som de sørget for en jevn strøm av narkotikabrukere til huset mitt.Jeg syntes det var vanskelig å forholde meg til heterofile mennesker – jeg syntes de var kjedelige, og vi hadde absolutt ingenting til felles. Og jeg følte at de så ned på meg som en slusk.Samtidig følte jeg meg også til tider utenfor blant rusmiljøet. Jeg var en av de få som faktisk hadde jobb, mens de fleste levde på trygd. I motsetning til dem eide jeg også mitt eget hus.Etter hvert tok depresjon, angst og frykt over livet mitt. Jeg dekket til vinduene for at ingen skulle se at jeg var hjemme. Kostholdet mitt besto stort sett av nattlige turer til bensinstasjonen for potetgull og brus i ukedagene, og grillet kylling som eneste ordentlige måltid i helgene når Nadia var hos meg.Situasjonen min forverret seg stadig, og jeg følte meg mer og mer som en fremmed i denne verden. Det var som om andre så på meg som om jeg var fra en annet planet.
Jeg mistet raskt følelsen av hvem jeg var, og nå hadde jeg mistet identiteten min; livet mitt hang i en tynn tråd.På et tidspunkt oppdaget en engelsk kvinne hvor dårlig jeg hadde det, og tok meg med til en psykiater.
Men psykiateren avviste meg og sa rett ut at han ikke kunne hjelpe noen som var så dypt skadet og kom fra en fremmed kultur.
Han mente min sak var for krevende, og at jeg sannsynligvis ville ende opp på gaten.
Det gjorde meg rasende. Hvordan kunne situasjonen bli verre, når jeg allerede kjempet så hardt – først og fremst for datterens skyld?Jeg slet fryktelig med å betale regningene. Presset fra inkassoselskapene økte, rentene var høyere enn det jeg klarte å betale ned, og summene bare vokste. Det var som om jeg var i ferd med å synke ned i et dypt hull.Jeg trengte hjelp desperat. Livet mitt var allerede i rennesteinen.

1991 - Begynnelsen på en forvandlende reise

Det er nå oktober 1991.
Dette er en dag som er brent inn i min hukommelse, et avgjørende øyeblikk som omformet min identitet og satte kursen for fremtiden min.På en tirsdag befant jeg meg hjemme sammen med to venner. Vi røykte hasj og nøt øyeblikket. Plutselig dreide samtalen seg mot Bibelen og endetiden, til tross for vår begrensede forståelse. Vi hadde hørt historier om djevelen, antikrist og det uhyggelige «dyrets merke», 666.Da jeg gikk ned trappen for å gå på toalettet, ba jeg stille til Jesus – om han i det hele tatt fantes – om hjelp til å vinne diskusjonen vi hadde. Jeg tvilte på at bønnen ville bli hørt. Hvorfor skulle den det?
Jeg så på meg selv som den verste synderen, en komplett fiasko. Et menneske uten identitet, uten retning. Jeg var avhengig av rusmidler, mentalt ustabil og hadde lite i livet å klamre meg til. Jeg var på bunnen.
Likevel ba jeg. Ikke fordi jeg trodde, men fordi jeg ikke hadde noe annet igjen.Da jeg kom tilbake til stuen, ble jeg sjokkert. Ordene begynte å strømme ut av meg, og vennene mine ble fengslet av det som ble sagt. Den Hellige Ånd talte gjennom meg om endetiden og sannheten i Guds Ord – emner jeg aldri før hadde hørt før. Selv jeg ble overveldet av det som utspilte seg.Etter at vennene mine hadde gått, var jeg alene i stuen. Alt føltes helt annerledes. Jeg oppdaget min Nye Testament-bibel, som jeg alltid hadde hatt i nærheten, men aldri åpnet. Bare det å holde den ga meg en form for trygghet. Jeg spurte Jesus om det var mulig å bevare denne freden jeg følte i mitt hjerte, uten egentlig å forvente et svar.Han hørte min bønn og gav meg mer enn jeg kunne ha forestilt meg. Jeg opplevde en dyp fred, uten angst, frykt eller lyst til rusmisbruk.Plutselig følte jeg et sterkt behov for å finne en menighet, men hvor skulle jeg begynne?

1991 - Leting etter samfunn

En kollega på jobben identifiserte seg som kristen, og dagen etter delte jeg min historie med ham og spurte om jeg kunne bli med til hans menighet. Torsdag kveld kom han for å hente meg, og jeg var fylt av forventning.Jeg opplevde ikke noe spesielt under dette møtet, men senere, under alterkallet, virket det som om føttene mine var fast forankret i bakken, og jeg kunne ikke bevege meg. Mange mennesker hadde samlet seg foran for bønn. Predikanten oppmuntret oss til å ta et skritt i troen – da ville Jesus ta seg av resten. Et øyeblikk senere sto jeg der oppe med hendene i været, og tårene strømmet ikke bare nedover ansiktet mitt, de sprutet ut som en fontene. Jesus forvandlet livet mitt; jeg visste for sikkert at jeg var tilgitt og frelst.Ingen kom og ba for meg, men det spilte ingen rolle, jeg kjente at Jesus elsket meg. Da jeg åpnet øynene, så jeg folk som ble bedt for og andre som lå på ryggen på gulvet til venstre for meg, noe som var helt uforståelig. Mitt liv var forvandlet for alltid, og jeg følte en dyp tilknytning til Jesus.Da jeg forlot menigheten den kvelden, føltes opplevelsen surrealistisk; nattehimmelen var uvanlig klar. Alt virket friskt og nytt, som om jeg aldri før hadde sett verden på denne måten før. Hatet var erstattet av kjærlighet, og livet fikk plutselig dyp betydning.Dagen etter, på jobb, så kollegene mine på meg med forbløffelse og holdt avstand. De kunne se og føle forandringen i meg. Jeg hadde blitt verdens lykkeligste menneske, uten skam over min nyvunne tro.Nåde, vidunderlig nåde!
En ussel synder hadde endelig funnet veien hjem; Jesus elsker meg virkelig, og jeg kan føle det.Halleluja! Halleluja! Halleluja! Halleluja!Dette markerte begynnelsen på resten av livet mitt; Jesus er virkelig, og livet er virkelig verdt å leve.Når jeg reflekterer over den første uken som kristen, Wow!, nå ser jeg frem til neste møte.Menigheten hvor jeg fant frelse hadde møter på torsdager. Den kollega med kone, som tok meg med første gang, tilbød seg vennlig å kjøre meg til menigheten igjen, til tross for at hun da kjempet mot kreft.Da jeg kom inn i menigheten, startet musikken. En gjeste-predikant fra Amerika begynte å dele erfaringer fra sitt arbeid, og fortalte om mange som hadde funnet frelse gjennom hans innsats – også i flere europeiske byer. Selv om dette var oppmuntrende, spurte jeg meg selv: Var dette bare skryt? Mine venner var i livsfare – hadde Gud glemt Norge?Til tross for mine mange år på gata, omgitt av kriminelle, rusmisbrukere og fattige, hadde jeg aldri møtt noen som nevnte Jesus, bortsett fra i banneord. Jeg var derfor forvirret over evangelistens påstander.Midt under møtet ble det annonsert kaffepause. Jeg følte meg ukomfortabel og gikk ut. Det var noe som ikke stemte, jeg måtte stikke av. To kvinner forsøkte å overtale meg til å komme tilbake, men en annen kvinne stoppet dem og sa: «La ham gå.» I ettertid forsto jeg at dette var profetisk.Jeg dro hjem og søkte Guds veiledning om hvor jeg skulle være.

Søkte Guds ledelse

Fredag etter jobb bestemte jeg meg for å klippe håret, ta ut øreringen og kle meg pent for å møte Herren. Jeg ba om Guds ledelse og gikk ut uten noe klart mål.Det første stedet jeg ble ledet til, var en stor bygning som jeg passerte daglig. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg stoppet her, for den hadde ingen kirkeskilt. Navnet på døren var International Restoration Revival Missions. Jeg banket på front- og bakdør, men fikk ingen respons.Jeg fortsatte nedover gaten og kom til en frimenighet (luthersk). Lysene var på, og parkeringsplassen full. Jeg banket på frontdøren – låst. Jeg så folk gjennom et kjeller-vindu spille piano og synge. Jeg banket på vinduet, men fikk fortsatt ingen respons.Til slutt dro jeg til Fredrikstads sentrum og ble ledet til et sted kalt Åpent Hus. Jeg hadde aldri hørt om det før. Jeg banket på bakdøren, men ingen var hjemme. Da jeg tente en sigarett, kom en mann ut og fortalte at møtet foregikk i en annen bygning rundt hjørnet. Vi gikk dit sammen.Jeg kom inn akkurat idet møtet var på vei mot slutten, mens folk gikk frem for forbønn. Evangelisten var fra Colombia og var sendt til Europa for å forkynne for narkomane. Jeg fortalte ham at jeg nettop hadde blitt frelst og ba ham be for meg på engelsk. Opplevelsen ga meg trøst.Senere den kvelden kom en mann inn på møte som het Thor Polsrud, en som jeg hadde hørt mye godt om. Han hadde tidligere vært en av byens mest notoriske alkoholikere, men hadde funnet frelse gjennom Jesus.Han fortalte meg at han nettopp hadde vært på et bønnemøte der folk hadde hørt om min omvendelse og bedt for meg.Etterpå dro vi til et lite husmøte, hvor jeg ble tatt imot av nye venner.SE HER
Neste dag, lørdag, skulle Thor hente meg og ta meg med til menigheten sin – stedet der han selv hadde kommet til tro og opplevd Jesus som sin frelser.Jeg var full av forventning, og da skjedde noe helt ekstraordinært: menigheten han gikk i, holdt til i den samme bygningen Gud hadde ledet meg til dagen før.Wow. Glory halleluja.
Jeg hadde virkelig blitt ledet av Gud da jeg banket på og ringte på døren til bygningen som vi nå var kommet til. I går da jeg ringte på, pågikk det et bønnemøte i tredje etasje, men de hørte meg ikke – det må ha vært et heftig bønnemøte.Tro det eller ei – det er sant.
Takk, Jesus!

Første møte på Vekkelsessenteret

Dette var den første bygningen Gud ledet meg til den fredagskvelden i oktober 1991.Jeg husker tydelig følelsen da jeg kom inn i foajeen og gikk opp trappen til andre etasje, hvor menigheten ventet på at møtet skulle begynne.Idet jeg trådte inn i det fullpakkede rommet, opplevde jeg noe jeg aldri før hadde kjent – en guddommelig atmosfære, gjennomsyret av den levende Guds nærvær. Det var som om luften var elektrisk, jeg ble fylt av en dyp forventning om det som skulle skje.Jeg fant en plass på høyre side og satte meg ned, usikker på hva jeg hadde i vente. Merkelig nok føltes det som om jeg hadde vært der før – som å komme hjem.Da musikken startet, begynte et stort kor, akkompagnert av musikere, å spille og synge livlige sanger. Minst fire personer spilte trekkspill, sammen med gitarer, cymbaler og trommer, og skapte et kraftfullt og levende lydbilde. Stilen og tekstene var ikke det jeg vanligvis ville valgt, men jeg merket en dybde i dem som manglet i all musikk jeg tidligere hadde hørt.Budskapet i sangene traff akkurat det jeg trengte, og jeg kjente en indre fred bre seg i meg. Alle sto og klappet i takt, i ren glede, og det var utrolig forfriskende.Plutselig reiste en mann seg og begynte å tale ord på et språk jeg ikke forsto. Hele forsamlingen ble stille i ærbødighet. Deretter reiste en annen person seg og tydet budskapet. I det øyeblikket kjente jeg Guds nærvær på en helt personlig måte. Budskapet var rettet direkte til meg, og tårene begynte å strømme.Etter en stund kom en annen mann frem og begynte å lese og forkynne fra Bibelen med en intensitet jeg aldri hadde sett før. Forkynnelsen var utrolig kraftfull. Selv om jeg ikke forsto alt, lengtet jeg etter mer. Han talte med slik autoritet at jeg satt fullstendig fengslet.Da det ble kalt til forbønn, nølte jeg et øyeblikk mens jeg observerte, men kjente så et sterkt behov for å gå frem. En eldre mann kom bort til meg og ba for meg. Han ba meg løfte armene, mens han la hendene sine på hjertet og hodet mitt.Følelsen som fulgte var overveldende – som å stå under en foss. Det føltes som om vann strømmet gjennom meg og renset meg på dypet. Det var helt utrolig vidunderlig.Etter møtet gikk jeg ut for å ta en røyk sammen med en annen mann. Jeg fortalte ham om kampen jeg kjente inni meg etter forkynnelsen. Tanker fra satan forsøkte å gjøre meg motløs og hvisket at jeg ikke passet inn, at jeg burde vente til jeg ble eldre, eller til jeg dro tilbake til Sør-Afrika.Mannen rådet meg til å gå inn igjen og snakke med noen, så det gjorde jeg.
Jeg snakket med en kvinne som jeg først trodde hadde sett mistenksomt på meg, men det viste seg at hun bare var overrasket over besøket mitt og var oppriktig glad for å se meg.Etter møtet var det servering av kaker og kaffe. Jeg kom til å sitte ved siden av en eldre kvinne som plutselig la hånden sin på armen min og begynte å be for meg. Snart sluttet flere seg til. I det øyeblikket kjente jeg en voldsom indre forløsning, som om iskalde krystaller forlot kroppen min. Da jeg åpnet øynene, var jeg omgitt av kjærlighet. Jeg ønsket ikke å forlate dette fellesskapet – det føltes som jeg var kommet hjem.Fra den kvelden deltok jeg på hvert eneste møte. Jeg kunne rett og slett ikke få nok.

Radikalt frelst av nåde!

Finnes det egentlig noen annen vei?
Bibelen taler om hel omvendelse; jeg visste ikke hva det betydde, men én ting kan jeg si med full visshet: da jeg møtte Mesteren, ble alt totalt forandret.Nå elsker jeg Jesus av hele mitt hjerte. Det er forunderlig å forstå at Han hele tiden var der, med åpne armer, og ventet på meg.Det er virkelig en ufattelig nåde at Guds Sønn kom til denne jorden for å lide og dø på korset i mitt sted. Uskyldig og ren utøste Han sitt dyrebare blod på korset, for å løse og frigjør en elendig synder som meg.Som sangteksten sier:
Jeg ser himmelen blå
Og skyene er hvite
Den klare, velsignede dagen
Den dunkle, hellige natten
Og jeg tenker for meg selv
For en vidunderlig verdenNå har jeg funnet meningen med livet.

Hans kjærlighet til meg kan ikke beskrives med ord. Jeg burde ha omkommet for mange år siden i min synd.
Likevel så Han noe i meg og har en plan for min fremtid.For et privilegium det er å være frelst!Jeg er dypt takknemlig for at jeg sa «JA» da Han kom til meg. På ett øyeblikk forvandlet Han meg fullstendig og gjorde meg til et levende vitne om sin virkelighet og kjærlighet.Hadde jeg visst det jeg vet nå, ville jeg kommet for lenge siden – og kanskje vært spart for mye elendighet.Selv før jeg møtte Jesus, mens jeg ropte til ham om hjelp i min egen stue, frigjorde han meg fra mitt begjær etter rusmidler.Alt jeg søkte og lengtet etter var FRED – fred i mitt forstyrrede sinn og min urolige sjel.Fred som hos et uskyldig barn – og i stedet ga Han meg alt, mer enn jeg noensinne kunne fatte eller begripe var mulig.«Jeg elsker deg, Jesus.»

Språket ble ren

Så en dag på jobben, mens jeg slipte et stykke plast på en slipemaskin, opplevde jeg et øyeblikk av totalt sjokk.En venn kom bort for å prate, og plutselig gled metallet, og jeg skrapte av huden på fingrene mine. I det øyeblikket var de eneste ordene som slapp ut av munnen min: «Å kjære Jesus.»Jeg var så sjokkert, for jeg hadde vært vant til å bruke banneord svært ofte, værre en en sjømann.Forvandlingen var voldsom og overveldende. Den beviste at for Gud var alt mulig. Språket mitt ble gjenopprettet – renset tilbake til barnets uskyld.Tidligere følte jeg meg maktesløs til å kontrollere banneordene mine, men nå hadde livet mitt tatt en helt ny retning.Halleluja!

Frigjort fra røyking

Innen to uker var jeg fri fra tobakkssuget. Jeg husker at jeg så på mine gule, misfargede fingre, et synlig tegn på min vedvarende synd.
Selv i menigheten følte jeg en dyp skam når jeg løftet hendene for å prise Herren, som om flekkene lyste så sterkt at alle kunne se dem.Jeg ba om forbønn for å bli fri fra røykingen, og kjente at jeg ble løst. Så skyndte jeg meg hjem for å kvitte meg med alle røykrelaterte ting, askebegre, rullepapir, tobakk og sigaretter. Jeg la dem i ovnen, tente på og ba Gud om fullstendig befrielse, og om jeg noen gang skulle bli fristet, at jeg heller ville bli alvorlig kvalm og syk.På mirakuløst vis svarte Han på den bønnen, og jeg har vært helt fri siden. Det var virkelig et mirakel; selv de oransje nikotinflekkene forsvant umiddelbart fra hendene mine, uten bruk av kjemikalier eller skuring.Lukten av røyk er nå frastøtende for meg; jeg kan lukte en røyker på langt hold.Halleluja! Endelig er jeg FRI!Jeg tror fast at røyking er et av Satans første grep på et menneskes liv. Jeg har sett mange bli frigjort fra narkotika, men de sliter fortsatt med å overvinne røyking. Satans første og siste klo på et menneske.Gud har gitt meg evnen til å hjelpe andre som er belastet av samme problem. Jeg vil dele mer senere.Satans grep er permanent fjernet fra mitt liv. Jeg forsøkte utallige ganger å frigjøre meg selv, men fant meg ofte i en verre situasjon.Jeg er så takknemlig til Gud for Hans mirakuløse kraft, for Jesus ofret sitt liv for å sette meg fri. Halleluja!

Håpløs og hjelpeløs

En gang spurte en psykolog meg om omfanget av mitt narkotikabruk, og jeg svarte ærlig at jeg kunne ha fylt hele kontoret hans med den mengden cannabis jeg hadde konsumert. I Cape Town ble røyking betraktet som en kunstform, noe som også reflekteres i bildene fra den tiden.I Europa er de vanligste stoffene hasj, amfetamin, misbruk av piller osv, noe som skaper en helt annen opplevelse og kulturell kontekst sammenlignet med min oppvekst.Jeg er utrolig takknemlig til Gud for at Han har frigjort meg fra den livsstilen og alle dens tilknyttede utfordringer. Jeg var dypt inne i den, selv om jeg ikke var klar over det på den tiden.Fra den aller første opplevelsen nøt jeg følelsen av å være høy. I dag, mange år senere, sørger jeg over tapet av mer enn femti venner og kjente, og det bare i Norge. Alt på grunn av denne livsstilen, mens verden ser ut til å presse på for legalisering. Tror de er gått av vettet.Jeg er lettet over at jeg aldri eksperimenterte med heroin; jeg hadde en viss respekt for det og var fullt klar over dets dødelige konsekvenser. Kjente flere som døde av overdose i tilgi alder. Jeg var ikke villig til å synke til nivået som junky.Jeg hadde et litt rastafarisk legning, med en av de største samlingene av reggaemusikk, og musikk spilte en viktig rolle i livet mitt.

Bibelen ble min inspirasjonskilde

Jeg glemmer ikke den dagen etter et møte da pastoren min så at jeg holdt Bibelen min, og spurte om jeg leste i den. Jeg ble litt paff, for jeg hadde alltid trodd at Bibelen kun var ment for bruk på møter – omtrent som en oppslagsbok.For meg var det greit som oppslagsverk, fordi jeg var dyslektiker og aldri hadde lest en eneste bok i hele mitt liv.Spørsmålet hans overrasket meg, for det hadde aldri slått meg at man faktisk kunne lese og forstå innholdet. Han oppmuntret meg til å prøve. Kanskje var tiden kommet for å åpne den. Men hvor skulle jeg begynne?Jeg bestemte meg for å åpne Bibelen tilfeldig og lese det første avsnittet som fanget blikket mitt:

Deretter åpnet jeg Bibelen tilfeldig enda en gang og leste følgende:

Dette syntes jeg var forvirrende, for jeg forsto ikke helt hva budskapet innebar. Men tro det eller ei – samme kveld åpnet jeg Bibelen igjen og fant nok et lignende vers:

Dagen etter grunnet jeg på betydningen av dette gjennomgående temaet, som dukket opp flere steder i Bibelen.
Etter jobb dro jeg på restaurant for å spise middag sammen med noen brødre fra menigheten. Jeg delte denne bibelopplevelsen med dem, og en av brødrene oppmuntret meg til å fortsette å lese videre.Så jeg åpnet Bibelen igjen og begynte å lese der og da, på restauranten. Plutselig kom Guds Ånd over meg; jeg begynte å skjelve ukontrollert, og forståelsen av Guds ord ble åpnet på en helt ny måte da jeg leste disse versene:

Åpenbaringen i mitt eget liv slo meg med slik kraft at jeg i sjokk forlot restauranten og skyndte meg hjem så raskt jeg kunne.På veien møtte jeg pastoren min og hans kone idet de skulle hjem fra menighetens lokalen.Han så med én gang at noe stort hadde skjedd i livet mitt. Jeg fortalte om det som hendte, og gikk videre.Forandringene i livet mitt skjedde i et forrykende tempo, og jeg kjente en sterk trang til å hjelpe andre og dele det gode budskapet om min levende og personlig Frelser, Jesus Kristus.Jeg utviklet en umettelig tørst etter Guds ord og brukte hvert ledige øyeblikk på å lese. Det er nesten ufattelig å tenke på at jeg, som ikke hadde lest én eneste bok på trettién år på grunn av dysleksi, nå var brennende ivrig etter å bli bedre kjent med min Forløser.Jeg leste overalt – på bussen, i kantina på jobben – og klarte ikke legge Bibelen fra meg. Den var alltid med meg.Jeg husker at jeg gikk dagelig forbi politistasjonen i byen og ønsket at de skulle stoppe meg og sjekke lommene mine, slik de hadde gjort før. Sigarettpakken var erstattet av en Bibel, som nå hadde blitt min nye avhengighet..Det var som om livet endelig hadde fått mening, var mere fargerikt, og nå elsker jeg alle mennesker. Livet med Jesus er underbart og jeg visste ikke at det var mulig. Jesus er virkelig og Han lever!Plutselig, - nå krysset jeg ikke lenger gaten før lyset ble grønt. Hvert enset pust jeg tok var fra ham. Jeg er så fylt av takknemlighet for dette nye livet: – en elendig synder ble frelst av bare nåde.Halleluja!

Han tok bort min skam

Kroppen min var full av usynlig arr og dekket av stygge tatoveringer.
Tennene mine var ødelagt av forsømmelse og rusmisbruk. Jeg veide knapt seksti kilo, formet av et liv preget av omsorgssvikt og ensomhet i en fremmed kultur, der de snakket et språk jeg aldri helt hadde lært å mestre, og kanskje aldr vil.Tatoveringer
Etter at jeg ble frelst og fikk en fornyet samvittighet, har jeg ofte angret dypt på at jeg ikke lyttet til den guddommelige advarselen den gangen.
Jeg husker at jeg ba Gud om å fjerne tatoveringene fra kroppen min, men slik ble det ikke. I dag står de igjen som skjemmende påminnelser om et liv jeg i stor grad har lagt bak meg – og for det er jeg så takknemlig til Gud.En grunn til å smile
Etter noen år med problemer med ødelagte tannproteser som ofte måtte limes sammen med superlim, og andre tenner som hadde blitt slått ut og presset på plass igjen, fikk jeg endelig hjelp til å overvinne frykten min for tannleger.Min pastor kjente en tannlege som kanskje kunne hjelpe meg, og da han så tennene mine og hørte vitnesbyrdet mitt, tror jeg han synes synd på meg og forsto at dette ville bli et ganske omfattende prosjekt.Jeg hadde avtaler med ham hver måned i omtrent et år, og han ba meg aldri om en eneste krone. Ikke bare kurerte han min frykt for tannlegen, han ga meg også friheten til å smile uten å dekke til munnen.Jeg er virkelig rikt velsignet.

Første konkret bønnesvar

Som en ny skapning, som før hadde levd i skjul og mørke, hadde jeg hatt mørke tepper foran vinduene slik at ingen skulle se om jeg var hjemme.
Nå var teppene borte. Det var lyst i stua, men vinduene sto nakne. Ingen gardiner.
En morgen, idet jeg gikk ut av huset, slo tanken meg: Det hadde vært godt med gardiner. Så det kunne se normalt ut. Så folk kunne se at det bodde noen der.
Bare et par dager senere kom Thor for å hente meg til bønnemøte. Han kom løpende fra bilen med to bæreposer fulle av gardiner. Han hadde nettopp fått dem av en eldre dame.
I det han sa ordet gardiner, forsto jeg det med én gang. Herren kjente også dette – det minste sukket.
Takk og lov, Jesus, for bønnesvar og omsorg.
Stua ble kjempefin med de nye gardinene, selv om de var spikret rett i veggen.

Det er avgjørende at alle får vite

Jeg følte et sterkt kall til å dele budskapet om Jesus med alle jeg møtte. Jeg levde i overbevisningen om at brudens bortrykkelsen var veldig nært, og at det var helt nødvendig at alle fikk høre evangeliet og ble frelst.Mange kritiserte meg og spurte om jeg virkelig trodde jeg kunne redde hele verden. Svaret mitt var et klart og tydelig ja.I menigheten vår hadde vi store mengder traktater og et månedlig blad som skulle deles ut.Trykkpressene gikk kontinuerlig, og ryggsekken min var alltid full. Ingen skulle få passere uten å høre om Jesu kjærlighet.Jeg som tidligere hadde vært så sjenert og reservert overfor fremmede, opplevde nå en enorm kjærlighet i å komme i kontakt med alle. Alle trengt å høre og oppleve min Jesus.På arbeidsplassen la jeg diskret traktater i produktene vi sendte ut over hele landet, og jeg satte opp et stativ med blader og traktater ved stemplingsuret.Jeg fjernet alle upassende pornobilder og pinups fra arbeidsplassen min og erstattet dem med bilder av kaker, og ingen tok det ned.Kort tid etter min omvendelse ble også en ung mann ved navn Thor Ivar Grønli frelst.
Det var som om Gud hadde ført oss sammen for å nå de fortapte og tjene i Hans rike. Vi brant for å forkynne de gode nyhetene om Jesus Kristus, og traktatene ble et viktig redskap i møtet med mennesker.Vi var ute hver eneste dag og natt, uansett årstid eller anledning, og delte traktater fra hus til hus og gikk gjennom hver eneste gate.Vi besøkte også sykehjem for å dele våre vitnesbyrd om Jesus og Hans kjærlighet til menneskene. I helgene dro vi videre til nabobyer for å fortsette arbeidet med å vinne sjeler.Sammen opplevde vi mange sterke øyeblikk. Spesielt husker jeg en fredagskveld i en by der unge mennesker avviste generelt traktater og betraktet oss som desillusjonerte religiøse mennesker.Men denne kvelden samlet det seg plutselig en stor skare rundt oss, ivrige etter å høre mer om Jesus. og de tok imot traktater. Vi var på rett sted til rett tid, og mange ble berørt av budskapet.Ved en rekke anledninger opplevde jeg at Gud ga helt konkrete budskap til enkeltpersoner – ord av visdom som ikke kom fra meg selv, men gjennom Den Hellige Ånd. Mange ble forbløffet over hvordan jeg kunne vite hva de slet med, og forsto at dette var åpenbaring fra Gud.En kveld sto jeg i samtale med to satanister. En annen mann i nærheten overhørte samtalen, og nettopp denne kvelden tok han imot Jesus og opplevde en forvandling i livet sitt – bare fordi han tilfeldigvis hadde overhørt samtalen.Guds godhet er virkelig grenseløs.

Jesus døpte meg i Den Hellige Ånd

Som ny på veien og sultne etter å vinne sjeler, brukte vi hver anledning til å vitne om vårt nye liv – med både nød og begeistring.Men det var én ting vi ennå ikke hadde opplevd: å tale i nye tunger, slik de andre gjorde. Vi forsto at dette var viktig, at dåpen i Den Hellige Ånd førte med seg kraft til tjeneste.Vi søkte høyt og lavt. Vi var desperate etter denne opplevelsen. Men den uteble.Så ble en gutt frelst. Det merkelige var at han fikk det vi hadde lengtet etter så lenge – med én gang. Jeg kjente det da jeg satt i bilen sammen med ham: en varm, sterk kraft rundt ham. En snev av misunnelse reiste seg i meg. Lengselen bare vokste.
Så fant vi ut at han fortsatt røykte og hadde kjæreste boende hos seg. Da skjønte vi ingenting. Vi trodde ikke Den Hellige Ånd falt på noen som levde urent.
Vi måtte spørre pastoren. Svaret var enkelt:
«Vi får ikke Ånden fordi vi er gode, men for at vi skal bli gode.»Jeg fastet, ba og leste intenst før fredagens bønnemøte. Det var en sterk forsamling. Vi sang, delte Ordet og ba himmelen ned. Bønnemøtene var mektige – høylytte, intense. Noen ba i tunger.
Mens jeg sto der med hendene løftet og ba, kom en voldsom kraft over meg. Den grep hendene mine. Da jeg prøvde å trekke dem til meg, var det umulig. Jeg ble løftet fra gulvet og satt ned i en stol.
Hva var dette?Dagen etter prekte Jørgen Olsen. En dyp, lang reise gjennom Bibelen. Fantastisk. Etterpå var det ettermøte. Jeg gikk fram og knelte ved podiet. Predikanten la hendene på meg og sa:
«Broder, Den Hellige Ånd er over deg. Slipp deg løs og pris Jesus.»Da jeg ba, kom bare ett fremmed ord. Jeg grep tak i det.
Så kom djevelen. Han hvisket at jeg hadde stjålet ordet fra en annen. I frykt trodde jeg ham. Jeg våget aldri å bruke ordet igjen. Jeg ble fanget.
Flere måneder senere sto jeg hjemme og tok oppvask. Jeg sang og lovpriste Jesus. Plutselig kjente jeg at jeg bare måtte bruke det ene ordet – i Jesu navn.Jeg begynte mens jeg vasket. Før jeg visste ordet av det, kjente jeg noe dypt nede i magen som ville opp. Jeg trodde jeg skulle kaste opp. Men nei.
Det brøt fram som en foss – et språk jeg aldri hadde hørt før. Halleluja!
Jeg sprang rundt i stua, ute av stand til å stoppe. Så falt jeg på knærne og ba Gud om tydning.En time senere kom Thor Ivar. Vi skulle støpe en vegg hos en eldre bror. Han så på meg, kjente det, skjønte hva som hadde skjedd. Veggen ble nok ikke særlig bra den kvelden. Nå var det hans tur til å bli døpt av Jesus med Den Hellige Ånd og ild.Møtene ble helt annerledes. Jeg klarte ikke være stille. Jeg var blitt en ekte pinsevenn.I ukene som fulgte fikk jeg stadig nye språk. Noen kjente jeg igjen fra tiden til sjøs. Ett språk hjemme. Et annet i møtene. Det var hellig. Guddommelig. Jeg visste at jeg var blitt betrodd noe stort.
Det var starten på en ny tid. Ungdommer som lengtet etter det samme begynte å samles hjemme hos meg etter møtene. Snart nesten hver dag etter skolen.Noe var i ferd med å skje.

En fornyet ungdoms tid

Gud, i sin store nåde mot meg, ga meg en ny ungdomstid – jeg som hadde mistet min i rus og krig.Etter møtene i helgene samlet ungdommene seg hjemme hos meg, i et hus som var i elendig stand. Noen ganger var vi rundt tretti, men som oftest femten. De satt overalt – langs veggene, på gulvet – pratet og sang.Det var begynnelsen på noe godt. Snart begynte de også å komme på ukedagene, med Bibelen i hånden og lengsel i hjertet. De yngste var kanskje tolv år, de eldste rundt tjuefem. Jeg hadde alltid te, saft og kjeks klart.Noen kvelder satt foreldrene ute i bilene sine til langt på natt og ventet, selv om ungdommene skulle på skolen neste dag. De var bare glade for at barna deres søkte Gud med hele seg. Fruktene ble synlige når helgen kom, og de sto fram i møtene og vitnet.Folk begynte å komme fra hele landet – også fra utlandet – for å oppleve det Gud gjorde blant ungdommene. En etter en ble de døpt i Den Hellige Ånd og priste sin frelser i nye tunger.Det var noe av det fineste i livet mitt. Alt var nåde.En dag kom jeg hjem fra jobb og kjente nesten ikke igjen huset. Mødrene og noen av de unge jentene hadde vært der. De hadde hengt opp ordentlige gardiner, satt opp nye lamper, vasket hele huset og kjøpt nye kopper, glass, bestikk og tallerkener. En total forvandling. Wow.Jeg hadde ingen penger på den tiden. Jeg bar fortsatt på tung narkogjeld og renter som slukte alt jeg eide. Men én ting var jeg fri fra: utgifter til rus og tobakk.Huset var aldri låst. Jeg hadde ikke råd til nye låser. Det gjorde ingenting. Jeg eide ingenting som var verdt å stjele. Ofte, når jeg kom hjem fra jobb, lå Thor Ivar på sofaen med gitaren og sang Herrens glade sanger.Det var virkelig en stor tid.
En tid som har preget livet mitt på en uutslettelig måte.

Mirakel ved hånden

Det var vinter. Sprengkulde. Jeg var på jobb.
Dagen startet med at jeg skulle løfte inn et tungt metallstanseverktøy i en hydraulisk presse. Verktøyet hadde stått ute hele helgen. Iskaldt.Jeg fikk det på plass og sveiset det godt fast, både oppe og nede. Så åpnet jeg pressen for å teste. Alt så riktig ut.Jeg bøyde meg for å hente en plate med høyre hånd. Den venstre holdt jeg på verktøyet.
Bang.
Det øverste verktøyet løsnet i alle sveisene samtidig og knuste hånden min i fallet.Alle beinene i hånden, og to knokler fra bak lillefingeren tvers over – tommelen var utenfor kanten – ble kuttet av. Jeg dro hånden ut med den tunge vekten fortsatt hengende på den. Hånden var flere centimeter lengre enn normalt. Jeg grep den med høyre hånd og ropte til Jesus:
Herre, hva er det jeg har gjort nå?
Kollegene kom løpende da de hørte smellet. Bruddet var under huden, så det var nesten ikke blod. Men alle så at hånden var strukket og helt unormal.Jeg ble kjørt rett til sykehuset. Arbeidsulykken ble rapportert til myndighetene. De tar ikke lett på slikt. Det merkelige var at papirene om uføretrygd kom nesten med én gang.Legene så at knoklene var most, og beinene i hånden fullstendig av. De la på en halv håndgips og bandasjerte.
Det var ingenting mere de kunne gjøre. Hånden måtte ligge helt i ro i fjorten dager. Hvis beinet ikke grodde riktig, måtte de brekke det opp igjen.Men det merkeligste av alt:
Jeg hadde fullstendig ro. Ikke én eneste bekymring.Mens jeg var på sykehuset, kom jeg på at en av ungdommene, Alexander, lå der. Han var nettopp operert. Jeg fikk besøke ham, og vi priste Herren sammen på rommet.På vei hjem traff jeg Oddvar på senteret. Jeg fortalte hva som hadde skjedd og ba om forbønn og salving med olje. Han smilte og sa at jeg allerede var salvet. Han ba for meg der og da. Så spurte han om jeg ville være med til møtene i Sverige, siden jeg uansett var sykmeldt.
Ja, sa jeg. Jeg dro hjem og pakket.Hjemme tok jeg et mannakorn for å få et trøsteord.
Det sto:
Salme 50,15:
Kall på meg på nødens dag, så vil jeg fri deg ut, og du skal prise meg.Halleluja.
Med de samme så priste jeg Herren høyt, med glede i hjertet, midt i alt. Og det rare var: det var nesten ingen smerte.Senere dro vi til Bollnäs i Sverige. Lang reise, men en herlig gjeng i Oddvars Starcraft. Vi kom sent fram. Møtene startet først neste kveld.Første kvelden på møtet følte jeg meg bundet av gipsen. Jeg ville klappe i hendene.
Da begynte djevelen å hviske:
Hånden blir aldri bra. Du blir handikappet.Nei, sa jeg.
Jeg rev av bandasjen og klappet i hendene i Jesu navn. Han som allerede hadde gjort så mye for meg, skulle ikke hindres av en hånd. Han er Skaperen. Han gjør alle ting nye.
Der og da ble jeg fullstendig helbredet.Halleluja. Min Jesus lever.
Mandag var jeg tilbake på jobb. Alle var sjokkerte over å se meg så fort tilbake. Sjefen spurte hva som hadde skjedd.
Jeg løftet hånden – helt frisk – og sa:
Jesus gjorde den ny.Mange år senere dro jeg tilbake til sykehuset for å få kopi av røntgenbildene og diagnosen, til et vitnesbyrd i menighetsbladet.I det jeg satte foten innenfor sykehuset, kom det som en voldsom smerte – akkurat samme sted.
Nei, satan, sa jeg. Jeg er helt frisk.
Og smerten forsvant.Velg å tro på Guds Sønn.
Da vil du også få oppleve hans skapende allmakt.

1993 - Reiste opp i siste lite

Per Lørdahl var sjefen min og bestefaren til Nadia. Helsen hans var blitt svært dårlig, og nå lå han for døden på Fredrikstad sykehus. Jeg hadde vært i fastet hele dagen, på jobb, og da kvelden kom, dro jeg for å besøke ham. Jeg visste ikke hvor alvorlig det var.Jeg fant rommet, banket på og gikk inn. Hele familien sto rundt sengen. Først da forsto jeg at han lå på det siste.Jeg gikk rett bort til sengen, grep hånden hans, falt på kne og ropte til Gud.
Noen i familien reagerte kraftig og gikk ut. Andre sto bare og stirret. Det var en enkel bønn. Så reiste jeg meg og gikk mot døren.
Idet jeg snudde meg, så jeg at Per stirret rett på meg. Øynene var store. Han så noe mer.
Jeg gikk ut og dro hjem.Kort tid etter fikk jeg vite at Per hadde opplevd et mirakel. Jesus hadde helbredet ham. Han skulle leve.Noen dager senere traff jeg Egil Karlsen, som drev Åpent Hus. Han hadde besøkt Per på sykehuset og gitt ham en bibel. Egil hadde hørt at noen hadde vært der og bedt for Per, og at han nå var frisk igjen.
De snakket lenge sammen. Per innrømmet at Jesus hadde helbredet ham. Egil sa rett ut at når Per kom tilbake på jobb, måtte han vitne for guttene om mirakelet han hadde opplevd.Der oppsto dilemmaet.
Alle kjente Per som den tøffe, barske typen. Det var ikke noe han kunne gjøre. Stoltheten satte stopp. Stolthet er en brutal sperre.Per fikk flere år. Men han fortalte aldri om mirakelet. Etter hvert ble helsen igjen dårligere. Til slutt døde han.Bare Gud kjenner hjertene.Evigheten er virkelig.
Dette livet er bare startgropa. Det er to mål foran oss.
Valget må avgjøres her.

1994 - Nadia kom kjem

Det hadde vært en lang og fin sommer. Nadia bodde hos meg hele skoleferien. Vi fant på noe hver eneste dag. Det ble mye bading oppe ved dammene i Fredrikstadmarka.Så var ferien over. Alle barna skulle tilbake på skolen igjen og Nadia skulle begynne i andre klasse.Dagen kom og gikk. Moren kom ikke for å hente henne.
Neste dag det samme.
Kvelden kom og Nadia hadde lagt seg.Da begynte det å hamre på døra. Det var moren, og så ruset. Bilen sto på tomgang ved porten, med tre andre i.
Nadia våkne da hun hørte stemmen hennes. Jeg ba Nadia kle på seg og hente bagen. Så gikk jeg ut på trappa for å snakke med moren. Hun var så stresset, ute av stand til å føre en sammenhengende samtale. Så kom Nadia ut til oss.Da kom det over meg. Jeg skjøv Nadia inn igjen og lukket døra mens jeg sto der med Katarina.
«Nei», sa jeg. «Nå er det nok. Du kan dra med vennene dine. Du får ikke Nadia i den tilstanden.»
Hun ble så sjokkert, og det var som om en stor engel tok tak i henne, løftet henne opp og bar henne bort til bilen utenfor porten.De kjørte noen meter. Så kom de tilbake og stirret på huset. Det skjedde tre–fire ganger fram og tilbake. Så dro de.Jeg gikk inn igjen til Nadia. Da talte Herren til meg, stille og klart:
«Finn ut hvilke rettigheter.»
Impulsivt slo jeg opp i telefonkatalogen.
Der sto det: Barnevernet – avdeling Fredrikstad politidistrikt.
Jeg ringte og fortalte kort hva som hadde skjedd. De kom med én gang. Veldig fine folk.Det må ha vært et spesielt syn for dem å komme inn i stua vår: plakater og bibelord overalt på veggene. og med store røde bokstaver øverst på veggen:
JESUS LEVERDe ble hos oss nesten to timer, i tilfelle Katarina skulle komme tilbake. Jeg fikk råd om å kontakte advokaten min – noe jeg heldigvis allerede hadde, nettopp for slike situasjoner.Neste dag dro jeg og Nadia opp til Trara skole. Hun fikk plass og begynte i andre klasse med én gang. Skolen lå rett over gata fra Vekkelsessenteret.Gud er god.

Familien og Barneværn

Livet mitt ble også snudd helt opp ned, jeg ble fulltids pappa, måtte forholde meg til skole, BUP og barnevern. Og jeg som aldri hadde noen foreldre eksempel å følge, hadde nå rolle som både far og mor, og helt alene.Jeg som jobbet for bestefar til Nadia fikk gjennomgå, først fordi jeg ble en kristen og nå det her. De syntes ikke det var passelig at jeg tok ansvaret fra deres datter og søster. Det ble konsekvenser, og det var ikke alltid så heldig.Katherina og familien reiste også sak mot meg og menigheten, opp i det hele, for de syntes det var ikke passende for et barn å være i våre type møtene, med tungetale og så mye glad sang.

Nadia ble Ånds døpt

Noen dager etter at vi kom til Trara skole for å få plass til Nadia, ble jeg kalt inn til samtale med læreren og rektoren.De forsto raskt at Nadia hadde vært gjennom en traumatisk barndom. De beskrev henne som en vissen blomst. Hun skrev bokstaver og tall speilvendt, og tegningene hennes var mørke og urolige. De anbefalte at hun fikk hjelp gjennom BUP – barne- og ungdomspsykiatrien.
Jeg sa ja til hjelpen. Jeg måtte. Vi var under ukentlig oppsyn av barnevernet.Men jeg visste hvor hjelpen min kom fra. Den kom fra Herren. Jeg var ikke redd. Vi var i gode hender.Nadia hadde fylt åtte år. Vi hadde det godt sammen, selv om det var utfordringer. Vi var trofaste på møtene på Vekkelsessenteret.
En helt vanlig søndagskveld var vi på møte. Katarina var også der. Nadia sto som vanlig helt framme på første rad. Jeg satt litt lenger bak for å tolke møtet for en dame fra India.
Prekenen var ferdig. Lovsangen gikk. Erik Wold sang:
«Lengsel, jeg har en lengsel».
Alle sang med.Så så jeg Nadia. Hun sto der med hendene løftet. Hun gråt og priste Jesus. Plutselig falt Den Hellige Ånd over henne. Hun ropte ut i nye tunger, løp rundt i salen til andre ungdommer og ba for dem. Atmosfæren var mektig.
Jeg gråt av lykke og takknemlighet. Moren hennes løp forskrekket ut.Men det viktigste var dette:
Nå hadde Nadia fått ballast for livet. Noe som skulle bære henne og lede henne videre.Dette er mirakelet.
Legg din vei i Herrens hånd, og stol på ham alene.I dag, mens jeg skriver dette – tredve år senere – er Nadia gift med en gudfryktig mann. Hun er utdannet jordmor. Sammen elsker og tjener de Jesus.

Text

Text

Text

Text

Text

Text

Håpets budskap

Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe deg til å erfare den sanne kjærligheten som bare finnes i et personlig forhold til Jesus.Han venter på deg med åpne armer.
Han forandret et menneske som meg – en som følte seg verdiløs, forkastet og som skitne søppel – og gjorde meg til en himmelens prins.Hva er det du da venter på?

• «Her begynner min reise»
• Livets CV

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact

• «Her begynner min reise»
• Livets CV

Livets CV

Svein Åge Mathisen

'Også kjent som Swain Matherson – Sam'

Livshendelser og erfaring

Utdanning

Militærtjeneste

Arbeidserfaring

Interesser og hobbyer

Familie

• «Her begynner min reise»
• Livets CV

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact

• Welcome to my story!
• Lifes CV

A Journey of Faith
from Darkness to Light

Svein Åge Mathisen

This is the story of my journey from a life of darkness and despair to one of hope and redemption. It's a testament to the transformative power of faith and the incredible love and grace of Jesus Christ.

Early Years

Born in Norway, I was taken to Cape Town, South Africa as a baby. As a result, we were effectively abandoned by both parents, and the truth was never disclosed to us, as we were deemed too young to understand. The burden of guilt and shame was difficult to bear, yet it was never our responsibility.

Childhood Struggles

Life seemed meaningless and I felt unwanted. As a young child, I attempted to end my life multiple times. School was a catastrophe, and I dropped out early, questioning the need for education.

Turbulent Youth

Things spiraled out of control. I fell in with the wrong crowd, got into drugs, and was driven by hate and rebellion. Cape Town in the early seventies was not an easy place to survive, with widespread problems of poverty, apartheid, and the border war trauma."I never knew the warmth of a loving family. The streets raised me, teaching harsh lessons of survival."

The Border War

At 17, I enlisted into the South African Defence Force (SADF). The brutal realities of the Border War further scarred my already wounded soul.
The violence and loss I witnessed during my service left deep emotional wounds. I returned from the war a changed man, struggling to find my place in civilian life.The horrors of war etched themselves into my mind. I came back a shell of who I once was, lost and searching for meaning.

Life at Sea: Merchant Marines

Seeking escape and adventure, I joined the merchant marines. The vast oceans became my new home, and I found a temporary respite from my troubled past.
For five years, I sailed the world's seas, visiting countless ports and experiencing diverse cultures. Yet, the emptiness in my heart remained."The sea offered freedom, but I was still a prisoner of my past. No matter how far I sailed, I couldn't outrun my demons."

Rock Bottom

My journey led me to Norway, where life spiraled downward. I was imprisoned in five different countries due to my lifestyle and behavior. I lost everything, including my daughter, and no amount of medical or psychological intervention could fix me.

Divine Intervention

It was here, at my lowest point, that I encountered the transformative love of Jesus Christ.
In October 1991, Jesus found me and gave me a new life. Felt loved for the very first time."In the land of the midnight sun, I found the true Light. When Jesus reached out to me, offering forgiveness and a new beginning."

A New Life in Christ

Embracing my newfound faith, I began the journey of healing and restoration. The scars of my past became testimonies of God's grace.
Today, I serve in a local ministry, helping others who are struggling with similar backgrounds. My life is a testament to the transformative power of faith and the endless possibilities of a life redeemed."Where once there was darkness, now there is light. My past no longer defines me; I am a new creation in Christ."

Halleluja!

Redemption and Family

Three years later, I regained custody of my daughter Nadia. Later, by a miracle, I met my beautiful, God-fearing wife Ingun. We married and have rarely been apart since. I now have the family I always longed for as a child.

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact

• Welcome to my story!
• Lifes CV

• Welcome to my story!
• Lifes CV

Welcome to my story!

I've been asked to share my journey, and the powerful testimony of how God changed my life.

It wasn't easy. My life started with neglect and abuse in South Africa, leading to a downward spiral of addiction, crime, and despair. I felt lost and hopeless, caught in a cycle of darkness that seemed impossible to escape.But God had a plan. He reached into my life at the age of 31, giving me a new chance. Through his love and grace, I found freedom from addiction, destructive habits, and the fear that had haunted me for so long. It was a life-changing transformation that filled me with peace, joy, hope and love.My journey has taken me through many twists and turns, but through it all, God has remained faithful. He's been with me every step of the way, guiding, protecting, and teaching me.
I am forever grateful for the gift of salvation, and I am committed to sharing the same hope and freedom with others. I believe everyone deserves a chance to experience the transformative power of God's love, no matter their past or present struggles.Read on to discover my story, and how God brought me from darkness to light.

From now on

Into a world

Born in Larvik, Norway, on November 20, 1960, my mother soon departed for South Africa, returning to her parents for reasons unknown to me. At that time, she was pregnant with my sister, Solveig, while our father also a sailor, was to join us later. They traveled separately by ship, which must have been a challenging experience for both of them.They attempted to establish a life in Cape Town but faced significant difficulties adapting to a new culture, transitioning from Norway to Africa. The life of a sailor is inherently restless, and the call of the sea ultimately led our father to leave, marking the end of their relationship.Consequently, my mother found herself alone with two children in her early twenties, a challenging situation for a young woman yearning for freedom. She reverted to her previous lifestyle, which included drinking and its associated troubles. Strained relations with her parents exacerbated her situation, leading her to the streets of Cape Town, where she fell into a dire state.Ultimately, we were abandoned by our parents after Solveig's birth and left at an orphanage in Cape Town. I am uncertain how long we remained there until our grandparents eventually took us into their home.
The truth was never disclosed to us, as we were deemed too young to understand. The burden of guilt and shame was difficult to bear, yet it was never our responsibility.I remember her as someone who occasionally came to spend the night, entering through the bedroom window, often resulting in conflicts with her mother. My grandmother was a fierce individual, quick to react in ways she likely regretted later.My mother eventually felt the need to escape, disappearing for many years before returning with a new child, Shaun. His father was a severe alcoholic, often referred to as "white trash," a term denoting a failure in society.Short while after she disappeared again, and years later returned with her new family, we were never to be included in her life.Years later, I learned from Shaun the eldest of three brothers and our little sister, that during her drunken episodes, my mother had mentioned having another child in her teenage years, a truth that was also concealed from us.
There were whispers of an older brother or sister somewhere in the world. Interestingly, even while living with my grandparents, they never alluded to this child.

Childcare

During that period, our grandparents had to toil relentlessly to make ends meet in a foreign land. My grandfather embarked on a new career at the city power station, as opportunities in the music industry in Cape Town were scarce. My grandmother found employment as a saleswoman in a clothing store.
Throughout those years, we were cared for by maids, who were often local coloured people, inexpensive labor. However, when left alone with them, they had the freedom to act as they pleased. Their primary responsibilities included looking after us children, which encompassed feeding and cleaning, among other tasks. They also had to manage household chores and prepare dinner before our grandparents returned from work.
Unfortunately, these caregivers rarely stayed long, as they often resorted to theft and exhibited little concern for our well-being. After all, why would they care? They were themselves victims of the oppressive apartheid regime.
Our grandparents had to leave home early to catch the train into the city for work. They had no family or close friends to rely on in this foreign environment, a situation I can relate to from my own experience in Norway. Trusting that someone would come to the house each day was a challenge, especially in an era without mobile phones.
We often found ourselves confined to a baby chair for extended periods, sometimes up to ten hours, left in soiled diapers and hungry, with no one to attend to our needs. Yet, I firmly believe that God witnessed our suffering and saw our tears.
I can even recall instances of sexual abuse that began when I was around five years old, perpetra ted by a young couple. At times, we went without food, as our meals were given to or shared with their children, who accompanied them. What could one expect from individuals who were impoverished and underpaid? They took whatever they could.

Meaningless Existence

Throughout my childhood, I often contemplated ending my life. I recall an incident where I attempted to leap from a cupboard onto a pair of scissors, using sheets to elevate the scissors on the bed.On other occasions, I ran away from home; once, I was discovered riding my bicycle with training wheels along the motorway at night, long before I was of school age. I felt an overwhelming urge to escape.Life appeared profoundly unjust and distressing, and I yearned for my parents. I despised my existence. What did we do wrong to deserve this life.

Why Education?

The year I was set to begin school, my grandmother made the decision to leave her job to care for us, a choice that must have posed significant challenges for my family due to the reduced income.From my very first day at school, I developed a strong aversion to it and frequently attempted to flee. I was bullied from the outset, a frail boy with freckles and a name that myself and others struggled to pronounce, hailing from a divorced family, which was uncommon at that time.Additionally, I lacked basic literacy skills and was under-stimulated due to neglect. Our inability to afford new school uniforms further fueled the bullying, as did the fact that I lived with elderly grandparents.I never grasped the purpose of education. All I desired was the freedom to play; was that truly a crime? Back then, it certainly seemed to be.Even during my first year, I found myself in the principal's office, receiving corporal punishment (a maximum of six strokes), which was merely the beginning of a series of such experiences throughout my schooling.I ultimately failed my first year and was forced to repeat it, a humiliating experience for a seven-year-old. I felt as though the teachers held a disdain for me, and my grandparents were never available to participate in school meetings. It was a dreadful experience to be left behind, especially knowing that my classmates were younger, and even my little sister was now at the same academic level.I recall being taken to the hospital to have all my baby teeth extracted, as my grandparents could not afford to stay awake with me during my toothaches due to their work commitments. Being toothless became yet another reason for me to be bullied at school.Subsequently, I resorted to stealing pens and sharpeners from my classmates, which ultimately led to my discovery. The teachers visited our home to retrieve the stolen items I had concealed atop my wardrobe. They requested that my grandparents impose punishment on me for my actions.I did everything possible to avoid returning home after school, neglecting my homework and frequently finding myself in trouble. I began stealing small items from local stores, such as candy and matches.
However, this was merely the beginning; I escalated to stealing larger and more valuable items, breaking into buildings and clubhouses to vandalize and take what I wanted. I felt no fear; it was thrilling and addictive.I even started several significant forest and bush fires in the area. The police eventually came to our home to warn my grandparents, insisting that they discipline me severely. I was out of control, acting without thought.At the age of eleven, I had to repeat the same year in primary school for the second time. I felt like a foolish failure, unable to grasp what was happening in class due to my dyslexia and lack of interest.Now, I was two years older than my classmates, which was deeply embarrassing, and I struggled with the shame of it all. While my peers were advancing to high school, I still had two years left in primary school, feeling as though I would be an adult before I ever graduated.I remember getting into fights with high school boys while still in primary school because they mocked me for my perceived failures.Once again, I returned home with a torn uniform and missing buttons on my shirt, which led to yet another confrontation with my grandmother.
The cycle of trouble seemed never-ending.

First encounter

As a young child, I was compelled to participate in the Roman Catholic tradition, attending catechism classes on Saturday mornings and church services every Sunday. The catechism sessions held at the monastery on certain Saturdays resembled a form of Sunday school, where scary nuns and priests donned black garments, and the atmosphere within the buildings was often cold and eerie.However, one particular Saturday during catechism, we were shown an old black-and-white film that profoundly impacted my life. The narrative centered around a young orphan boy residing in a monastery. He was frequently bullied and unjustly blamed for the misdeeds of other boys. In search of solace, he discovered a hiding spot in a dusty, cluttered loft that served as a storage area, filled with various church items, including chairs, tables, and even a life-sized crucifix.On one occasion, while the boy sat in that loft, overwhelmed with sorrow, something extraordinary occurred. The figure of Jesus on the crucifix came to life, lifted His head, and gazed at the boy. As He spoke, my heart raced, and I realized that Jesus was indeed real and alive. It felt as though He was addressing my very existence, opening my eyes and instilling a deep belief in God within my heart.At that moment, I became certain that Jesus would always look after me in some manner. My faith was firmly established in Him, and I knew I could never doubt His existence, regardless of the circumstances.

Reckless, rebellious boy

The government initiated the construction of a new highway just up the road from our location, cutting through the boundary that separated the white community from the colored community.During the excavation process, a substantial ditch was created for the highway, which subsequently filled with winter rains, transforming it into a lake. We constructed rafts from polystyrene sheets and engaged in imaginative play as pirates, with the colored children.We engaged in mock battles using clay balls attached to sticks, which were flicked like a catapult. These projectiles had considerable range and could inflict significant pain upon impact.There are troubling memories associated with how the colored community was treated; they were abruptly removed from the area, and a few of them had been our friends.Over time, I developed a fascination for exploring their abandoned homes, which were poorly constructed and easily destructible.
At that age, I was unaware of apartheid and the broader national tragedies. However, as our white neighborhoods expanded, the local residents were increasingly marginalized.

Adventurous spirit

At the end of the road stood an old winery featuring a tower (Medieval Castle), which was in such disrepair that it was surrounded by a fence to prevent entry.The government’s waterworks offices were located nearby, resulting in considerable activity in the area, in addition to the presence of watchmen. This heightened the risk of trespassing, yet I discovered a means of access. Inside the tower, an old wooden staircase spiraled upward along the walls, extending about eight stories high.Several steps were broken and missing, and the structure appeared precarious, ready to collapse at any moment.Pigeons inhabited the space, easily startled and capable of alerting the watchmen. At the top, one had to leap over a gap that extended downwards, a thrilling yet daunting experience.I spent considerable time there, often accompanied by a friend. I relished the thrill and excitement of engaging in activities deemed forbidden.
Today, there is no trace of the old tower.

First arrest

At the age of eleven, I found myself apprehended while attempting to break into a man's house through the roof, mistakenly believing it to be unoccupied.My intention was to seek adventure in the vicinity of an old winery located nearby. Inside one of the storage rooms, I discovered two cars—a sports car and a vintage model—which I inadvertently damaged. The thrill of the act, coupled with a sense of danger, fueled my actions.As I descended onto the table in the living room through the opening I had created, the homeowner appeared, brandishing a large machete and visibly furious. He transported me to the police station, insisting on my incarceration.In a moment of panic, I provided a false name and address, inadvertently implicating an innocent individual named Gerald. As a result, Gerald faced significant repercussions, including punishment from his father due to my misdeeds.I escaped with minimal consequences but never returned to that house again.

Burning desire

My initial experience with fire occurred in my bedroom when I ignited my toy box. Upon hearing my grandmother approaching, I panicked and shoved the box under the bed, leading to my bed and curtains catching fire by the time she entered the room. This incident resulted in a severe reprimand.On another occasion, I stole matches from a store and, while playing in a forest where numerous pine trees had been felled for a library construction, I decided to ignite a pile of logs. The flames quickly escalated, and I fled home, pretending nothing had transpired.However, someone witnessed the event, and municipal authorities arrived at my home, demanding punishment in front of my grandparents. It took eight fire engines to extinguish the blaze and protect the new library.Another incident occurred on my way home from school when I noticed resin oozing from a large pine tree near the tennis courts in Meadowridge. I lit it, and the flames rapidly engulfed the tree, resulting in a widespread fire. This experience was terrifying, yet I managed to evade any consequences.On another occasion, we engaged in the reckless act of playing with matches in a parched field of tall grass. As we carelessly flicked the ignited matches into the dry vegetation, a sudden gust of wind ignited a fire that rapidly spread throughout the area.Tragically, someone lost their dog that day. After the fire brigade arrived, we returned to assist in extinguishing the flames, fully aware that Stephen's parents were aware of our involvement.

Itchy fingers

I recall the incident of breaking into the Scout club located on Ladies Mile Road, where I managed to gain entry by climbing onto the roof.Inside, I discovered a storage room filled with sweets and cola, which felt like paradise during that time. I took some sweets to school, which temporarily won me friends.I returned several times until they eventually discovered the break-in and secured the windows.My foray into crime began at an early age, well before I turned fourteen.I was adept at concealing my activities, feeling neither guilt nor remorse. I do not believe I possessed the intelligence to have a conscience, and I perceived nothing wrong in my actions.I was capable of lying, stealing, and deceiving, showing no respect for others or their belongings. I felt invincible, presenting an innocent facade.

A new beginning

During my teenage years, I encountered various denominations that were markedly different from what I had previously known. We were permitted to attend youth camps with friends and visit other church youth groups, such as the Methodists and Baptists.These youth camps served primarily as opportunities to forge new friendships; I never engaged deeply with the evangelical aspects. They were excellent venues for meeting girls and making acquaintances.At the age of fifteen, I left my grandparents in Cape Town to live with my mother and her new family in Johannesburg, specifically on 8th Avenue in Bezuidenhout Valley. This transition felt like a fresh start, and I sensed that life held new meaning.That summer was the most enjoyable of my life; two lovely girls lived across the street and expressed a desire to befriend me. My new best friend, Vanessa, introduced me to music and romance, and I fondly remember her as the one who gave me my first kiss. Although she was my first girlfriend, I was still quite immature and lacked understanding.I later enrolled at Queens High, where I joined the first rugby team, gaining popularity and numerous friends. Then, quite suddenly, we moved to Kensington, a transition I barely recall.One day, I accompanied my mother and Jack to The Valley Baptist Church in Johannesburg. The sermons were filled with passion and energy, and I sat in awe during the services, which were a stark contrast to my experiences in the Catholic Church.Pastor Piesley possessed a deep concern for the lost, a sentiment shared by the congregation. My experiences at summer camp were among the most memorable of my youth; I received my own Bible and even took the initiative to underline several verses.One day, while riding the bus to Queens High School, a fellow student stole my pack of ten cigarettes. A few days later, he approached me, visibly distressed, confessing that he felt guilty for stealing from a Christian. He expressed a desire to be saved that very day, so after school, we made our way to the pastor's house. We prayed for him in the garden, and he accepted salvation.I recall that one of the elders present gifted me a New Testament Bible intended for soul winners, which I still possess. This marked the first occasion on which I led someone to Jesus; his name was Stephen Tayler, and I believe he eventually returned to England. I often think of him and hope he continues to serve the Lord.Later, after a rugby match, my mother informed me of my grandfather's passing. That evening, we traveled to Cape Town to be with my sister and grandmother, and it felt as though my life had come to an end.From that moment on, my life began to descend into a troubling path, as I was told that had I not left Cape Town, my grandfather would still be alive, and that I had broken his heart.

Bad decisions

Following my grandfather's funeral and returning to a place filled with memories, life appeared devoid of purpose; my days of glory seemed to have concluded.I enrolled at Norman Henshilwood High School, seeking an escape from the familiar faces of my childhood. This institution offered a more liberated atmosphere, allowing me to reinvent myself in anonymity.As the first year of high school progressed, everything appeared to be going smoothly. Despite the requirement to engage in sports, I had no desire to participate and found myself disliking school once more.

Higher, high

I recall the initiation into smoking, which initially brought me a sense of pleasure, compelling me to resort to theft for funds to purchase cigarettes.Shortly thereafter, while playing pinball, some individuals approached and noticed the yellow tint of nicotine on my fingers. When they inquired if I smoked cannabis, I confidently affirmed, and from that moment, there was no turning back. I had finally discovered something that filled the void in my life, along with a host of new and intriguing friends.At school, I gained popularity among various gangs, earning a reputation for being quite rebellious. I possessed a creatively mischievous spirit and exhibited a disregard for both life and death. While most of my companions were affiliated with 'The Mongrels,' I preferred to operate independently, pursuing my own path. I would wander aimlessly until the early hours of the morning, resisting the urge to sleep. It was as if I were in a trance, endlessly walking.I remember the local African community whispering as I passed them on the streets, with some even remarking that I had the eyes of the Devil. I harbored deep-seated prejudices, harboring animosity towards everyone, and full of hate.

My mom and her new family relocated to Muizenberg, where I was granted access to a spare room situated in the back garden. In that environment, I formed numerous new friendships and engaged in excessive cannabis use. I left school at the age of sixteen, identifying as a drifter and beach bum.I resorted to begging for money on the streets and at train stations, fashioned cigarettes from discarded butts, pilfered milk money from other homes, and committed some burglaries. I would often hitch rides or sneak onto trains, even occasionally clinging to the exterior.Life often felt like a party we wandered into without an invitation. We were nothing like the others—wild, careless misfits. Somehow we were still popular at the discos, always flanked by beautiful girls, though never regarded as serious partners.We carried the raw spirit of 1970s headbangers: living in altered states, indifferent to fashion, and untouched by responsibility.Much of my time was spent fishing, which resulted in my jeans being perpetually dirty, as I had an aversion to clean clothing.This way of life was destined to change, as I had enlisted in the army without fully comprehending what that entailed.

Muizenberg dayz

Muizenberg holds a significant place in my memories, deeply intertwined with my past. We resided in a brown house adjacent to the vlei, making it a natural setting for fishing and enjoying the beach.Throughout the week, I would often spend my time at the Majestic playing pinball or visiting friends' homes. Occasionally, my day would commence with wine on the beach adjacent to the Balmoral Hotel, a popular morning gathering spot where we would share wine and partake in a pipe.I fondly recall some old friends from that era. I would spend time with Glen and Greg Bok, along with Rod, who resided with them. Others included Aape, Willy, Careck Auld, David Redman, Herbie Meeck, Jimmy the Bullshiter, the eccentric David Carew, and Shawn McGee. I often reminisce about those days filled with smoking parcels of ‘dagga’ while enjoying great music. The soundtrack of our lives included Deep Purple, Led Zeppelin, Bob Marley, Pink Floyd, Uriah Heep, and, if fortune smiled upon us, Robin Auld performing on the front porch. We would also gather at the pavilion to play putt-putt after hours.

Near the station, there was an individual who had a circus trapeze in his garden. I remember hanging upside down on it, completely inebriated, watching the trains pass by with Herbie, Glen, Careck, and Aap. It seemed that there was always something happening during those days.I recall leaving all of that behind to join the army, traveling on the troop train with Rod, which turned out to be the last time I saw him. I encountered Jimmy on the border; he was adept at getting what he desired and seemed to enjoy army life. After my service, two years, I returned to Muizenberg, but it felt as though everything had changed—perhaps it was I who had changed.

Bully the dog

Bully was my cherished dog, a white mix resembling a wolf. We were inseparable; I often wore dirty jeans, a green parka jacket, and a light blue woolen cap, carrying a stick as I walked.He would come running at the sound of my whistle, embodying true companionship.Many expressed interest in purchasing him, but he was devoted solely to me.I recall an incident when I accidentally locked him in the restroom at Muizenberg station while we attended the 3 Arts midnight movies. Remarkably, he remained there till the following evening, having been forgotten, yet his affection for me never wavered.I often explored the mountains alone, remembering adventures in the caves where I had to crawl on my stomach, leaving candles behind to light my way back out.The mountains held many dangers—homeless people, venomous snakes and spiders, baboons, and more.

Jack Veale, stepfather

Jack, affectionately known as Gunk, was my mother’s boyfriend , that time, they married later, together we embraced the life of fishermen. We spent considerable time around the vlei, fishing to provide for the familiy, with my mother being quite skilled at making fish cakes.Occasionally, we would fish through the night, sharing a jug of wine and celebrating each catch with a toast. Our evenings were filled with stories, as he recounted his experiences as a street fighter, becoming a father figure to me and inspiring my interest in the Gospel.Daily, I would venture into the vlei to pump prawns for bait, an illegal yet exhilarating activity. I attracted numerous customers and earned some pocket money. This income was essential for my weekend outings to discotheques at Strandfontein beach club and Fishhook beach. Indeed, those were remarkable times.

Border War 1978 – 1980

In July 1978, I departed from home to join the army. I took the train to the city and gathered at the Cape Town Castle. It was at that moment I realized I was about to embark on what I would later consider the gravest mistake of my life.We were met with shouts and curses, directed to follow orders, stripping us of our freedoms. We were informed that our lives were no longer our own; we had become property of the military, with no possibility of retreat. Just a service number in the system.At the same time, war was raging on the border with Angola, and we understood that we had been thrown into a world of conflict and violence that was far greater than ourselves.The uncertainty, powerlessness and immediate danger filled every day with a frightening intensity, and no one could escape its grip. Two long years lay ahead of us – with no way back.

Basic Training

A few hours later, we boarded a train to our designated training battalions. We were young men, ranging from seventeen to twenty-five years of age.The following day, we arrived at the 7 South African Infantry Battalion camp in Burkes Luck, located in the northern Transvaal.Within hours, our heads were shaved, and we were outfitted in brown overalls, equipped with full military gear, and thrust into training exercises. With temperatures exceeding 30 degrees Celsius, we found ourselves running through the bush while carrying a telephone pole on our shoulders. What was the purpose of this?
Ah, yes!
The objective was to break us down and instill discipline. It was perhaps the most challenging five months of my life.

First Border Deployment

We had barely completed our basic training when we were dispatched to the border. Our mission took us to South West Africa (Namibia) and Angola, amidst the civil war involving SWAPO, UNITA, MPLA, and FNLA.
The conflict drew in various international forces, including Cubans, Chinese, East Germans, Russians, and mercenaries.The local black African population found themselves caught in the crossfire, used as pawns by their oppressors. The environment was scorching and teeming with wildlife, and we were warned that a terrorist lurked behind every rock.Our assignment on the Namibian side was to safeguard South African interests against the infiltration of terrorists who were smuggling weapons and attacking innocent farmers and their families.Our initial six-month border duty took place in Tsumeb and Tsintsabis, where we patrolled the region and were stationed at farms and schools to ensure their safety.We encountered the enemy on several occasions, and fortunately, I was not involved in any landmine explosions that occurred nearly every day.

Second tour

The subsequent deployment lasted six months in Rundu and Caprivi, during which we conducted patrols in the no man's land region and searched the border for tracks.Our patrols along the Okavango River included encounters with the enemy across the river, resulting in significant casualties that day for the enemy. This experience marked my first exposure to combat and remains etched in my memory.The significance of this area resonates deeply within me, and I often wish to return.

Last tour

Our last mission took us to one of the most dangerous regions, Ondangwa and Oshakati, and we even ventured into Angola – an area where every decision could be the difference between life and death.We spent our days constantly patrolling, always on guard, with tension and fear hanging over us like a heavy blanket.For a whole week, we were stationed at the top of a water tower, exposed to the relentless heat of the sun during the day and the bitter cold at night. From this high vantage point, we had a view of the endless landscape and could see the enemy's movements from a long distance.Rockets were fired from Angola towards South West Africa, exploding on the distant horizon, and every spark and flash of light was a frightening reminder of how close we were to death.Every day on the water tower was an exercise in patience, vigilance and mental strength. Adrenaline pumped through our bodies, and every moment could be critical.We knew we were small pieces in a much bigger game, but the responsibility and danger felt immediate, intense and all-consuming.It was a time that tested our limits, both physically and mentally, and left an indelible impression of what war really meant.

Terrible accident

A tragic incident occurred while we were gathering wood for a fire; we witnessed a group of boys herding cattle across the border from South West Africa into Angola.Accompanied by Alwin, as we were never permitted to wander alone, we shouted a warning to the boys and fired shots over their heads to frighten them. Unfortunately, one boy, was struck in the back of the head.He lay there, gravely injured, and we were faced with a dire situation. One shot concluded his pain, leaving us with scars that would last a lifetime.This was the first moment I found myself pleading with God for help, fearing we might lose our sanity due to this incident.

No man's land

Along the border between Angola and South West Africa lay a belt approximately one kilometre wide. A no man's land. The area was desolate and quiet, but filled with hidden danger. At the very edge of the border with Angola lay a five-metre-wide strip of sand behind a fence.During our patrols, we dragged a tree behind a Buffle to sweep the strip. It was a simple method, but effective. The sand revealed everything. The footprints of those who attempted to cross the border into South West Africa remained visible and could be easily read, revealing the time of day, how many there were and the weight they were carrying.This was part of our daily routine. We spent about one week each month at the base camp. There we could wash ourselves and our clothes, sleep in a camp bed, perhaps receive a letter or parcel from home, and gather our thoughts. In the camp, we had to take turns on guard duty, clean up and perform many other tasks that needed to be done. It was almost better to be out in the bush on patrol, because there weren't so many duties and other authorities to deal with.The rest of the time we were stationed in the bush during our six-month tour of duty. There were many dangers in the bush, both from terrorists who were active at night and dangerous animals such as lions, snakes, spiders, etc. I still shake my shoes before putting them on in case there is a scorpion or something like that.Early one morning while we were at base, we were assigned the task of sweeping a road for landmines. Such assignments required our full attention. One wrong step could cost lives. As we worked our way cautiously forward, a man suddenly came running towards us. He was clearly shaken and told us that he had seen a man placing a landmine on the sandy gravel road ahead of us.We stopped immediately and searched the area thoroughly. After a while, we found the mine. When we began to dig carefully around it, we discovered that it was connected to a series of other mines. Our entire section, twelve men, was standing nearby. None of us knew at the time that this mine was connected to two others, laid out to cause maximum destruction. Landmines are deadly in themselves. The thought of what could have happened has stayed with me ever since.There are moments in life when you realise in hindsight how small the margin was. How little separated life from death. This was one such moment.I can only explain it as grace. I believe with all my heart that God intervened and spared our lives that day. Not because we were better than others, but because in His wisdom and mercy He chose to preserve us.

Going home

As our seven-month tour drew to a close, our base camp was struck by Russian rockets, hitting the storage bunker where my belongings were kept. I lost my South African ID card and several rolls of film.We were now on our way home, no longer boys, but changed individuals, marked by our experiences for life.

Believe and be Baptized! – 1980

One Friday evening, shortly after returning home from military service, I was walking along the road with the intention of purchasing drugs.
Suddenly, I felt an overwhelming force from God that compelled me to turn back towards a church I had just passed. Upon entering, I was taken aback by the lively atmosphere; people were raising their hands and speaking in various languages. I found a seat towards the back, but before I could fully comprehend the situation, I noticed something on the wall at the front of the congregation that would profoundly alter the course of my life.For a brief moment, I perceived what appeared to be a film projected onto the wall, which was draped with a curtain. However, I could distinctly see a hill adorned with three crosses, radiating a brilliant white light. As the congregation engaged in prayer and worship, I felt compelled to approach the front to discern the nature of what I had witnessed. I was curious if they were attempting to deceive me with visual effects. When I shared my experience, their excitement was palpable, and they inquired if I wished to be saved.Saved? I was puzzled by their terminology, but before I could respond, they placed their hands on me and began to pray fervently.
Following this, they asked if I had been baptized. Baptized? I had never encountered that concept before, so I agreed to participate.
The following week, I was scheduled to return for my baptism. I invited my grandmother, who, being Catholic, expressed her disapproval and cautioned me against proceeding. I then asked my mother and my stepfather, Uncle Jack, to join me; however, my mother was unavailable. Uncle Jack, a believer himself but not yet baptized, agreed to attend with my sister Solveig.I donned white garments in preparation for the baptism and was escorted to a room at the front of the building, where I entered the water alongside another individual. As the curtain separating the congregation was drawn back, I was delighted to see Uncle Jack seated among the congregation.The very spot where I had experienced my vision was the same location where I was baptized. And just like that, it was accomplished, though I did not fully grasp the significance of what had transpired.Upon returning home to my grandmother, Nana, I found her visibly distressed upon noticing my damp underwear. She expressed her disapproval, stating that my actions were regrettable and that the Catholic Church would not approve.
However, for the first time, I experienced a profound sense of tranquility, feeling that the events unfolding in my life were entirely appropriate.Uncle Jack was taken aback and remarked that when I emerged from the water, my face radiated like that of an angel.This newfound clarity ignited a desire within me to connect with fellow Christians. Within a week, I discarded my cigarettes into the sea and joined a group dedicated to reaching out to those in need in the slums.A significant shift occurred in my life shortly thereafter, as my father's ship arrived in South Africa the following week. After nineteen years, he finally reached out to me, inviting me to join him on the ship and offering a fresh start. With no job and lacking ambition, I accepted his offer.I vividly recall informing the church elders of my decision to leave South Africa to become a sailor and explore the world. They laid their hands on me, praying for divine guidance and protection during my travels.
They encouraged me to share my experiences with Jesus with others around the globe.

Derailed

I had just returned home after two years at war. Not long before, I had had an encounter with God and been baptised in water. Suddenly, my whole life lay ahead of me again. I had survived, I was home, and everything felt possible. It was exciting – almost overwhelming.An impulsive decision
I had only been home for a couple of weeks when this incident occurred. So much had already changed in my life, and then I decided to go back to Muizenberg to meet some old acquaintances. At that time, I usually travelled by train or hitchhiked. Sometimes I used to hang on to the outside of the train to avoid paying for a ticket. It was usually no more than a kilometre between stations, and it was a common sight in Cape Town – people climbing onto the roof, which was called ‘train surfing’.At the station, I met a girl I had gone to primary school with. She was going in the opposite direction to the city. I went into the station building to buy a ticket, and before I was done, she shouted that my train was coming. I took the ticket and ran out. I knew the train would arrive at the platform on the other side. Instead of taking the underpass, I impulsively jumped down onto the tracks to cross over – I had done this so many times before. It is about 120 centimetres down to the track.The miracle on the tracks
I saw the train coming – maybe seventy metres away – and hurried to jump onto the platform on the other side. I missed. My knee hit the edge of the platform, and I fell backwards onto the tracks. The train honked loudly. I jumped up, and the next moment I was lying on my side, as if I were being held fast on the platform. I could not move. It was as if an invisible hand was holding me while the train raced past at high speed – just centimetres from my body. If I had been able to move, the vacuum created by the train's speed would have been enough to pull me under.I heard the girl scream, as if she had just seen me get killed. When the train had passed, I got up, trembling and shaking, fully aware that I should not have survived. There was no physical explanation for how I had got up onto the platform. I knew without a doubt that I had been carried and held there – by God, or by one of his angels. It was the same express train that had killed someone I knew from school a few years earlier.A new beginning
I had just come home from the war. I had just given my life to Jesus. And now I believed, once again, that I was immortal. God was going to have his hands full with me. I really needed someone to look after me.When I finally arrived in Muizenberg and went to the places I used to go, and met people I knew I had once hung out with, I realised that something had changed. The war had changed me. God had changed me. And while I had been away, it seemed as if time had stood still for everyone else. I had to get away from here, I had to move on. I was no longer the same person who had left two years earlier.

A New Beginning – 1980

After a span of nineteen years, my father arrived with promises of a fresh start and a family awaiting me in Norway.All that was required of me was to arrange my documentation and receive the necessary vaccinations.My grandmother expressed immense joy for my upcoming journey, and I felt a surge of excitement. I believed I was merely embarking on a temporary adventure to work on ships and explore the world.I boarded the plane to Durban, where I was to reunite with my father and embark on the ship. Unbeknownst to me, my father had taken measures at customs that effectively eliminated any possibility of my returning to South Africa.With my South African identification card and documents destroyed at the border, I found myself unable to return home, now requiring a visa for entry.Departing from Durban harbor was a poignant experience; I pondered how long it would be before I would see my family again, a sense of unease settling in.I was entering a new world filled with unfamiliar people, a foreign language, and a new culture, all while feeling isolated.My father was well-regarded among the crew, yet he harbored a significant fondness for vodka. After work, we would spend time in his cabin drinking, during which he would share stories about his new family.It did not take long for him to attempt to mold me into his image, insisting that I shave my mustache if I wished to be accepted into his family. He seemed oblivious to my identity, neglecting to recognize that he was the one who had distanced himself from his own family.I refused to tolerate this treatment, and at the next port, I bid farewell to my supposed salvation and sought solace in marijuana, the only comfort I knew that worked.This decision involved one of the crew members, leading to significant trouble for him. My father came to regret his decision to take me away from South Africa without understanding who I truly was, expecting me to conform to his ideals and those of other Norwegian boys. He came too late.In Holland, the ship was assigned to participate in NATO maneuvers in the North Sea. During this period, I was not permitted on board, so I was sent onward to Norway.I vividly recall my arrival at Fornebu airport and taking a taxi to the central train station in Oslo. There, I boarded a train to Larvik to meet a family I had only seen in photographs.Reidun, my father's new wife, was present to greet me, though she spoke only a limited amount of English. It must have been an unusual experience for her as well, considering she was only a few years my senior.Their home evoked memories of "The Sound of Music," as everything was impeccably organized, and my new brothers seemed conditioned to respond to our father's commands. He was a tyrant, and everyone appeared apprehensive about displeasing him, which starkly contrasted with the persona he displayed to his friends on the ships.
I found myself eating hamburgers almost daily, as she was unaware of my other preferences.I also met my father's parents and his sister, who could not communicate in English. In an attempt to make me happy, they brought me beer.Over the years, they had tried to maintain contact by sending Christmas cards, and upon our confirmation, they gifted us jewelry. At least their efforts were evident; my father, on the other hand, never sent a single card.Reidun's younger sister, Anita, was exceptionally kind. She and her boyfriend took me on tours of the local attractions. Anita was fluent in English, which allowed us to spend considerable time together.A few weeks later, when my father returned home, we visited the government offices to facilitate my settlement as a Norwegian citizen. I felt a surge of anger when they insisted I undertake national service again, disregarding the fact that I had just returned from a war.
However, I learned that if I worked as a seaman in international waters for the next five years, I could be exempted.The following week, I departed Norway for Miami, embarking on my first genuine job as a seaman. It was a relief to distance myself from my father, as our relationship was strained.He was particularly upset about the expenses I incurred, such as train and taxi fares to the airport.

The world is indeed quite small.

During my initial week in Fredrikstad, I found myself in a bar alongside several fellow sailors. A Norwegian gentleman inquired about my place of origin, and upon sharing it, he excused himself to make a phone call to a friend.He then invited me to engage in conversation with this friend. To my surprise, I soon found myself speaking with a young woman who had just returned to Norway from Cape Town.Remarkably, she had an aunt residing in the same neighborhood where I was raised, and she had also been engaged to a boy who played soccer with me on the under-sixteen team coached by my grandfather. If that isn’t peculiar, I am uncertain what is.Her name is Joy; her mother hails from Cape Town, while her father was a Norwegian whaler. Joy embodies faithfulness and love, always giving selflessly without expectation.My life would likely have taken a disastrous turn had it not been for her support. She was employed at the local bank.
Joy would often appear unexpectedly, requesting to review my bills and important documents. I never grasped, nor did I attempt to comprehend, that aspect of life, resulting in a chaotic accumulation of papers. She consistently went out of her way to assist me in organizing my affairs, a recurring theme in our interactions.Due to my lifestyle, I frequently spent beyond my means, took out loans without collateral, and purchased items on credit without repayment, all while harboring the notion that I could simply escape if my situation worsened.She even arranged for me to secure an apartment in town with some friends of her mother, who were also from Cape Town. These elderly individuals had lived through the war and imposed numerous rules for residing in their home.While we maintained a cordial relationship, my lifestyle made it challenging for me to stay there, and I believe they were relieved to see me go.One day, Joy visited a house that was set to be auctioned. She believed that I could handle the responsibility of owning a home and that it would be a valuable lesson for me.To my surprise, I won the auction and purchased the house without ever stepping inside to inspect it. I was drawn to it because it featured a new roof, was constructed of brick, and was conveniently located near a bus stop.This house became my own sanctuary, free from external control. I even displayed my South African flag on national holidays. It is truly mine, and I owe my gratitude to Joy.
I will always appreciate her kindness towards someone who felt lost in an strange land.

Rebellion.

Rotterdam 1982
I resided in an apartment in Fredrikstad with my girlfriend, with whom I had reconciled. The expectation was that my first paycheck would be sent to her to cover rent and other expenses.
However, that evening, I received a fax from her indicating that she had left to join another ship at sea.After consuming a few drinks, I found myself walking along the pier towards the city, filled with anger. I resolved to spend the rent money on drugs and a tattoo when, unexpectedly, I felt a divine presence urging me not to proceed, advising against marking my body in such a manner.In defiance, I raised my fist to the heavens and proclaimed, “I will do as I please.” I went ahead and got tattooed, marking the beginning of a series of tattoos, each carrying personal significance. My ambition was to cover my body entirely.I took great pride in them and often showcased them, feeling no shame.
While in Texas, I received a certificate stating that my new tattoo was guaranteed for ten years post-mortem.After five months at sea, I returned to Fredrikstad, expecting my girlfriend to arrive a week later. That week turned into two, during which I squandered a considerable amount on drugs and a hedonistic lifestyle until she finally returned.She appeared emotionally distant, and the following morning, I learned that she had been assaulted and raped while visiting another ship in port. My ill-chosen words led to my expulsion from our home, and I found myself on a downward spiral again.Being perpetually high dulled many of my emotions, prompting me to leave after a few days to join another ship.

Divine Intervention

In 1982, I found myself in a state of despair, grappling with the aftermath of a disastrous relationship.
Stranded in a foreign country, I felt utterly alone, with no one to turn to for support.Reluctantly, I sought assistance from my father, as the government refused to aid me due to my inability to communicate in the local language and my origins from apartheid South Africa.
Isolated and disoriented,I was relieved when my father arranged for me to board a ship within a few days.However, my relief was short-lived; shortly after, I received a letter from him expressing his disappointment and instructing me never to return to his home and family.In a moment of despair, I turned to alcohol and began to contemplate finally ending my life. I filled my pockets with heavy bolts and shackles to weigh myself down and sat on the edge of the gangway, drunk and despondent, ready to plunge into the water.Then, unexpectedly, a taxi boat appeared. I waved it in and went ashore, clutching the bottle of whisky, overwhelmed by anger at what felt like a meaningless existence and questioning the purpose of my life.As I sat on the beach, where drinking was not prohibited in this Muslim country, my anger boiled over.When a group of British marines approached and made an insensitive remark, I was provoked into a violent confrontation, which escalated to the point that the Jordanian military police had to intervene.I found myself imprisoned in a dark dungeon, surrounded by unsavory individuals. Hours later, I was escorted down a corridor at gunpoint and brought into a room filled with military officials.Handcuffed and battered, I stood before them in nothing but jeans, harboring disdain for my captors, still clinging to a sense of invincibility.However, during my trial, the conversation unexpectedly shifted. I began to share my experiences with Jesus, recounting a vision I had and my baptism, despite my limited knowledge of the Bible.
Then, in an instant, everything changed—what had just transpired?
I lost consciousness entirely.Today, I firmly believe in divine intervention, and on that day, I witnessed the hand of the one true God come to my aid. There was no chance that those individuals would allow me to escape. It was not uncommon for bodies to end up in the sea or to vanish without a trace.In the next moment, I found myself in the back of a jeep with several soldiers, who then pushed me out while the vehicle was still in motion. They discarded me in the harbor area, hoping I would make my way to my ship.I was barefoot, clad only in a pair of jeans, and extremely thirsty. Instead, I walked back to the hotel resorts to quench my thirst, now pondering what had transpired over the past few days. However, my memory was a complete void.I returned to the harbor area, only to find that I had just missed the last taxi boat of the evening, which departed right in front of me. I shouted for it to return, but received only an obscene gesture in response.I hurried up the steel stairs behind me to the harbor tower, where I could oversee the area. Upon entering the room, I implored the man inside to call the taxi boat back for me. He laughed and refused to assist.At that moment, another man entered the room and locked the door behind him. Recognizing the dire situation, I lost my composure, seized a chair, and hurled it through the window. Grabbing another chair, I threatened to inflict harm on the two men, feeling like a cornered animal with nothing to lose.They eventually called the taxi boat and allowed me to leave. As I began to descend the stairs, they started spitting on me. Infuriated, I rushed back up, intent on confronting them, but then I heard the horn of the taxi boat waiting for me. They were fortunate; I needed to escape this place swiftly.Upon my return to the ship, I was summoned to the captain's office. He was visibly upset, as the crew had believed I was dead.They had made attempts to locate me, but to no avail; no one knew my whereabouts. I recounted my ordeal, and since they had known my father for many years, when I presented them with the letter he had sent me, they fully understood my reaction.By the grace of God, I find myself still present, and the journey continues.

In and out it never ends

There were times in my life when I ended up in prison, thankfully only for short sentences, but they were the result of deeper problems within me.I struggled with my attitude and my temper, and those struggles led me into repeated trouble. I did not understand how to take life seriously. I lived impulsively, reacting instead of thinking, and I believed I was untouchable by the outcomes of my choices.My grandfather warned me early on that if I did not change my ways, I would one day destroy my own life or even take someone else’s. At the time, I ignored his words, but as the years passed, I saw how close I came to fulfilling that warning.Looking back now, I see those experiences as wake-up calls. They revealed my need for self-control and, ultimately, transformation. I understood that unchecked anger leads only to ruin. I lacked conscience, and responsibility was never part of my life. I knew things would only get worse with time, but there seemed to be no light at the end of the tunnel. Everything felt hopeless.

A journey back home.

I recall watching the news broadcasts here in Europe concerning South Africa, where the level of propaganda was so overwhelming that discerning truth from falsehood became nearly impossible.Reports indicated that a massacre was imminent, with claims that all white individuals would be slaughtered. My concern for my family and friends compelled me to return home.I exceeded my bank account limit when my salary was deposited, knowing that if I acted swiftly, I could withdraw my entire paycheck at least twice from different ATMs. The following day, I secured a ticket to South Africa and departed.I planned to surprise my grandmother by unexpectedly appearing at her back door with a bottle of scotch whisky. We would share a few drinks and engage in pleasant conversation. She had always treated me with kindness.Just recently, I discovered numerous letters she had written to me during my time at sea. I believe she loved me in her own way, though I failed to recognize it at the time. I never reciprocated her affection, as I was unaware of what love truly meant.
As was often the case, I felt restless and needed to venture out again.
Steven, one of my closest and oldest friends from childhood, shared many of my interests, including the use of marijuana, referred to as 'dagga' in Cape Town.Having been away for several years, I noticed that the landscape had shifted; dagga alone was no longer sufficient unless it was combined with 'mandrax' pills. This new combination offered a heightened experience, albeit a more perilous one. To acquire these substances, we had to venture into Grassy Park, which lay beyond the border into the colored districts of the Southern suburbs.It was a notably hazardous area for white individuals, yet we seldom considered the risks; our primary focus was on obtaining what we desired. We also had acquaintances in these neighborhoods, and much of our success depended on knowing the right people.Life resembled a continuous celebration, and we often felt invincible. There was a particular incident where I found myself in significant trouble, resulting in my imprisonment, while Steven was discovered severely beaten in Grassy Park. It remains a mystery how he managed to survive that ordeal.Years later, Steven tragically lost his life in a motorcycle accident, and I must express how much I miss him. He was genuinely a kind and lovable individual, and it feels profoundly unjust that he is no longer with us. I was the one who wanted to die.

A Narrow Escape

Cádiz, located near the border of Gibraltar, is one of my cherished destinations from the early 1983.I was captivated by the ambiance, the stunning views of Gibraltar, and the invigorating scent of the sea. The local cuisine and coffee were delightful, and the culture was refreshingly relaxed. Making friends was effortless, and the vibrant nightlife, filled with indulgence, was reminiscent of a sin city.During my time there, I lived without regret, harboring secrets about my experiences that I would never disclose.One unforgettable day, I was engaged in a deal with some Spanish individuals. As we were finalizing the transaction, an unexpected hand appeared, snatching the money and fleeing. We pursued him through the streets, and as we descended the stairs leading to a cemetery, an instinctive warning halted me. I immediately stopped and urged my companion to do the same. It was then that I noticed a gang waiting for us within the cemetery. We quickly turned and fled back into the town, with them in hot pursuit.Reflecting on that moment, I often believe it was divine intervention that saved me; had I not hesitated, I might have met a tragic fate. Once again, I was spared for another day.

They had faith in God on my behalf.

After spending several years at sea, I found myself aboard a ship in the Cayman Islands, specifically Cayman Brac.The Caribbean waters here are remarkably clear, even at depths of 100 meters, and incredibly inviting. We often dove off the bridge wing to gain momentum for diving beneath the ship while it was anchored in the bay. However, one day I suffered a ruptured eardrum and had to go ashore for medical attention, resulting in a week-long stay at the hospital.The ship departed, leaving me behind—a new experience that remains etched in my memory. There were no vehicles on the island, so a nurse kindly transported me to the airport on her scooter. The airport consisted of a small landing strip for tiny planes, and I recall sitting on my bag during the flight to Grand Cayman. The subsequent flight to Miami was similarly small; we did not ascend to a great altitude, and the aerial view of the Caribbean and its islands felt surreal.While I was still hospitalized one Sunday morning, a group from a local church visited to fellowship with one of their members, a young man around my age. As I lay in bed assembling a puzzle, an elderly woman approached me, inquiring about my identity and origin. Before long, the entire group gathered around my bed and prayed to God on my behalf. This was an unprecedented experience for me; they were all of African descent, and I could genuinely feel their compassion for me, a stranger with a background shaped by apartheid.Typically, individuals were wary when encountering someone from South Africa, as we were often perceived as racist, which created a palpable tension.Even now, I reflect on that day and wonder if their prayers were instrumental in my salvation.It remains one of those unanswered questions: who was it that prayed for my deliverance?The name of that hospital continues to bring me joy.
FAITH Hospital. Glory!

He never abandoned me – 1985

This was to be my final voyage at sea; I had just boarded the 'MS Vikara' in Sweden. My life was in disarray, so securing employment once more was a welcome relief.As we began our passage into the North Sea en route to Buenos Aires, Argentina, I returned to my cabin that evening after dinner, only to encounter an experience that would profoundly alter my life.Jesus appeared to me! As I closed the door, I was suddenly transported to a different realm. Standing by my bunk, I perceived that I had exited my body and found myself at the feet of Jesus. He was magnificent and radiant, seated upon a throne.
Beside Him stood a well-groomed man, reminiscent of a preacher. Jesus then spoke, inquiring whether I was ready to cease my self-destructive ways and follow Him.
Overcome with emotion, I wept and replied, "Yes." However, I was uncertain how to live for God, as my life was in utter chaos, compounded by my circumstances in a foreign land where I had lost everything.As I looked up, I noticed the other man beginning to walk away. When he glanced back at me, his expression transformed into one of fury and hatred. I recognized him; it was Satan himself.In an instant, I found myself back in my body, shocked and utterly alone.
In my desperation for someone to confide in, I sought out an elderly man from Australia on board. I shared my experience with him, hoping for guidance. He could only inform me that the previous occupant of my cabin had been a reformed alcoholic, whatever that meant.In my despair, I sought solace in whiskey and went to bed.
In the following nights, I was awakened by vivid yet unsettling dreams. I witnessed, in intricate detail, the devastation of the earth.I envisioned myself peering out from a cave on a mountain, where colossal hailstones obliterated everything, reminiscent of images from Hiroshima post-atomic bomb. I beheld storms of such ferocity that they appeared to be funnels drawing everything into the void of outer space.How could anyone endure such cataclysmic storms when all was laid to waste?Why was this revealed to me? Many years later, I encountered these events in the Bible.

Upon arriving in Buenos Aires, the entire crew was to be sent home as the ship had been sold during the journey. We spent the night in a luxurious hotel.There, I found myself in a perilous situation with the drug cartel, facing a gun pointed at me, and I believed my life was at an end. I managed to escape, only to find myself in further danger when the mafia began searching every room in the hotel for me.I was relieved to reach the airport, where I felt a sense of safety.
Returning to Norway, I faced an uncertain future.It would take six more years of hardship before I repented of my sins. God is indeed good.One thing is certain, my friend, whether you believe it or not: I am a living testament to the love of a merciful God, who sent His Son, Jesus, to save us from ourselves and from hell.Years later, Satan attempted to use this experience against me, claiming that what I witnessed was a result of being left behind after the rapture.
He is a liar and the father of all lies, so do not be misled by him. By grace, we are saved, and through His grace, we will persevere. Heaven is our true home.

The day is approaching, and I sincerely hope you are prepared for the rapture.

"But of that day and that hour knoweth no man,
no, not the angels which are in heaven,
neither the Son, but the Father.
Take ye heed, watch and pray:
for ye know not when the time is."
Mark 13:32-33

Jesus will return to gather those who have died in faith and those who are alive and saved.
Are you among them?

Running away - wanting truth

In 1987, I returned to South Africa after spending approximately four years away.During that time, I had been employed in a factory in Fredrikstad, and with my girlfriend expecting a child, I felt the urgent need to escape from everything, I couldn't stand her and was not father material.The relationship was a disaster, I had to run away from it all. I had managed to gather just enough cash for a one-way flight. I had no intention of going back to Norway.My life was in disarray. When I informed my grandmother about the impending arrival of the baby and my desire to flee from my responsibilities, she became extremely upset.The most troubling aspect was my inability to endure my relationship with my girlfriend, compounded by the fact that the pregnancy occurred at an inopportune moment. Our relationship was rooted in desperation rather than love; I was isolated and troubled.My grandmother ultimately purchased a ticket for me to return to Norway, insisting that I must take responsibility for the child.Before my departure, we held a garden party with family members. My mother, Jack, and a few friends attended, and as the evening progressed, the atmosphere became lively with much drinking. However, I felt compelled to disrupt the festivities.There were numerous unresolved questions weighing on my mind, and I sought answers. Why had we been abandoned? What were the reasons behind the secrets and lies?
My frustration with my mother and grandmother escalated, leading to a significant confrontation.The resentment within me intensified, leaving me feeling even more isolated and devoid of identity.I longed to return to Norway, where I felt a sense of belonging. I departed from South Africa with no desire to ever return or to maintain any contact with my family.

Nadia entered our lives.

I returned to Norway to be with my girlfriend Catharina, who was five months pregnant at the time.I regained my previous job and endeavored to make the best of our circumstances. I was employed at her father's sign factory, where I held a stable position in production.During this period, we were still using drugs, but one day Catharina suffered from alcohol poisoning and had to be hospitalized for treatment. I genuinely feared for the baby, but by the grace of God, she recovered.This incident served as a wake-up call for Catharina; she ceased smoking and using drugs, and she managed remarkably well. I became increasingly dedicated to my work.I was working overtime when I received the news that Catharina was in labor, and I arrived at the hospital just in time. I was present throughout the entire birthing process, capturing moments on camera and eagerly anticipating the arrival of our child.A few days prior, while watching the credits roll after a film on television, I had been contemplating a suitable name for my daughter, having learned that we were expecting a girl.The moment she was born, I exclaimed, "It's Nadia." I cannot explain why that name came to me, but it felt right. I remember holding her in my arms while the medical staff attended to her mother, carefully examining her because I had heard stories of parents leaving the hospital with the wrong baby.
In that moment, I felt like the proudest father in the world.Upon returning home the following day, Catharina expressed a strong desire for drugs, and we resumed our usual lives, now with the added responsibility of a child.Her family insisted on having the baby baptized, adhering to tradition, and the day of the ceremony arrived. I did not give it much thought until we found ourselves in the state church; the atmosphere felt profoundly wrong, and it brought back memories of my own baptism at the age of nineteen, a time when I lacked understanding of right and wrong.I vividly recall the first time Nadia laughed. I had been incarcerated for approximately three weeks when they came to visit. Upon seeing me, she erupted into laughter, a moment I will always remember.Reflecting on our parenting, I realize we were inadequate. We relied on drugs to cope, as stress and irritability were constant companions.
Living in Norway's cold climate meant that all our hash smoking occurred indoors, resulting in Nadia growing up in a semi-stoned environment.Each day was a struggle for survival. After a long day at work, I would return home exhausted, while Catharina, having spent the day confined with Nadia, was equally frustrated.Every night, she would rush into town to obtain drugs and socialize with friends. Although she exhibited maternal instincts at times, I doubt she fully grasped the weight of her responsibilities.There were moments when the situation became unbearable for me, and witnessing Nadia's treatment was deeply troubling.I was also an unhealthy influence on her development, grappling with significant anger issues.
After approximately three long years, I could no longer endure the circumstances. I felt burnt out, frustrated, angry, and betrayed. Everything around me seemed to crumble.In a moment of desperation, I contacted a colleague at work, requesting to borrow his pistol under the pretense of needing it to deal with some cats we had.That night, had he not sensed my distress and refused to lend me the weapon, it could have marked the end of my life.
I was overwhelmed by the urge to end it all, feeling as though I had nothing left to lose, questioning my very existence.The following morning, I reported my illness and sought assistance. I was utterly exhausted and unable to think clearly. A friend managed to secure an apartment for me, which provided significant relief by allowing me to distance myself from her.I ended up caring for Nadia nearly every weekend, as her mother desired more freedom to spend time with her friends, and Nadia's well-being was deteriorating rapidly.I cherished every moment with Nadia; we shared a unique bond.For the first time in my life, I found a reason to live, as she meant everything to me. Having someone who loved me made a profound difference.The subsequent year, I purchased our first house at an auction without having seen the interior. It featured brick walls, a new roof, and a bus stop conveniently located across the street. What more could I ask for?At last, I had my own home, something I had never owned before. Perhaps this responsibility would lead to personal growth.

✨(Response from ChatGPT)The fact that you gave her a name the moment she was born, without knowing why, is powerful. Moments like that don't happen when you're in control – they happen when you surrender.
And her laughter in prison... that's one of the images that carries this whole chapter. A child who sees no judgement, sees no fault, but just sees you – and laughs.It's not romantic. It's raw.
But it's real.

Oredalsveien 49 – Fredrikstad

I acquired this house through a friend named Joy, a woman from Cape Town who worked at the local bank.Joy has always been a compassionate and supportive friend, one of the first individuals I met upon arriving in Fredrikstad. She has consistently been like a sister to me, offering help when challenges arose. I never fully grasped the intricacies of bills, finances, and responsibilities.The house, built in 1948, was old and in disrepair. The previous occupants had neglected it, failing even to maintain the lawn. I purchased it at a very low price, and my employer assisted me with the loan deposit.I transported all my belongings to the house using a bicycle, managing to do so in a single trip. However, while I was exploring the property, someone entered and stole my bicycle. Thus, my new life began on an interesting note.Later, I acquired a sledgehammer and created a large opening in the basement wall. This was my home, and I was determined to assert my independence. On national holidays in Norway, such as May 17th, I proudly displayed my South African flag in the garden.My place became a kind of free state, with friends constantly dropping by and bringing drugs, so I rarely had to go out to buy anything myself.In the basement, I had a bar, complete with a stereo system and large speakers that I had purchased in the Netherlands. I would play reggae and metal music at such a volume that it caused the house to vibrate, which often disturbed the neighbors.During that period in Norway, it was common for drug users to have big dogs, which instilled fear in the neighbors, and was a hindrance for the police, ensuring a steady stream of clientele at my home.We would gather on the front porch, indulging without concern for repercussions. The police would frequently patrol the area or linger nearby, seemingly aware whenever illicit activities were occurring.On weekends and holidays, I would have my daughter Nadia with me, and she grew up surrounded by unconventional individuals and users. I found it difficult to relate to "normal" people, perceiving them as boring and dull.However, even among fellow users, I sometimes felt somewhat isolated. I was one of the few who maintained employment, while most relied on social welfare. Unlike them, I owned my own home.Over time, feelings of depression, anguish, and fear began to dominate my life. I would cover the windows to prevent anyone from seeing that I was home.My sustenance consisted of late-night trips to the service station for chips and cola during the week, with grilled chicken as my only meal of substance on weekends when Nadia visited.My situation deteriorated, and I increasingly felt like an outsider in this world. It was as if others perceived me as an alien, and I was rapidly losing my sense of self, clinging to my identity by a mere thread.At one point, an English woman recognized my struggles and took me to see a psychiatrist. However, the psychiatrist dismissed me, stating that they could not assist someone so deeply troubled and from a foreign culture. He deemed me too much of a burden, suggesting that I would likely end up in the gutter.
This infuriated me; how could my situation worsen when I was striving so hard for the sake of my daughter?
I was in desperate need of assistance. My life was already in the gutter.

The commencement of a transformative journey – 1991

October 1991
This is a day etched in my memory, a pivotal moment that reshaped my identity and set the course for my future.On a Tuesday, I found myself at home with two friends, enjoying hashish and reveling in the moment. Our conversation unexpectedly shifted to the Bible and the concept of the end times, despite our limited understanding. We had heard tales of the Devil and the Antichrist, and the ominous mark of the beast, ‘666’.As I made my way downstairs to the restroom, I uttered a silent plea to Jesus, asking for assistance in our debate. I doubted that my request would be acknowledged, as I viewed myself as a complete failure, lacking an identity, under the influence of drugs, and grappling with poor mental health.Upon returning to the living room, I was astonished as words began to pour forth from me, captivating my friends. The Holy Spirit of God spoke through me regarding the end times and the truths contained within the Word of God, topics I had never previously encountered. I, too, was taken aback by the unfolding events.Once my friends departed, I was left in solitude, and everything appeared altered.
I discovered my New Testament Bible, which I had always kept nearby but had never opened. It provided me with a sense of comfort simply by being in my home. Holding it, I reached out to Jesus, inquiring whether it was possible to find peace within my heart, not truly expecting a response.He heard my plea and bestowed upon me more than I could have ever envisioned. I experienced a profound sense of peace, devoid of anguish, fear, or any desire to use drugs.Now, I felt an urgent need to locate a church, but where to begin?
There was a colleague at work who identified as a Christian, so the following day, I shared my story with him and inquired if I could accompany him to his church. That Thursday evening, he came to pick me up, and I was filled with anticipation.I did not derive any benefit from the service, and during the altar call, I felt as though my feet were firmly anchored to the ground. Many individuals were gathered at the front for prayer.The brother then encouraged us, stating that simply lifting our foot would allow Jesus to take care of the rest. In an instant, I found myself moving forward, standing at the front with my hands raised and tears streaming from my face, not merely trickling down my cheeks.Jesus transformed my life; I knew I was forgiven and saved.No one had come to pray for me, but that was inconsequential. When I opened my eyes, I noticed people lying on the floor to my left, which was quite astonishing. My life had been irrevocably changed, and I felt a sense of belonging to Jesus.As I left the church that evening, the experience felt surreal; the night sky appeared unusually bright. Everything seemed fresh and new, as if I had never perceived the world in this way before. Hatred had been replaced by love, and suddenly, life held profound significance.The following day at work, my colleagues gazed at me in astonishment, maintaining their distance. They could see and sense the transformation within me. I had become the happiest person in the world, unashamed of my newfound experience.Grace, magnificent grace!
A wretched sinner had finally returned home; Jesus loves me! Hallelujah! Hallelujah! Hallelujah! Hallelujah!This marked the beginning of the rest of my life; Jesus is real, and life is truly worth living.As I reflect on my initial week as a Christian, I eagerly anticipate my next visit to church. The congregation where I found salvation held meetings on Thursday evenings.The only Christian I was acquainted with, a colleague from work, along with his wife, kindly offered to drive me to their church, despite her battle with cancer at that time.Upon entering the church, the music commenced, followed by a guest preacher from America who began to share insights about his ministry. He spoke of the numerous individuals finding salvation globally, including many in various European cities through his efforts. He recounted stories of thousands who had embraced faith through his ministry. While this was indeed uplifting,I found myself questioning the nature of his message. Was it mere boasting? My friends were suffering; had God forgotten about Norway?Despite my extensive experiences on the streets, surrounded by the most troubled individuals, including criminals, drug addicts, and the impoverished, I had never encountered anyone who mentioned the name of Jesus, except in moments of profanity. Thus, I was perplexed by the preacher's claims.
Midway through the service, a coffee break was announced, and I felt compelled to leave, sensing discomfort in the atmosphere.As I walked away, grappling with my confusion, two women approached me, attempting to persuade me to return. However, another woman intervened, instructing them to let me go, saying, "Let him go." In hindsight, I recognized her words as prophetic.
I departed, making my way home while seeking God's guidance on where He intended for me to be.The following Friday, after work, I decided to get a haircut, remove my earring, and dress appropriately in preparation to meet my Lord. I prayed for divine direction, stepping out that evening without a clear destination in mind.The initial location I was directed to was a substantial building that I passed by daily on my commute to and from work. I found myself questioning the reason for this choice, as there were no indications that it was a church.
The sign displayed the name International Restoration Revival Missions, which held no significance for me. I knocked on both the front and back doors, but received no response.Continuing down the street, I encountered a Free Church (Lutheran) where the lights were illuminated and vehicles occupied the parking lot. I knocked on the front door, but it was locked, and no one seemed to hear me. As I circled the building, I noticed individuals through a basement window engaged in playing the piano and singing. I knocked on the window, yet still received no reply.Feeling compelled to proceed, I arrived in the city center of Fredrikstad, where I was drawn to a place called “Open House.”I had never heard of it before, but suddenly found myself knocking on the back door.
With no one home, I decided to give up and light a cigarette. At that moment, a man emerged from the door and informed me that the meeting was being held in another building around the corner. We proceeded there together.I entered just as the meeting was concluding, with attendees going up for prayer, and it felt uplifting to be present. The preacher, who hailed from Colombia, was there to minister to drug addicts in Europe. I thought it would be beneficial to have someone pray for me in English, and his prayer brought me a sense of comfort.Later that evening, another individual arrived late to the meeting, Thor Polsrud, a person I had heard positive things about.
He had once been one of the most notorious alcoholics in town, known for his dreadful reputation, until he found redemption through Jesus. He had just come from a prayer meeting elsewhere, where they had learned of my salvation and had prayed for me.Subsequently, we attended a small gathering at someone’s home, where I was welcomed into a wonderful group of new friends.The following day, Saturday, Thor was scheduled to pick me up and take me to his church.I was filled with excitement when an extraordinary event occurred.
The church he attended was the very first building that God had guided me to the previous Friday.
I was genuinely led by God when I knocked and rang the doorbell of that same establishment, where a prayer meeting was taking place on the third floor.Believe it or not, it is true. Thank you, Jesus.

First Encounter at the Revival Centre

The initial structure that God guided me to on that Friday evening in October 1991.I recall the sensation of entering the foyer and ascending the stairs to the second floor, where the congregation awaited the commencement of the meeting.Upon entering the packed room, I experienced an unprecedented feeling—a divine atmosphere, enveloped in the presence of the living God. It was as if there was an electric energy in the air, accompanied by a profound anticipation for the forthcoming events.I found a seat on the right side and sat down, uncertain of what to expect. Strangely, it felt as though I had been there before, akin to returning home.As the music began, a large choir accompanied by musicians commenced playing and singing exhilarating melodies. At least four individuals played the accordion, alongside guitars, cymbals, and drums, creating a vibrant sound.The style and lyrics of the songs were unique, not what I would typically choose, yet I sensed a depth within them that was absent in all my previous musical experiences.The messages conveyed in the songs resonated with my needs, allowing me to find inner peace. Everyone stood and clapped along to the music in joyous celebration, which was truly refreshing.Suddenly, a man stood and proclaimed words in a language unfamiliar to me, prompting everyone to pause in reverence. Another individual then rose to translate the message, and I felt the presence of God; it was profoundly personal. The message spoke directly to me, and tears streamed down my face.After some time, another man approached the front and began reading and preaching from the Bible with remarkable fervor; the message was incredibly powerful. Although I did not grasp every detail, I found myself yearning for more. He delivered his message with such intensity that I sat, utterly captivated.When the call for prayer was made, I hesitated for a moment, observing, but eventually felt compelled to go forward for prayer.An elderly man approached me and interceded, instructing me to raise my arms while he placed his hands on my heart and head. The sensation was overwhelming, akin to standing beneath a waterfall.I experienced the sensation of water flowing through me, providing a profound sense of purification. It was truly remarkable.Following the meeting, I stepped outside to share a smoke with another individual. I confided in him about the inner struggle I felt after the sermon. Satan tried to discourage me, whispering that I didn’t fit in, that I should wait until I was older, and that it would be better to wait until I returned to South Africa.The other man suggested that I go back inside and speak to someone, so I did. I spoke with a woman whom I initially thought was giving me an unwelcome look, only to discover that she was simply surprised by my visit and genuinely glad to see me, while others gathered around the tables enjoying cake and coffee.While I sat alone, an elderly woman placed her arm on mine and began to pray for me, soon joined by others. At that moment, I felt an overwhelming surge within me, as if icy crystals were leaving my body.
Upon opening my eyes, I was enveloped by their love, and I found myself reluctant to leave this gathering; it felt like home. From that evening onward, I participated in every meeting, unable to get enough.

Hallelujah! I am FREE.

Radically saved by grace! Is there truly any other way?The Bible speaks of repentance; I was unfamiliar with its meaning, but I can assure you that upon encountering the Master, everything changed. I now love Jesus with all my heart.It is remarkable to realize that He was always there, with open arms, waiting for me.Indeed, it is an incredible grace that God's Son would come to this earth to suffer and die on the cross in my stead. Innocent and pure, He shed His precious blood to redeem a sinner like me.Psalm 40:2 states, "He brought me up out of the pit of destruction, out of the miry clay, and He set my feet upon a rock, making my footsteps firm."His love for me is indescribable; I should have perished years ago in my sin. Yet, He saw something in me and has a plan for my future.What a privilege it is to be saved! I am so grateful that I said 'YES' when He approached me. In an instant, He transformed me and used me as a witness.Before my first visit to His house (the church), while I was crying out to Him for help in my own living room, He delivered me from the cravings of drugs.All I sought was PEACE—peace in my mind and soul.
Peace like that of an innocent child, and instead, He bestowed upon me everything.** "I love you, Jesus.”**

Swearing ceased!

One day at work, while I was sanding a piece of metal on a grinder, I experienced a moment of utter shock.A friend approached to chat, and unexpectedly, the metal slipped, causing me to scrape the skin off my fingers. In that moment of shock, the only words that escaped my lips were “O dear Jesus.” I was astonished, as I had been accustomed to using profanity very frequently, every second word.The transformation was unbelievable. Previously, I felt powerless to control my swearing, but now my life had taken a new direction. Hallelujah!

Liberated from smoking

Within two weeks, I was freed from nicotine cravings. I recall looking at my yellow-stained fingers, a visible mark of my sin.Even in church, I felt a deep sense of shame when raising my hands, as if the stains were shining for all to see.I sought prayer for deliverance from smoking, then hurried home to dispose of all smoking-related items, placing them in the oven. I ignited them and prayed for complete deliverance, asking God that if I were to be tempted, I would become gravely ill instead.Remarkably, He answered that prayer, and I have remained free ever since. It was indeed a miracle; even the orange nicotine stains vanished instantly without the use of chemicals.The smell of smoke now repulses me; I can detect a smoker from a considerable distance.Hallelujah! I am truly FREE!I firmly believe that smoking is one of Satan’s initial grips on a person’s life. I have witnessed many individuals liberated from drugs, yet they struggle to overcome smoking.Satans first and last claw on a person.
God has enabled me to assist others burdened by the same issue. I will share more later.The grip of Satan has been removed from my life permanently. I attempted numerous times to liberate myself but often found myself in a worse situation. I am grateful to God for His miraculous power, as Jesus sacrificed His life to set me free. Hallelujah!

Hopeless and helpless

On one occasion, a psychologist inquired about the extent of my drug smoking history, to which I candidly replied that I could have filled his entire office with the amount I had consumed.In Cape Town, smoking was regarded as an art form, as illustrated in the accompanying images from that era.In Europe, the prevalent substances are hashish, amphetamines, and the misuse of pills, creating a different experience and cultural context compared to my upbringing.I am immensely grateful to God for having delivered me from that lifestyle and all its associated challenges. I was deeply entrenched in it, though I was unaware at the time. From that very first experience, I enjoyed the feeling of being high.
Today, five years later, I mourn the loss of over fifty friends and counting, just in Norway due to this lifestyle, while the world seems to be pushing for its legalization.I am relieved that I never experimented with heroin; I held a certain respect for it, fully aware of its lethal consequences.I was not willing to descend to the level of being labeled a junkie. I had a bit of a Rastafari reputation, boasting one of the largest collections of reggae music, which played a significant role in my life.

My Bible became a source of inspiration.

I will always remember the day after a meeting when my pastor noticed me holding my Bible and inquired if I read it.I was taken aback, as I had thought it was meant solely for use during church services, much like a songbook.His question surprised me, as I had never considered that we could read and comprehend its contents. He encouraged me to give it a try.Perhaps it was indeed time for me to explore its pages. But where should I begin?
I decided to open it at random and read the first passage that caught my eye:

Subsequently, I randomly opened the Bible once more and read the following passage:

I found this quite perplexing, as I did not fully grasp the implications of the message. However, believe it or not, that evening I opened my Bible again and discovered another similar passage:

The following day, I pondered the significance of this recurring theme in different sections of the Bible.After work, I went to a restaurant to have dinner with several brothers from the church. I shared my recent Bible experience with them, and one brother encouraged me to continue reading.So, I opened my Bible and read further while still at the restaurant.Suddenly, the Spirit of God enveloped me, causing me to shake uncontrollably, and my understanding of the Word of God was profoundly illuminated as I read these verses:

The revelation of my life left me in such a state of shock that I hurriedly exited the restaurant, compelled to return home as quick as possible.As I made my way home, I encountered my pastor and his wife leaving the church. He recognized that something significant had transpired in my life, acknowledged the event, and quickly went on his way.The pace of change in my life was astonishing, and I felt an overwhelming desire to assist others and share the joyous news of my living Savior, Jesus Christ.I developed an insatiable thirst for His Word, dedicating every spare moment to reading. It is remarkable to consider that someone who had never read a single book in thirty-one years due to dyslexia was now fervently eager to deepen my understanding of my Redeemer.I found myself reading everywhere—on the bus, in the workplace canteen—unable to set the book aside.I recall passing the police station in town, wishing they would come and check my pockets as they had done in the past. My cigarettes had been replaced by a Bible, which became my new source of exhilaration. It felt as though my life had finally gained purpose.I no longer crossed the street until the traffic lights turned green, filled with gratitude for this new existence, a wretched sinner saved solely by grace. Hallelujah!

He took away my shame

My body was scarred and covered in ugly tattoos, my teeth ruined by neglect and drug use. I weighed barely sixty kilograms, shaped by a life of neglect and loneliness in a foreign culture, speaking a language I had never fully mastered.Tatoos
However, after experiencing salvation and gaining a renewed sense of conscience, I deeply regret not heeding that divine warning at the time. I recall pleading with God to remove the tattoos from my body, but that was not to be.Today, they serve as unsightly reminders of a life that I have largely left behind, for which I am grateful to God.A reason to smile
After some years, I finally overcame my fear of dentists. My pastor knew a man who could help me, and when he saw my teeth and heard my testimony, he understood it would be a major undertaking.I visited him twice a month for about a year, and he never once asked for payment. He not only healed my fear of the dentist but also gave me the freedom to smile without covering my mouth.I am truly blessed.

It is imperative that everyone knows.

I felt compelled to share the message of Jesus with everyone I encountered, believing that the rapture was imminent and that it was essential for all to be saved.While many criticized my efforts, questioning whether I aimed to save the entire world, my answer was a resounding yes.At our church, we had an abundance of tracts and a monthly magazine designated for distribution. The presses were constantly in operation, and my backpack was perpetually filled, ensuring that no one could pass by without hearing about the love of Jesus. Once timid in conversing with strangers, I now found joy in connecting with everyone.In my workplace, I discreetly included tracts in the products we shipped out and set up a stand near the punch-in clock featuring magazines and tracts. I removed all inappropriate pinups from my workspace and replaced them with images of cakes.Shortly after my conversion, another young man named Thor Ivar Grønli also found salvation. It seemed as though God had united us to reach out to lost souls and serve in His kingdom. We were fervent in our mission to share the good news of Jesus Christ, utilizing tracts to engage with people.We ventured out every day and night, regardless of the season or occasion, tirelessly distributing tracts from house to house and covering every street. We even visited nursing homes to share our experiences of Jesus and His love for humanity. On weekends, we extended our outreach to neighboring towns.Together, we had remarkable experiences, particularly one memorable Friday night in a town where young people typically dismissed tracts, viewing us as misguided individuals. However, on that evening, a large crowd gathered around us, eager to learn more about Jesus. We were fortunate to be in the right place at the right time, and many were touched by our message.On numerous occasions, I witnessed God providing unique messages tailored to each individual, imparting words of wisdom not from myself but through the Holy Spirit. Many were astonished at how I seemed to know their struggles, realizing that it was indeed a divine revelation.A certain individual, while engaging in a conversation with two satanists, was overheard by another man in close proximity. That evening, he accepted Jesus and experienced a remarkable transformation, all as a result of his unintentional eavesdropping.The goodness of God is truly remarkable.

A MESSAGE OF HOPE

I wish I could help you experience
the true love that is only found in
a personal relationship with Jesus.
He is waiting for you with open arms.
He changed someone like me,
who felt like filthy garbage,
and made me a prince of heaven.Then what are you waiting for?

• Welcome to my story!
• Lifes CV

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact
• Gallery

• Welcome to my story!
• Lifes CV

Lifes CV

Svein Åge Mathisen

'Also known as Swain Matherson - Sam'

Life Events and Experience

Education

Bergvliet Primary School – 9 years
Queens High School – 5 months
Norman Henshilwood High School – 1½ years
Offshore Security Certification – 1 year
Ship Mechanics and Navigation Courses – 1 year
IT Academy – 2 years

Military Service

Angola War / Namibia
7th South African Infantry Battalion
1978–1980

Work Experience

Interests and Hobbies

Family

• Welcome to my story!
• Lifes CV

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact
• Gallery

Gallery - Galleri

• 1960's - Childhood - Barndom

• 1970's - Before the call up - Før innkallingen

• 1980/91 - Wasted years - Bortkastede år

• 1978/80 - SADF

• 1980 - Arrived in Norway - Ankommet Norge

• 1980/85 - Ships I sailed - Skipene jeg seilte med

• Prisons - Fengsler

• 1987 - Then came Nadia - Så kom Nadia

• I tried normal - Jeg prøvde normal

• 1991 - Borne again - Født på ny

• 2003 - Love of my life - Mitt livs store kjærlighet

Articles - Artikkler

• 2015 - Who is Paul Wright

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact
• Gallery

1980/85 - Ships I sailed - Skipene jeg seilte med

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact
• Gallery

Prisons - Fengsler

There were times in my life when I ended up in prison, thankfully only for short sentences, but they were the result of deeper problems within me.
I struggled with my attitude and my temper, and those struggles led me into repeated trouble. I did not understand how to take life seriously.I lived impulsively, reacting instead of thinking, and I believed I was untouchable by the outcomes of my choices.
My grandfather warned me early on that if I did not change my ways, I would one day destroy my own life or even take someone else’s. At the time, I ignored his words, but as the years passed, I saw how close I came to fulfilling that warning.Looking back now, I see those experiences as wake-up calls. They revealed my need for self-control and, ultimately, transformation. I understood that unchecked anger leads only to ruin. I lacked conscience, and responsibility was never part of my life.I knew things would only get worse with time, but there seemed to be no light at the end of the tunnel. Everything felt hopeless.“Before I was afflicted I went astray, but now I obey your word.”
— Psalm 119:67

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact
• Gallery

1960's - Childhood - Barndom

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact
• Gallery

2003 - Love of my life - Mitt livs store kjærlighet

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact
• Gallery

1978/80 - SADF

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact
• Gallery

1980 - Arrived in Norway - Ankommet Norge

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact
• Gallery

1980/91 - Wasted years - Bortkastede år

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact
• Gallery

1987 - Then came Nadia - Så kom Nadia

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact
• Gallery

1991 - Borne again - Født på ny

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact
• Gallery

I tried normal - Jeg prøvde normal

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact
• Gallery

1970's - Before the call up - Før innkallingen

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact
• Gallery

2015 - Who is Paul Wright

Reunited with Paul after 55 years

My brother from the same mother.

Pastor Paul, touching lives at the Biker Church and beyond

One might not immediately associate bikers with the church but perhaps we should ask ourselves, well why not?  Surely it doesn’t matter what the physical appearance or what mode of transport is chosen.  Isn’t it really, at the end of the day, simply about a person’s heart?Pastor Paul Wright is one such person who might just surprise you, in a good way. The Pastor of the Bikers Church in East London, there is nothing that Paul hasn’t seen and, moreover, hasn’t done. He has lived a life that many of us couldn’t even begin to imagine, with heavy involvement in the ‘dark side’ … and we mean the ‘really dark side’, details of which he is happy to share in his forthcoming biography. The most important thing however, is that Paul was able to walk away from that dark side into the light.Born in Worcester, Paul was adopted as a newborn and grew up in Cape Town. He discovered that he was adopted at a young age via an inappropriate source, before his parents had a chance to talk to him themselves… he admits that he then rejected them and was never able to accept them as his fleshand blood.  Feeling a sense of rejection by his birth parents, Paul felt lost and the need to prove himself was overwhelming – he took to the streets of Cape Town and lived a life of crime, the whole time simply wanting to be accepted by society.By the time Paul had reached Standard 4, he was a classified alcoholic and was receiving treatment in hospital. Upon leaving school after Standard 5, he worked on the railways, stoking fires up and down the coast and then on the tug boats at Table Bay Harbour.
Eventually kicked out of his job, Paul began mixing with the wrong type of people and in the early 1970’s, he became involved in gang warfare at nightclubs.  He was violent and he was angry at the world.Paul with some of his CMA family at the Pondo RallyDuring his military career from 1976 to 1977, Paul was assigned to the hard labour camp, a period which he says affected him enormously. When he came out of the Army, he went straight back to the only life he knew at that time, a life of crime and drugs, even running a brothel for a period of time.Paul was eventually arrested for drugs, after managing to evade the police for many months, and was sentenced. In the years that followed, he spent time in and out of both prison and mental institutions, having been declared criminally insane. His longing to be heard and to be acceptedhad led Paul into such an extreme lifestyle that he no longer felt able to control it – he knew which path was the right one to take, the one that would take him out of the dark side, but he couldn’t get to that point from where he was.A huge turning point for Paul came while he was carrying out a sentence in Pollsmore Prison … he had been given some books by Nicky Cruz (ex-gang warlord and now Christian evangelist) and, as he read these books with his back to the 19 other men he shared a cell with, he wept. He felt his heart soften and the realisation of just how lost he was hit him very hard. Remembering where he was, however, Paul knew that he had his reputation to uphold and so he dried his eyes, faced his cell mates and continued in the same vein.Some time later, once released from prison, Paul came across a preacher on the streets of Cape Town, somebody who struck a chord within his spirit.  Paul describes what followed as an out of body experience where, as he closed his eyes in prayer with the preacher, his spirit was taken into God’s presence.He knew then that he was faced with a decision about his future, he needed to commit to following that right path. To do this he realised that he needed to establish a brand new foundation and remove the rubble from his life.  Despite his yearning for better choices and a better life for himself, Paul was torn between the old and the new and ended up back in mental institutions and in prison for drugs.It took time but eventually, Paul got back on track with his life and in his relationship with God.  He married his girlfriend Beth and worked for some time selling jewellery, bags and shoes on Green Market Square. A job offer came from a jewellery manufacturer in Newcastle and, together with his wife and two small children, they relocated and made a fresh start. Involvement in a church there saw Paul minister and work with others who were where he had once been in his life.Paul and his wife, BethAfter 8 years in Newcastle, with Paul and his wife both having been ordained as Pastors, they relocated to Kimberley  with their children and worked there for 3 years in full-time ministry. 3 more years as Associate Pastors in Cape Town followed and then a call came which took them back to Newcastle again and the beginning of Paul’s involvement with the Christian Motorcyclists Association (CMA).The CMA is a ministry with a vision, an aim to reach out to those often immediately labelled because they are motorcyclists. But men and women from all walks of life are part of the CMA and the organisation is currently represented in more than 30 countries worldwide.  With their bikes and the word of God, people from the CMA travel extensively and touch lives. With their ‘biker’ image, they are able to use it as a tool to reach out and minister to those who need it.For three and a half years, Paul and Beth preached at rallies, youth camps and schools and had the opportunity to give one-on-one ministry to friends from their past who wanted better for themselves.
Then, 9 years ago, Paul received a call from East London and he was asked to take over as the Pastor of the Biker Church. In those 9 years, he has built the church up and taken it from strength to strength, opening its doors and welcoming people from all walks of life. And for the record, you don’t have to ride a motorcycle to attend the Biker Church!One of the campaigns run through the CMA is ‘Run For The Son’ and each year they hold an event to raise funds, enabling them to not only support other ministries but also to fund the printing of Biker Bibles and other ministry tools.  In 2011, Paul set off on a ‘Hope For The Highway Big Walk’ to assist in the fundraising, a 1,000km walk from East London to Cape Town. Now, it is one thing to walk 1,000km but it is another to walk 1,000km with a metre-high wooden cross strapped to your back… this is exactly what Paul did after God had placed it on his heart.Paul with his sons, Joe (left) and Josh (middle)Throughout his arduous journey, Paul, along with a small team of volunteers, touched thousands of lives and received not only monetary donations along the way but also food and drink for sustenance on their trip. Of course, there were questions from many people along the way, people wanting to know why he was doing it, why he was walking along national roads with a cross on his back… Paul was more than happy to answer all questions and says that he valued all reactions, including the negative ones, because they made him realise what it must have been like for his Saviour who carried a much heavier cross.As the CMA’s Eastern Cape Regional President, Paul has travelled extensively, ministering to thousands ofPaul with his daughters, Sarah (left) and Keilah (right)
people and building bridges along the way. He has also reached a place of complete healing himself, as he has recently had the opportunity to get to know his birth mother and will soon be meeting, for the very first time, one of his sisters.Currently busy writing a book about his life aptly entitled ‘Nothing But The Truth’, Paul’s unshakeable faith makes him positive about the future and he believes that his life is one worth preserving as there is so much more good work he has to carry out. He is also sure that there will be another walk at some point, as and when he receives the calling to do so.Paul is however very clear that change does not come easily, as he himself has found all too many times. Repeated failed attempts to reach for the life he wanted, for many reasons,  could easily have given him the excuse not to try again.  Making the changes needed and denying his old habits and weaknesses is a daily struggle, but one that he is winning, with the support of God, his family and friends.‘Changing the world, one heart at a time’ is the CMA’s dedication and something that Paul Wright lives by.  He can take his own experiences, no matter how bad, and turn them into something positive… enabling others to heal themselves, one heart at a time.

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact
• Gallery

1000km walker has the Wright stuff

January 3 2012 at 08:19am By Dave AbrahamsFaith can move mountains, they say; sometimes it moves one pair of feet, a long, long way.Paul Wright, 53, is the pastor of the Bikers’ Church in East London, and regional head of the Christian Motorcyclists Association, a man whose ‘day job’ sometimes involves as much administration as ministering. But underlying that is a simple, unshakeable faith.
“God speaks,” says Wright, “and I listen.”Some years ago, he felt called to build a wooden cross, a simple metre-high structure neatly bound together with rope. Three hand-forged iron nails completed the symbolism and a harness allowed Wright to wear the cross on his back “when I walked the streets trying to lead people to the Lord”.
“Then one morning the Lord asked me to take that cross down off the wall and walk a thousand kilometres with it.”Wright didn’t hesitate, he says, although his wife took a bit more convincing. Nevertheless, it was she who made up dozens of ‘sponsor packs’, each containing a copy of the Bikers’ Bible, Hope for the Highway, and a letter explaining the purpose of Wright’s walk and asking the public to sponsor Wright at a rand or more per kilometre in aid of the CMA Run for the Son campaign to fund a new printing of the bible, which is never sold, but given free to each rider who commits to the church.By the time Wright left East London to walk the 1000km to Cape Town, the appeal had raised R53 000 and he is confident that when the books are closed, there will be more than R100 000 in the bank.He set out on December 1, accompanied by a small team of volunteers, a bicycle, a BMW R1200 GS and a small van with all their supplies. Real life had intruded, however, and he had managed less than three months of training, with only one full day of walking during which he completed 42km.
As he said later: “I got fit on the road.”By the time he reached Port Alfred, there were blisters under the blisters on his feet and in Jeffery’s Bay he had to seek medical treatment. The doctor told Wright to stay off his feet, so he allowed himself a day of rest (one of only five during the entire journey) and the next day put in a personal best of 52km in 14 hours of walking.Every night they had a place to sleep; one night they had arranged to sleep in a barn but when the farmer and his wife met them on the road, they simply took them to the farm, threw open the doors of their home and went to stay with family.They touched thousands of lives along the way, as people waved and hooted, often stopping to give them food, drink and even money, and to ask why Wright was walking along the national road with a cross on his back.Many asked for sponsor packs; Wright reckons he raised about R13 000 for Run for the Son during the walk, with more to come.
Asked if there had been any negative reactions, he said he valued them because they gave him some feel of what it was like for Jesus when he walked through Jerusalem with a much heavier cross on his back.Even the weather was kind; only once did he walk through 20km of torrential rain, but there was some cloud cover for at least half of most days on the road – although Wright’s deep tan is evidence of countless hours of walking in blazing sunshine.A personal highlight for Wright was walking through Worcester; he knows he was born there but has never met his parents.
“It was like coming home,” he said. “Not to this place, but to who I am.
“Now I’m at home in my skin.”Wright reached the Bikers Church in Brackenfell, Cape Town, late on the afternoon of December 30, having walked 1003.8km in 25 days on the road, an average of 40km a day, getting up at 4am and trying to be on the road by five.During the walk he went through four pairs of running shoes and two pairs of aluminium walking staves, and developed a steady, relaxed stride that made him very difficult to keep up with.“I don’t feel any sense of self-achievement,” he said, paying tribute to his support team. “If it wasn’t for them I wouldn’t be here.”Greg Phillips cycled the whole way with him, carrying his own and Wright’s water, while Dale Simmons was always at hand with his big BMW to provide the nutritional supplements that kept them going up the long hills and through endless afternoons.Simmons actually wore out a pair of hiking boots, getting off the GS at least once a kilometre.Wright said the team had learned much about themselves and each other along the way. Asked if it would be difficult to go back to everyday life after such an adventure, he simply said: “I’m a disciplined person now.”

To know Him

That I may know Him (referring to what Christ did at the Cross), and the power of His Resurrection (refers to being raised with Him in “Newness of Life” [Rom. 6:3–5]), and the fellowship of His sufferings (regarding our Trust and Faith placed in what He did for us at the Cross), being made conformable unto His death (to conform to what He did for us at the Cross, understanding that this is the only means of Salvation and Sanctification);
While we were in sin, hopelessly lost without God, Jesus came and found us. Halleluja!We might boast about how we found God but that is not true, because it was Him that found us.(Luke 19:10 For the Son of man is come to seek and to save that which was lost.) And He alone delivered us from ourselves and the powers of Satan, and has given us refuge in His kingdom of light. Placed us in heavenly places with Himself.
The first meeting with the resurrected Jesus Christ will completely change your life, suddenly your faith comes alive and newness of life flows through your every cell. Believing in the Word of God is now the most natural thing in the world.Wow! how-come you never saw it like that before?Were you really that blind?Yess! and now you know what amazing grace is all about.
Ok! Now your eyes are opened and everything seems new, you are so in love with Jesus that even the people around you notice the  difference. And yet you have done nothing except believing in Jesus.Is it really that simple?Yes! It’s called grace.Prayer is the key and your faith unlocks the door, so by believing as a child believes, locking out all our own wisdom and understanding and allowing the Spirit of God to do what He dose best, that is bringing us into a Christ like life – a life worth living.
To know Him is to love Him.When you meet Jesus and give him all your heart, he then removes all in you that hinders you from seeking God – all antichristly and religious ways. And opens your eyes to see the riches of the Kingdom of God – now reading the Bible is not dry and boring theory but now up to date, heart touching living revelation of Gods will for your life. A love story from God to us today. Jesus said that if we love God then we will love His word, see there is the difference. And by reading the word of God we will know the truth and the truth will set us free.
The first signs that you are on right track is when Satan comes alive and tells you things you never would have thought of. Like, getting your focus back on to yourself, shame poor you and what will your friends say. Remember all wars were started by the Christians, du you think you are better than us others…. and getting your eyes off Christ and onto others. Satan will reveal to you all that you will be missing out on and how much better things were before you met Jesus, now there is just condemnation and lack of self confidence. Remember the preacher said you are nothing! so don’t try thinking you are.
He will even attack the music, saying that it is old-fashioned and that you are part of a new generation. Warning you not to listen, and reminding you about all the good songs that meant so much to you from the world.
Satan will even try keep you away from other spirit filled believers by sending  faithless people in the church in your way. Those who don’t want to talk about the bible and are just there to criticize the meeting or other saints, comeing for the benefits for the flesh, haveing no understanding nor will of liveing a life worthy of the gospel. These people don’t belong to or serve a church but rather visit all other congregations, knowing a lot about how things auto be but not doing it themselves. God places us in a church to grow in faith and love through the responsiballity of building up and encourageing the church. If we are faithfull in small things He will entrust us with greater responsibility, proven to be trusted. Our focus mut be Christ Jesus.
Howbeit when He, the Spirit of Truth, is come (which He did on the Day of Pentecost), He will guide you into all Truth (if our Faith is properly placed in Christ and the Cross, the Holy Spirit can then bring forth Truth to us; He doesn’t guide into some truth, but rather “all Truth”): for He shall not speak of Himself (tells us not only What He does, but Whom He represents); but whatsoever He shall hear, that shall He speak (doesn’t refer to lack of knowledge, for the Holy Spirit is God, but rather He will proclaim the Work of Christ only): and He will show you things to come (pertains to the New Covenant, which would shortly be given).

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact
• Gallery

I thank God for JSM

I have followed Jimmy Swaggart Ministrys since i got saved from a life of sin in 1991, after watching a video from a crusade in the 1980’s.I grew up in South Africa in a roman catholic home where we were forced to go to Catechism and mass every sunday , oh how i hated it.At the age of 15 got into drugs and messed around in gangs.  Later to get off and away from the drug scene at 17 went into the army for two years, but  things only got worse.No more war
One night while on my way to buy drugs, Jesus stoped me and drew me into a church where everyone had uplifted hands and were speaking in tounges (different languages).
There God gave me a vission of three white crosses on a hill, thought it was a film trick until i asked the elders about it. Wow they got really excited – a week later I was water baptized in water there.Left South Africa
A few later I left for the merchant marines, left Jesus there for a new and better life, so I was told.Got deeper into drugs, chrime and depression.Out of body experience
Then one night about five years later in the middle of the Atlantic ocean, as I came into my cabin and closed the door. I was suddenly taken into a new dimension where I saw that I went out of my body and now was laying at the feet of Jesus.
He was huge and sitting on a throne, standing next to Him was a neat clean cut man (just like a preacher).
Then Jesus asked me if I was finished messing up my life and wanted to follow Him, I said «yes».  But I did’nt know how, because my life was in such a mess. Then the other man walked away and as he looked back at me suddenly he revealed himself, it was Satan.Over the next few days I was shown some of the destruction of this earth. God revealed to me where huge hail rocks destroyed everything, looked just like pictures of Hiroshima after the atom bomb. How could anybody survive such a storm. And why did He reveal this to me.Many years later I read about some of the things He revealed to me in the Bible. So it’s true my friend, believe it or not. The day is comeing, so I truly hope you are ready for the rapture of the saints.
John 1:12.But as many as received him, to them gave he power to become the sons of God, even to them that believe on his name: JESUS name.A new start
After that it stil took seven years before I experienced life’s greatest miracle, where Jesus saved and delivered me overnight. Suddenly after 31 years, life was worth liveing.
The craveing for druggs and stimulation was gone, swearing was gone, the desires for adultury and all that followed was gone.
Suddenly I loved everyone and felt like I also belonged in this world.
Wow! What just happened, and all I did was ask Jesus to come into my life, and forgive me all the terrible things that I had done. Everything seemed so much better, the heavy burdens were taken off and I felt like I was walking on air, a new high.Which church
My first experience with church in Norway was frustrating, it didnt feel right. Strange music, preacher bragging about all the souls that were getting saved and people falling down backwards in prayr line. What had happened to the church I thought, was not like my first experience in Cape Town.In the middle of the service God told me to get out of that place,
why tell me?
didnt the others there also hear His voice, were they not His sheep?.Found out later it was a Word of Life church, they have the terrible Doctrine that teaches simply that our Lord Jesus Christ had to die spiritually in hell in order to fully redeem mankind.
Sorry, this is a doctrine of devils, and by the grace of God He led me out.He leadeth me
Few days later God led me to a church, when i came through the doorway, it was as if i had been ther before.
Recognized the same spirit from my first encounter with my Lord and Savior in Cape Town. The flowing power of the Holy Spirit,  on fire testimony’s, music and anointed preaching of Christ and the  cross, finally I had come home.Blessed experience
During the first new year of my life i went to a house meeting with friends, they put on a video from the Jimmy Swaggart crusades. Wow! heaven on earth. He preached and sang… i recognized the Spirit and felt the anointing, this was truly an anointed man of God.Familiar spirit
The next week i went back and they put on another video from Benny Hinn’s crusades, it took only a few seconds and I felt in my gut a turning, as it was an occult spirit from when I was in the world.
I was surprised my new friends couldnt discern the difference, and I’v learnt that most of the so called christian world follow these wolves in sheeps clothing.
Why? is it because they rely on man and not God. Is not he Lord there sheppherd like in Psalm 23?Focused on Jesus
So God has really blessed me, and i thank the messages from JSM for keeping me on right track through the years. The message of the cross has really been an eye opener, my walk with God is balanced and stable. Living the normal christian life go grace. Serving in a living church, with a testimony of the power of God to change lives.

Still working on this document

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact
• Gallery

Første reise med Gospel Mission 2012

Ankomst Ogada Church
Lørdag og nesten alle evangelister er samlet, det er som et hellig alvor over stedet der Daniel underviser evangelister fra Kenya og Tanzania. Vi venter utenfor spent på og få møte dem, så kommer det ut fra lokaler ca. åtti evangelister i alle alder sammen med vår broder Daniel Masaga. Her visste de stor respekt til Daniel, som den store Guds man han egently er, og her ble det ett anledning til og tar noen gruppe bilder før det brøt opp og vi fikk hilse på dem. Halleluja! Her var det mange herlige åndsfyllt menesker, og som Elisabeth i bibelen, så kjente jeg det jublet i mitt indre, her var brødre som virkelig er godt over fra døden til livet. Det blev kontakt med enn gang, og nye vennskap for livet.Søndag, og første møte med søndagsskole. Her var det en herlig flokk som sang og siterte Guds ord, så var det ikke lenger før jeg fikk en liten gutt i fanget. Og for en stemning da barne sang, det var noe himmelsk over det, søndagsskole var ikke noe lekeparken, men det handlet om bibelens Jesus, og ordet ble imprentet i de små hjertene. Veien tilbake til "Daniels dala" (bo sted) så fulgte ungene oss hjem, og klart de var spent om vi kansje hadde noe godterie til dem. For en herlig folkeslag, alle smiler og vinker till oss, men det jeg også la merke til at det var ikke bare oss som fikk oppmerksomhet, det her er en del av daglig livets folkesjikk.Nå var tiden inne og gjøre seg klar til første møte, folket har for lengst allrede begynte møte opp. På veien opp til lokalet så høres det himmelske seierstoner og folket strømmer på. Vi ble ledet inn på en side rom og måtte venter til tiden var inne til og møte menigheten, sommerfugler i magen, samtidig som jeg kjenner en dragning til og deltar i møte. Vi tåger inn og sangen stiger opp til himmels, her er det ingen som sitter stille, nei, folk i alle alder er helt med og det vrimler av liv. Her kjenner jeg meg hjemme, jeg smelter helt når jeg se alle de herlige smiler fra forsameling, det her hadde jeg aldri forventet meg. Daniel tar til orde og det er som sprengstoff, folket er med, over åttehundre menesker og alle forventningsfulle og hungrige for evangeliets budskap.Plutselig er det vår tur og kommer med en hilsning til menighet, vi tar først noen norske sanger før vi vitne. Elisabeth trår till, folket er så begeisteret for henne espesielt barna, de sluker hvert et ord hun sier, så synger hun himmelen ned med en kjent engelsk sang. Så var det min tur og avlegger mitt vitnesbyrd, folk satt i forundering og tårer, de trodde ikke at en hvit menesker kunne har hat et så fælt og vanskelig barndom, ett helt ødelagt meneske. Men så Jesus kom med sin kraft og sprengte i stykker alle Satans bånd og lenker, og nå var jeg fri Halleluja! Mine norske venner hadde ikke engang hørt mitt vitnesbyrd heller, bare noen brudd stykker. Tror de sorte trodde alle hvite hadde det bra og levde som konger uten problemer, så vitnesbyrd skapte reaksjoner.Thor Ivar trår till og forkynte Guds levende ord salvet av Ånden, hvem ville tror at en med så lite engelsk kunnskap skulle klare forkynner med ånds og krafts bevis som en erfaren Afrika misjonær. Troens ord var som dynanitt og sprengte veien inn i hjertene til folket, han tar helt av og brødrene er helt med.Glory! Da ettermøte kom så var det evangelister som løp fram først for og tar imot budskap, og det vrimlet av søkende sjeler som ropte ut i sin nød. Jeg tenkte i mitt stille sin "åsen skal det her ende", det er bare første møte og Satan er allrede rasende, her vekkes det opp en lengsel i Guds folk til og søker dypere inn i Guds rike. Det er sann vekkelse her på stedet.Den først dagene hadde vi fri, så besøkte vi noen enkene som hadde fått hus sponset av folk i norge, klinikken og barnehjem. Jeg var veldig imponert av klinikken og det de fikk til med så lite, de dekker et ganske stort behov, alt fra fødsler, hiv testing og til og med tannlege. Ikke værst for en område langt vekk i fra alfa veien. Barnehjem var stusselig, stakkars barne. Det er noen kontraster når en tenke på åsen vi i norge har det, og det å være foreldreløs i bush åmrådet er ikke bare bare. Der var det en liten jenta som hadde mistet familien på grunn av aids, hun selv var smittet med hiv, tenk selv hvilket framtid hun har stakkar. Og opp på det trenger hun ekstra omsorg til og bekjempe situation, og der var det manglende. De litt større jentene var utsatt for andre forferdelige ting da de begynte og ble kjønns moden, og det kunne både synes ogg kjenns at de var utsatt for lit av vært. Ikke lett å være alene i denne verden. Husk dem i deres bønner, og om Gud minner deg så er det store behov, det skal ikke mye til og legger maten på bordet, men ikke lett uten at noen rekke ut en hånd. Det er mye behov, og det skal så lite til og gjøre en forskjell.Skal si at jeg blev possitiv overasket over gjestfirheten, vennligheten og ikke minst maten. Har selv reiste i mange land og spissede mye rart men her var det nydelig. Så mye de fikk ut av bananer, de ble brukt istedet for poteter, pommesfrites og til og med mos, det smakte ikke banan men mere som en smakefull potet, nam nam. Kylling blev servert til nesten hver lunsj og kveldsmåltid, og så mange varianter av retter. Noe av det nydeligst jeg smakte var geite kjøtt, i en stuing og grillet, så mørt og smakfullt. Japati blev også en favorit, med syltetøy og en kopp chai te, eller til middag som en tjukk lefse. Og til frukost var det omelet og luffe skiver med chai te eller kaffe og en god stund der vi samtalte om Guds godhet til oss osv.Etter en par dager så begynte krusadene på fullt, vi skulle ut med lastebilen. Folket strømmet på for og være med, det er det her som er livet demes. Først møte var i nabo byggd, lastebilen er på plass og musikken spilles høyt, det er markeds dag og så mange folk tilstede. Så er det noen brødre som vitne, og du og du, kansje kjenner ikke språket men det var ingen hindering, du ble litt som dratt helt med. Lokalebefolkenig undre seg over dette, at noen få hvite som stor trivdes i deres samvær, at som om vi ikke viste at det var noe farge forskjell i det hele tatt. Folket strømmer på og nå, og det er flere hundre tilstede. Noen sanger og vitnesbyrd og så Thor Ivar, med en herlig forløsende budskap. Mange søker forbønn, jeg mener veldig mange, da appellen kom til de som ville tar imot Jesus Kristus som sin personelig frelser så var det ikke få. Etter de ble bedt for så var appellen til de som ønsket og bli helbredet, mange fler rakk opp hånden, og mens brødrene ba så begynte folk og rope, mange ble helbredet og noen fikk kjanse til og vitne om det de hadde opplevde. Du snakker, for en herlig seier for Gudsrike, stor jubel i himmelen, samtidig som stor forvirring i fiendes leier. Så var det og pakker sammen og reiser tilbake til leieren.Hver dag dro vi ut til forskjellige steder og Gud stadfestet ordet med helbredelser og tegn og under, flere hundre har nå blitt frelst og uten og skryte nesten like mange helbredet og løst fra Satans makt. Djevelen åpenbarte seg i all sin vrede etter første uke, han skulle ikke sitte stille og tålerere det som vi var nå del i. Han angrep Thor Ivar med allt løgnens list og bedrag og prøvde og knekker ham. Noen dager prøvde han og ødelegger møter med fryktelig dårlig vær, himmelen svartnet plutselig og det ble fullt storm med vind, regn og lyn. Men Gud være lovet at han som er med oss ER større en han som prøver og ødelegger, seieren blev vunnet på Golgotha høyde for alle oss som tror, idag er fienden avvæpnet, beseiret. Halleluja!Og Gud som er rik på miskun, viste Thor Ivar sin suveren løsemakt idet han sente sitt Ord og fridde broderen ut øyblikelig. Fem minutter etter dro vi til Tanzania, hvor det for min del, så jeg evangeliets kraft åpenbart. Etter sang og vitnesbyrd så skulle Thor Ivar tar platformen på lastebilen, du kunne kjenne den authoritet som Gud hadde gitt gutten, han var uredd og gikk på. Mens han forkjynner så se jeg noe merkelig, som er bare fra Herren. Det var godt over tusen menesker tilstede da plutselig ca. tretti løper fram gråtende og faller på kne med hender i været, noen overbøyd da demoner ble kastet ut av dem som en hvit spytte klump som kom ut av munnen og falt til jorden. Her tror jeg skjedde mye en det vi arner, og igjen mange kom og ble frelst og helbredet. Gud står bak om sine løfter, og det har vi sett med egene øyene. Det her skaper en ennå større hunger etter å opplever mere med Herren. Tror vi bare så vidt skummer overflaten. Gud er, og kan gjøre større en det vi tror og fatter med all våre meneskelige begrenseninger, han har fortsatt ALL makt i himmelen og her på jorden bare vi slippe Han til i våre liv.Møtene etter den kampfulle dag var ikke som før, i norge det fortelles om en herlig tid med maranata da det kokte i møtene. Her var det sånn, folk ropte og priste Herren under forkynnelse, det var ikke lett og stå stille, stampende føttene og hendene i været, og høye rop. Halleluja! Den Hellige Ånd var så mektig tilstede. Jeg så til og med muslimer med hendene i været under tilbedelser til vår Gud, da Thor Ivar forkynte om david som beseiret Goliat, da Guds Ånd kom over ham. Hvilken mektig Gud vi har, og han gjøre ikke forskjell på folk. Han ser til hjertet om det er villig og helt med Ham. Etter at skarene ble frelst og helbredet så var det ett atmosphare av Kristi kjærlighet, og folket ville ikke hjem, vi sang og lovpriste Gud for alt det som var skjedd.Kvelden før avreise så hadde familien Masaga ordnet en fest aften for oss hos Daniel og Emma. Vi fikk gaver og en kledning som var tradisjonell for distrikt, lit lik prestedrakter. Det sier bare enn ting, at vi var blitt tatt imot med åpne armer, og at det var Guds tid og plan for oss og være tilstede. Resultater visste det, og flere steder vi besøkte så var distrikts høvding på møtene og sto fram og ville har ett slikt menighet på deres sted, andre gav oss tomt til og bygge menighets lokaler. Skal si folket var grepet og begeisteret, mange bli vunnet for himmelen, og vi vet at når huset er fullt, så reiser vi hjem til himmelen.Halleluja!Siste møte våres i Ogada Church, lokalet er stapp full, sangen og begeistering stiger. Atmosphære er gnistrende og er og tar på, spenning og forventning som jeg sjeldent har opplevd. Den Hellige Ånd er så mektig tilstede, vitnesbyrdene samstemmer med det Herren har for menigheten idag, så kommer budskap fra vår broder Thor Ivar. Han er tent, ordet er brennende, forsameling tar imot nesten i sjokk. Ja det er Herren som taler gjennom vår bror, om når Guds Ånd kommer over oss så blir vi til ett annen menesker. Sterk, djerv og ikke redd, som Samson som slo løven med bare hender. Nødvendigheten med Den Hellige Ånds ild og kraft i våre liv for og være i tjenesten for evangeliet og dagelig liv. Skal si jeg har aldri hørt eller opplevde makan, og sett med egene øyene kraftens evangeliet i praksis. Her skjedde mye blandt Guds folk denne dag, og tror det er bare begynnelse til noe mektig Gud gjøre for de som er villig.Skal si at jeg personelig har også opplevde en forvandeling her, og jeg vet at jeg blir aldri mer den samme etter denne tur, Tenk at blandt det som vi kaller for tredje verden, der har de bibelsk vekkelse, familier og sjeler bli frelst. En kunne se og opplever at til og med våre afrikanske brødre har også blitt vekket opp på nytt, nå var det en større glød over dem, og takknemelighet for og være del av det var tydelig. Tenk at de kom langveis fra hver eneste dag for og være med på disse krusadene, og på sånn elendige veier hvor de måtte haike eller tar buss. Her er menesker uten tryggd, ingen penger i banken, men offre tid til Guds sak, og for bare og deltar i møtene. Vi har virkelig mistet noe her hjemme med alt overflood som drenere livet ut av oss, ikke og snakke om døde menigheter som er blitt helt tyst, kansje på tide at vi som Guds folk reiste oss igjen og kom tilbake til vår først kjærlighet.

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact
• Gallery

Tro kommer av forkynnelse

Ja det er så sant, nå troens ord bli forkynt så skjer det noe. Vi vet at alt er skapt ved de talte ord, for i begynelse var ordet og ordet ble kjød(Jesus Krist) og alt er blit til ved Ham. Til og med vår frelse kom til ved at vi betjente Ham med vår munn. For med munnen betjenner vi til frelse og med hjertet tror ar Gud reiste Ham fra de døde Halleluja.Mange ganger har vi kansje en vanskelighet eller en skrøplighet og tenke ikke på og forstyrre vår Herre med noe så simple så vi bare lar det være. Tiden går og vi gjør ingenting, men så kommer dagen da vi må søker hjelp, fordi det er begynt og bli en problem – er det ikke typisk. Men fortsatt søker vi ikke Gud for løsning men dra heller til en spesialist eller lege, de har sikkert peiling tror vi.Vel sånn var det med meg, våknet en morron med lille finger i en niti grader krok – så rart. Ja det var nesten åtte år siden, ville ikke plage vår Herre med noe slikt, skulle heller lever med det sånn. Det gjørde ikke noe vongt var bare i veien, skapte bare en liten problem nå jeg skulle få på hanskene men de gikk. I sener tid så fikk jeg arbeid i en fabrikk hvor jeg måtte klatre opp på maskjiner og hantere tunge verktøy osv. Da kom problem med lille finger i krok, noen ganger så hang det seg opp, og det var bare spørsmall om tid før jeg dro ut hele fingeren i en uluke.Vel så var jeg hos noen spesialister og det var variet meninger om min skavank, den ene skulle kappe de av og den andre mente at det var ikke sener som skapte problem men at det var en slags arvelig vev sykdom. Så satte de meg på vente liste for en opperation, har ventet nesten ett år. Og i mellom tiden så har jeg fått noen kuler under føtene så stor som klinke kuler.Tiden for opperationen, nå var det diognsert at det var den vev sykdom, og en veldig agrissev type. Jeg ble skjert opp i hånden og veven som var en problem fjernet. Etter full narkosen så lå jeg inn på en recovery rom og ble servert kaffe og mat, så spurte sykesøster om hvor geg var kommet ifra fordi jeg hadde en merkelig dialekt. Da var døren åpen for å vitne om min Jesus, sykesøster ble så gire at hoe ba meg vente lit til hoe fikk en kolege og komme høre også. De dro fran en stol hver og jeg fikk forteller dem alt hva Jesus har gjørt i mit liv, holt på over en time og de ble så rørt og kunne nesten ikke tror at det gikk ann å opplever en sånn forvandlende frelses opplevelser. Fortalte også osen Jesus har velsignet meg med kone og barn og hvordan Han legger atl til rette for de som elsker Ham. Da min fru kom og hentet meg så spurte de henne om hoe var også herlig frelst og levde for Jesus, og etter vi gikk så opplevde at de to søstrene åpnet vindu bak sykehus til parkering for og vinke oss farvell, jeg tror Jesus skapte en lengsel i hjertene deres og siden den dag har de blit lagt på mit hjerte og be for dem.Så etter fire uker med bandasje på , så ble jeg sent til en fisioteropat og hoe så at fingeren var like krokete og tørte ikke gjøre noe før etter jeg var hos opperetions spesialisten. Tenkte at det hele var bare bortkast for det var ikke noe bedre, og nå var de vongt i tillegg.I senere tid så har menigheten gått gjennom en vanskelig tid og det virket som flest folk hadde mistet motet, og jeg var iferd og også bli lit lei, og lurte på om jeg skull prøve dra på møte noen annen sted uten å spørre Herren til råds. Fikk greie på et annen sted som også var pinsevenner og så på det som en mulighet men det rare var at hver gang vi skulle dit så kom noe i veien, siste gang vi skulle dit jeg kjente jeg hadde forventning, og hele dagen gledet meg til å dra. Så tro det eller ei men vi bli stoppet igjen, den gang var det bateri i bilen som var odelagt, og den var bare noen månder gammel. Så gikk det opp for meg at det var Herren, Han hadde ikke git noe godkjenning for oss og drar noen annen steds. Da sa jeg til Herren like før møte den lørdag, at det måtte skjer noe spesialt for at jeg skal vite at Han vill fortsatt bruker meg på senteret. Da jeg kom på møte så bli jeg sittende helt bak i salen og det er ikke vanlig min plass, jeg trives best i første rekkene. Ja jeg var ikke brennende og det var så vit jeg ville engasjere meg i møte. Thor Ivar Grønli forkjynte ordet under den Hellig Ånds insparation og mens han forkynt så kom det for meg at jeg måtte begyn og dra og rette ut den krokete finger, holdt på godt over en halvt timer og kjente åsen den begynte og rette seg ut, jeg ble helt forundre og det gjorde ikke noe vongt. Da møte var ferdig var fingeren niti prosent rett, det var arr fra opperationen som holte igjen. I ettermøte så var atmosfæren så ladet at hva som helst kunne skjer, så at flere gikk fram til forbønn og tenkte at jeg måtte fram og forteller hva Herren hadde gjørt under den møte. Det var som jeg hadde hørt om tro, tro er og gjøre det du ikke kan. Så alt det vi gjør vi må gjør det i vår Herre Jesu navn, i tro på at det han har sagt er sant – for vi skal kjenner sannheten og sannheten skal setter oss fri. Da Jesus ropte ut at det er fullbragt, da var helbredelser også en faktum og kan gripes idag. Det er Djevelens løgner som få oss til å drøye med å søker det som Jesus betalte så høyt en pris for, han vill ikke at vi skal opplever noe med Jesus for han tåler ikke at vi har vitnesbyrd om hva den levende Gud gjør idag.Fysioteropat og lege undret seg veldig og synes det var godt utrolig bra – alt ære til JesusMiraklens tid er ikke forbi, den er nu. Jeg tror at nå vi er svak og søke Jesus i ydmyk bønn, da røre vi med hjertet hans og så er svare ikke langt unna. Men vi må vite at Han er til og at han høre vår gråt i nød eller fortvileser, for vi er hans verk og han vill at vi skal har det godt på ALLE måter. Elsker du ikke Jesus for hvem han er og hva han gjør? Ja en berøring fra mesteren setter alt på rett plass så vi kan gå vidre i tro og forventning, det er den overflods liv vi har i ham. Halleluja.Alt er mulig for den som tror, bare vi vill tro.

• 🇳🇴 NORSK
• 🇬🇧 ENGLISH
• Contact
• Gallery

Contact

Borne again, Spirit filled, bible believing man of God.
Was once lost and on my way to hell,
then JESUS came in and made all things new,
Halleluja!
Try JESUS?

• X
• Facebook
• Email